«Ytringsfrihet er en brutal sak»

Folkerettsekspert Hellestveit har fått så hatten passer fra propalestinske aktivister gjennom år, blant annet for sin restriktive definisjon av begrepet «folkemord» hva angår Israels krigføring på Gaza. Ulstein har tidligere markert seg som en krass kritiker av de propalestinske kretsene rundt Bassam Hussein og Akademisk nettverk for Palestina. I denne saken utrykker begge støtte til Husseins rett til å uttrykke seg som han gjør i denne saken.

NTNU–professor kaller 7.oktober–massakren «vakker»

På spørsmål fra UA om Husseins utsagn (om Hamas’ angrep og massakre 7. oktober 2023, som «århundrets vakreste hendelse») er innenfor hva som må anses som hva man må kunne tillate seg hva angår akademisk ytringsfrihet, svarer hun blant annet:

– Professorer har et sterkt ytringsvern fordi de forvalter kunnskap på vegne av samfunnet. Det gir også et ytringsansvar, som vi forventer at professorer forvalter på en klok måte. Ytringsvernet gjelder særlig for ens eget fagfelt, men forventningene til professorers ytringsansvar går gjerne betydelig lengre enn det. Det er her Bassam Husseins uttalelser befinner seg.

Hellestveit er opptatt av at akademikere og andre her til lands har et ansvar for ikke å «importere krig hit» fra konflikter andre steder i verden. Det er mulig å anklage Hussein for å gjøre nettopp det. 

Ytring

Å ta debatten, ikke mennesket

De lever i krigen hver dag

Imidlertid:

– Forskjellen er at dette er en mann som selv kommer fra Gaza. Det er Bassam Husseins krig det er tale om her. Russere, ukrainere, israelere, jøder med tilknytning til Israel, palestinere, sudanesere, rohingyaer, uigurer og så videre som bor i vårt land og som omtaler sin egen krig, faller ikke i denne kategorien. De importerer ikke krigen, men lever med den hver eneste dag, i et samfunn som går sin gang som om ingenting var hendt. Det skaper mye frustrasjon. Her må vi som samfunn være generøse. Vi må lese slike utsagn med de riktige brillene, framholder hun.

Det må være lov for en mann å opptre som politisk aktivist på et offentlig arrangement med politisk slagside, og omtale 7. oktober med adjektivet «vakkert.». Her sammenholder Hellestveit Husseins handling med Hårek Hansens, etter eget utsagn, fyllerør om norskpakistanere som «minusmennesker.» Å ta slike utsagn ut av sin kontekst gjennom å skandalisere aktivisme hos et menneske som kommer fra et krigsområde, eller indre følelser hos en nordmann som arbeider som politisk rådgiver, men får utløp for frustrasjon i fylla på en bar, synes hun man skal vokte seg vel for.

Storsinn om fyllerør

– På samme måte som politiske rådgivere må få lov til å være privatpersoner på bar, må professorer fra krigsområder få lov til å være med i aktivistiske miljøer hvor de får utløp for sine tanker og private forestillinger om verden - som normalt avviker fra en objektiv sannhet fordi hver krigspart behøver å vinkle verden for å holde ut å leve med en grusom virkelighet. Tanker og følelser skal være frie i dette landet. Bassam Hussein og Hårek Hansen hører begge hjemme i sine respektive roller. Heldigvis.

– Skal det forstås som at de begge bør tolkes med storsinn, ettersom den ene uttaler seg om ein konflikt han er en del av, den andre i overstadig beruset tilstand?

– Det er riktig. Når man opptrer som privatperson i et aktivistisk miljø om en konflikt man selv er del av, eller beruset på bar, blir det gjerne en stemning som gjør at man tillater seg å gi uttrykk for private tanker og følelser og vel så det. Dersom vi starter med å ta slike private uttrykk ut av sin kontekst, og skandalisere dem i all offentlighet, er vi på god vei mot emokraturet - et samfunn der bare visse følelser og tanker er tillatt.

– Man må tenke prinsipielt

Anders Ulstein er inne på det samme når han i UAs kommentarfelt poengterer at det ikke er arbeidsgivers oppgave å stille seg til doms over hva ansatte mener på fritiden.

– En arbeidsgiver har en bestemt rolle og ansvar. Det betyr ikke at Hussein bør skjermes fra kritikk, men dette er andres oppgave.

Ulstein poengterer at han står «svært langt fra den pro-palestinske fløyen på dette arrangementet.»

– Men jeg mener vi må tenke prinsipielt. Ytringsfrihet er en brutal sak. Det må vi leve med, skriver han videre.

Sak for rettsapparatet, ikke arbeidsgiver

Skulle utsagn som dette være i strid med straffeloven, er det en sak for rettsapparatet, ikke arbeidsgiver i første omgang.

– Det er jo mulig at dette er eksempel på glorifisering av vold mot sivile. Hussein skriver i en ytring at han ikke mener det slik, men hva mener han da med at 7/10 var et vakkert øyeblikk? Det virker som om han forsøker si flere ting samtidig som ikke henger sammen, ifølge Ulstein.

Han framholder at det er mulig at utsagnet rammes av §185 (hatefulle ytringer).

– Men terskelen er og bør være høy. For det jødiske samfunnet i Norge, e r det nå i sum et klima som åpenbart virker hatefullt. I hvilken grad klarer majoritetssamfunnet å ta dette inn over seg? Spør Anders Ulstein.