Hva diskuteres egentlig i saken om Bassam Hussein?

Artikkelforfatteren har de siste årene arbeidet med konfliktløsning, både teoretisk og i praktisk anvendelse. Det er bakgrunnen for at jeg nå griper ordet i sakene som angår Bassam Hussein. I en rekke artikler, ikke minst i Universitetsavisa, opplever jeg at det legges opp til polarisering uten at de sentrale spørsmålene blir avklart.

At kommersielle medier søker oppslag som vekker oppsikt, er ikke uventet. Men at Universitetsavisa legger seg på en lignende sensasjonspreget og overfladisk linje, skuffer. Saken har utviklet seg til et sammensurium av ulike problemstillinger, hvor viktige spørsmål blandes sammen uten systematisk gjennomgang. Nettopp derfor mener jeg det trengs en ryddejobb.

I arbeidet med konfliktforståelse har jeg erfart at komplekse saker må deles opp i ulike ledd dersom man skal komme nærmere en reell forståelse. Derfor ønsker jeg å løfte fram noen grunnleggende spørsmål.

«Ytringsfrihet er en brutal sak»

Første ledd: bruk av hersketeknikker

Den mest åpenbare mekanismen i denne saken er at Bassam Hussein tillegges meninger han selv avviser. Påstanden har vært at han hyller vold. Hussein beskriver imidlertid en historisk hendelse som representerer et politisk vendepunkt , ikke volden i seg selv. Han omtaler et fangeopprør fra et område preget av innesperring, utsulting og gjentatte angrep over mange år.

Likevel blir forklaringen hans i liten grad lyttet til. I stedet blir han tillagt en intensjon han selv bestrider. Dette er en velkjent hersketeknikk: å definere motpartens motiv eller mening på deres vegne. Slike mekanismer brukes ofte for å svekke en motpart, påføre skyld og skam eller ta kontroll over en diskusjon.

I vanlig kommunikasjon mellom mennesker er det legitimt å si: «Jeg oppfatter dette som en glorifisering av vold.» Men dersom den andre parten forklarer hva som faktisk var ment, er det rimelig å si: «Da misforsto jeg deg.» Uten en slik vilje til korrigering blir debatten låst.

Andre ledd: interesser og bindinger

Et annet spørsmål er om det finnes interesser i denne saken som gjør avklaring vanskeligere.

Ytring

En uttalelse som krever beklagelse

I denne sammenhengen er NTNUs samarbeid med israelske universiteter relevant informasjon. NTNU har i dag flere samarbeidsprosjekter med israelske institusjoner, med betydelige økonomiske rammer. Universitetet samarbeider også om teknologi som blant annet kan knyttes til ansiktsgjenkjenning. Dette er forhold som naturlig nok vil være en del av bakteppet når debatten om Palestina og Israel foregår ved universitetet.

Tredje ledd: hva handler konflikten egentlig om?

Debatten rundt Bassam Hussein synes også å dekke over større og mer grunnleggende spørsmål.

Et sentralt spørsmål er hvordan folkeretten skal forstås. Folkeretten omtaler et okkupert folks rett til motstand. Den omtaler også et forbud for andre nasjoner og institusjoner mot å støtte eller medvirke til folkemord. Begge er relevant i denne sammenhengen.

Et annet spørsmål gjelder hendelsene 7. oktober og hvordan disse er dokumentert. Det eksisterer ulike påstander og begrenset tilgang til uavhengig etterforskning. Blant annet leste vi i Klassekampen om tilståelser gitt av unge palestinske gutter under forhør med bruk av grov vold. Nettopp derfor er det nødvendig med kildekritikk og åpen diskusjon, framfor bastante konklusjoner.

Det er også nødvendig å diskutere hvilke handlingsrom palestinerne faktisk har innenfor en langvarig okkupasjon og konflikt. Skal slike spørsmål utelukkende vurderes ut fra vestlige perspektiver, eller skal også palestinske erfaringer og premisser tas på alvor?

Fjerde ledd: dypkultur og språk

Til slutt mener jeg det er nødvendig å spørre om det finnes inngrodde mønstre som gjør denne debatten særlig vanskelig.

I vestlige samfunn finnes det ofte en tendens til å forstå egne alliertes handlinger som mer legitime og siviliserte, mens vold fra andre aktører lettere defineres som terror. Slike forestillinger påvirker hvordan konflikter tolkes.

I spørsmål som gjelder Israel, blir også anklager om antisemittisme ofte en del av debatten. I denne saken ble Hussein politianmeldt for å ha fremmet vold mot jøder, selv om ordet «jøder» ikke ble brukt i uttalelsen hans. Det illustrerer hvor raskt debatten kan bevege seg fra politiske ytringer om staten Israel til anklager om jødehat. Når slike koblinger skjer automatisk, blir det umulig å føre en åpen samtale.

Vi har tidligere sett det motsatte problemet i debatter om Israel og Palestina: at koblinger mellom «jøder» og staten Israel har blitt sterkt kritisert fordi det oppfattes som en form for antisemittisme.

Dette mener jeg er en del av dypkulturen som preger denne typen diskusjoner: begreper brukes ulikt og ofte politisk motivert.

Denne saken fortjener stor oppmerksomhet. Nettopp derfor mener jeg at tilnærmingen må være mer systematisk og mer villig til å løfte fram flere perspektiver samtidig. Bare slik kan vi komme nærmere en reell forståelse av både konflikten og debatten rundt den.