"Vi trenger å lære hvordan sosiologi fungerer i praksis"
Hva er meningen med universitetet når studenter selv må sørge for å skaffe seg nødvendig kunnskap, skriver Anne Hirrich. Hun kjenner seg igjen i kritikken fra psykologistudentene om at viktige tema er utelatt fra pensum.
Emile Durkheims "Selvmordet" er på studentenes pensum, men Anne Hirrich savner de mer "nye" klassikerne, sånn som Berger og Luckman. Akg-images/scanpix
Det er veldig bra at psykologistudentene reagerer og faktisk handler. Det er ikke bare psykologistudiet som møter på utfordringene knyttet til et studieprogram fylt med unyansert innhold. I det siste har vi sett mye misnøye og skepsis knyttet til utformingen av fagdisipliner og definisjonen av kunnskap.
Hva sier dette egentlig om universitet som utdanningsinstitusjon?
Ta for eksempel min egen fagdisiplin: Sosiologi. Første året på bachelor består av et innføringsfag som gir en uendelig bredde og berører alt av sosiologiske begreper og teorier uten å overhodet gå i dybden på noe av det. Hvorfor må et introduksjonsemne være så bredt, istedenfor å forsøke å vekke en genuin interesse for sosiologi?
Faget «sosiologi og samfunn» handler hovedsakelig om den norske modellen og verneombudets rolle uten å ha en spesifikk sosiologisk agenda. Først på vårsemesteret blir studentene introdusert for noen sentrale sosiologiske teorier, en kort oversikt over fagdisiplinens historiske utvikling og en innføring i en av sosiologiens klassikere. I tillegg får studentene en innføring i samfunnsvitenskapelig forskningsmetode. Faget tar for seg både kvantitativ og kvalitativ forskning. Etter det stopper sosiologiløpet opp fullstendig, og studentene kan enten ta et årsstudium innenfor et annet felt eller sette sammen en egen liste over valgbare emner som de selv måtte ønske. Dette «fenomenet» blir betegnet som breddeåret.
Enda mer bredde
Etter et helt år med pause fra sosiologi, så starter semesteret med ex.phil og et valgfritt perspektivemne, som har det formål å gi sosiologistudiet enda mer tverrfaglig bredde. Deretter følger det siste semesteret, bestående av et fag som forsøker å lære sosiologistudentene om vitenskapsteori, samt et spesialiseringsemne. Spesialiseringsemnene tar for seg ulike fagretninger innenfor sosiologien, og studentene blir anbefalt å velge det emnet som er tettest knyttet opp mot det temaet man ønsker å skrive om i bacheloroppgaven. Av egen erfaring er jeg skeptisk til om studentene, på dette tidspunkt, har et godt nok grunnlag for å vite hvilket spesialiseringsemne eller hvilken metode for oppgaven de bør velge.
Lærer ikke sosiologi i praksis
Dette skyldes den samme problematikken som psykologistudentene skildrer. Sosiologistudentene blir ikke godt nok forberedt på å skrive en bacheloroppgave slik dagens studieprogram er lagt opp. Når studentene skriver bacheloroppgaven, er det to år siden at de har lært om samfunnsvitenskapelig metode. Selv i dette faget har de ikke lært hvordan man behandler generert data og hvordan det analyseres. Selv om studieprogrammet kan briske seg med en god metodeundervisning, betyr ikke det at den er uforbederlig. I løpet av breddeåret har de fleste av studentene mest sannsynlig ikke vært borti sosiologifag en gang, eller i så fall i svært liten grad. Det legges for mye fokus på tverrfaglig bredde istedenfor å lære studentene hvordan sosiologi fungerer i praksis. Det bør foreligge et godt grunnlag for sin egen fagdisiplin før det fokuseres på tverrfaglig bredde.
- Bør vi også lære på egen hånd?
Kanskje sosiologistudenter også burde danne en organisasjon, slik psykologistudentene har gjort, hvor man kan lære metode, analysere data, anvende teorier og perspektiver eller lære om sosiologiske klassikere. Å lære sosiologi i praksis på egenhånd. Hva er så meningen med universitetet?
