Gjesteskribenten:

Hurra for korps-Norge!

Astrid Rønsen opplever at hun i disse dagene nærmest har deltatt på en feltstudie. Dessuten har hun fått seg en ny helt.

I korpset møtes barn og voksne på kryss og tvers. Her er alle barn like og teller like mye for å holde takten. Fantastisk!
I korpset møtes barn og voksne på kryss og tvers. Her er alle barn like og teller like mye for å holde takten. Fantastisk!
Publisert

Jeg har gjennom de siste ukene latt meg begeistre. Som fullvaksinert mormor til Teodor har jeg fått gleden av å være foreldre-«stand-in» i skolekorpset. Min oppgave var å sørge for at den nødvendige korona-avstanden i kohorter ble overholdt mellom aspirantene og barna i hovedkorpset; altså kremplassen i midten av det hele.

Astrid Rønsen

Astrid Rønsen

Astrid Rønsen er en av UAs seks gjesteskribenter.

Utdanning: Kandidat i sykepleie, UiO 1999.

Nåværende jobb: Førstelektor, Institutt for helsevitenskap, Gjøvik. Fagansvarlig for tverrfaglig videreutdanning i Palliativ omsorg.

Tidligere roller i UH: Studieleder helsefag, Lovisenberg diakonale høgskole og høgskolelektor, HiOA, nå Oslomet.

Faglige interesser: Utvikling av tjenestetilbud til alvorlig syke og døende og de som skal leve videre - hospice.

Er opptatt av: Hvordan styrke profesjonelle utøvere til å stå i utfordrende menneskemøter, jobber fortsatt «bedside» og er nasjonalt og internasjonalt engasjert i hospice-arbeid. Utenom dette: Elsker fjellet og familien min, som stadig vokser med flere barnebarn.

Jeg er opplagt ikke den eneste som får gåsehud og blir rørt til tårer når trommevirvlene etterfølges av messingblåserne på 17. mai. Selv har jeg aldri vært med i noe skolekorps. Det var idretten som tok meg. Men beundringen og misunnelsen var stor hver 17 mai. Ingen er bedre enn de med striper og duskeluer denne dagen.

Som bestemor får jeg minst like mye gåsehud og tårene sitter enda løsere når jeg ser Teodor sammen med de andre som strever med frosne negler og regnvåte sko mens de jobber for å holde takten. Men jeg blir oppmerksom på så mye mer. Disse dagene som ekstrastøtte inn til skolekorpsets prøvemarsjeringer på Torshov har nærmest vært som et feltstudie – jeg er blitt en deltakende observatør.

Hva ser jeg?

For det første, her er det barn i alle fargeskalaer, det vil si fra alle med og uten melaninrikdom. Skolekorpset reflekterer bedre enn noen annen aktivitet den sammensetningen av barn med ulik etnisk bakgrunn som finnes i klasserommet. Slik sett må dette være det beste integreringstiltaket noensinne. Her møtes barn og voksne på kryss og tvers. Her er alle barn like og teller like mye for å holde takten. Fantastisk! Når jeg snakker med Teodor etter marsjen, sier han, som har sin brasilianske pappa på sidelinjen: «jeg legger inn noen ekstra trommeslag på sambaen fordi jeg synes det passer bedre, men jeg skal ikke gjøre det på 17. mai altså!»

For det andre er dette en av de aktivitetene som samler barn i ulike aldre av begge kjønn på samme arena. Og det er det ikke mange aktiviteter som gjør. Fotball og håndball er kjønnsdelt. Fotball som kanskje var den aktiviteten som samlet flest, har fått utfordringer som topping av lag og så videre. I korpset handler det om å øve og møte opp. Takke meg til noen dugnader for å holde liv i dette og alle de over 1000 skolekorpsene i dette landet!

For det tredje lærer barna samspill. Dette må være den mest utviklende aktiviteten noensinne! Det eneste som kanskje kan by på konkurranse, er å synge i kor. Når en hører de spille fra alle kanter, er det imponerende hvor ofte de treffer riktig tone sammen. Det er jo ingen selvfølge når mange tross alt er nybegynnere. Og de som har spilt en stund, må tåle at det er noen som trenger å gå skrittene de selv har gått. Denne toleransen er da beundringsverdig, eller hva?!

Mitt nye idol: korpslederen

Så var det alle de andre da som gjør dette fyrverkeriet av en opplevelse mulig. Den tydeligste og mest iøynefallende må være korpslederen. Hadde jeg gått forbi han på et gatehjørne i området, hadde jeg vel tenkt, - om jeg i det hele tatt hadde tenkt noe - at han var en vanlig middelaldrende mann på vei til butikken for å kjøpe melk og brød. Her i skolegården før avmarsj er han helt sjef. Å traktere trombone som en forsterkning samtidig som han dirigerer korpset og gir meldinger underveis, er rett og slett imponerende. Dette er aktivt lederskap på avansert nivå. Han bidrar ikke minst til å holde entusiasmen og humøret oppe.

Hvordan gjør han det? Han gir tydelige beskjeder som alle skjønner. Han forbereder akkurat passe det som skal skje. Han forsterker det som er bra og oppmuntrer der han ser det trengs forbedringer og justeringer. Og du ser han elsker det han driver med. Han er en glad mann som gjengjelder alle de runde smilene som møter oss på veien. Her er det mye å lære for oss som strever med å holde motet og humøret oppe i disse dager.

Marsjens høydepunkt: sykehjemmet

Denne siste generalprøven før den store dagen - 17.mai - gikk til sykehjemmet. Min store helt korpslederen sa på forhånd at «der skal vi spille det beste vi kan - for de har gledet seg lenge!»

Det hadde de. Noen sto klar på balkongene godt påkledd og ventet da vi kom. Hvilken glede å se hvor glade de ble. Deres gåsehudfølelse var godt bevart og ble vekt til live når skolekorpset kom vandrende inn på plassen foran sykehjemmet. Gjenkjennelsen var stor når «Ja vi elsker», «Gud signe vårt dyre fedreland» og «Gammel Jegermarsj» kom på rekke og rad. De svingte seg like mye i takt som korpset selv når korpsets signatur, Lilleborg-sambaen, ble spilt.

Så skjer det – en av damen på balkongen står med armene fulle av hjemmestrikkede ørevarmere pyntet med blomsterrosetter. Hun ser ut over forsamlingen under seg og roper: «HURRA!» - samtidig som hun strør ørevarmere i alle regnbuens farger over korpsbarna. Vakrere kan ikke vårens vakreste eventyr presenteres enn akkurat med denne gesten. HURRA for skolekorpsene og 17. mai!

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Les flere ytringer her.

Powered by Labrador CMS