- La meg være helt tydelig: Jeg betrakter ikke 7. oktober som en seier eller triumf.

Jeg ble kontaktet i går kveld av Tore Oksholen, ansvarlig redaktør i Universitetsavisa, kl. 19:31. Han ba om kommentarer til et foredrag jeg holdt i regi av Sosialistisk Forum Trondheim på Litteraturhuset i Trondheim den 21. april. 

Allerede kl. 20:35 purret Oksholen på svar fra meg. Av private årsaker hadde jeg ikke anledning til å ferdigstille et svar innenfor dette tidsrommet. Likevel opplevde jeg tonen i oppfølgingen som utålmodig og upassende. Ordlyden fremsto mer som en beordring enn som en forespørsel om en uttalelse. 

Så til sakens kjerne:  Jeg ble invitert til å holde et foredrag om «Krigen mot Iran – konsekvenser for Europa og Palestina». Arrangementet er offentlig annonsert her. Hele foredraget kan sees her

NTNU–professor kaller 7.oktober–massakren «vakker»

Jeg tok på meg ansvaret for å redegjøre for synet på krigen sett gjennom et palestinsk perspektiv. I foredraget forsøkte jeg å besvare et konkret spørsmål, slik at tilhørerne kunne få en klar forståelse av essensen i mitt resonnement.

Mitt utgangspunkt var følgende: For å forstå den pågående krigen mellom USA og Israel på den ene siden og Iran på den andre, må vi løfte blikket. Uten en bredere historisk og geopolitisk kontekst fremstår krigen som både uoversiktlig og vanskelig å forklare. På denne bakgrunnen reiste jeg også et sentralt spørsmål i foredraget: Har Israel større strategiske ambisjoner? Forsøker landet å posisjonere seg som en fremtidig global aktør i en verden preget av rask endring?

For å svare på dette spørsmålet trakk jeg inn 3 historiske referanser som etter mitt syn var nødvendige for å belyse denne krigen og Israels ambisjoner. Og blant disse historiske referansene trakk jeg den 07. Oktober som et historisk vendepunkt etter 100 år med kolonisering og etnisk rensing av Palestina. De som er interessert i å lese mer om mine argumenter kan gjerne lese den her:

Nå tilbake til foredraget og mitt ordbruk og mer presist denne setningen: «Og så kommer vi til sjuende oktober. Den vakreste ting som har skjedd i vårt århundre.»

Det er flere ting jeg ønsker å tydeliggjøre her:

For det første, la meg være helt tydelig: Jeg betrakter ikke 7. oktober som en seier eller triumf, særlig ikke i lys av de mange ofrene denne dagen og i tiden etterpå. Tap av sivile liv er dypt tragisk, uten skinn av noe vakkert, og skal aldri romantiseres. Jeg ser frem til den dagen hvor gravejournalister, folkerettseksperter og internasjonale domstoler får anledning til å utføre en full og uavhengig etterforskning av alt som fant sted 7. oktober og i etterkant. Det er grunnleggende at brudd på folkeretten skal etterforskes, uavhengig av hvem som begår handlingene.

For det andre, i mitt foredrag brukte jeg 7. oktober som en analytisk referanse til historiske hendelser – som et vendepunkt – sett i lys av over hundre år med kolonisering av Palestina. Når jeg beskriver hendelsen, er det i denne konteksten, med utgangspunkt i den palestinske befolkningens historiske og politiske erfaringer. I dette historiske perspektivet kan 7. oktober forstås som en frigjøring fra langvarig blokade, brutal kontroll og begrensninger. For vi vet at Gaza i mange år har vært underlagt brutale restriksjoner – inkludert kontroll over antall tillatte kalorier per innbygger i Gaza og begrensninger i alle grunnleggende behov og ressurser. 7. oktober er et fangeopprør etter 20 års brutal blokade.

Videre representerer 7. oktober, sett fra et strategisk perspektiv, et moment som har påvirket flere etablerte myter om Israel: Den har utfordret oppfatninger om militær uovervinnelighet, endret dynamikken i strategisk avskrekking, og reist spørsmål om hvorvidt eksisterende internasjonale institusjoner og normer faktisk håndheves likt for alle parter. Den har også synliggjort ulike standarder for folkerett og menneskerettigheter i favør av den sterkeste og okkupantens overlegenhet, mens et offer må forsvare sitt opprør. 

NTNU-student skal være anholdt av israelske myndigheter

Bruken av et sterkt adjektiv i mitt foredrag, er ment å understreke hendelser som historien dreier seg rundt, i en ny vending som er avgjørende for fortellingen, ikke som en etisk eller moralsk vurdering av voldshandlinger.

Og så tilbake til UA: Tore Oksholen, ansvarlig redaktør i Universitetsavisa, viser en bemerkelsesverdig iver etter å få svar på et enkelt adjektiv brukt i et åpent foredrag om Iran for to uker siden. Samtidig finner Universitetsavisa ikke plass til ett eneste ord om NTNU-studenten som NÅ befinner seg i Middelhavet, på vei mot Gaza, med en reell risiko for å bli kidnappet i internasjonalt farvann og ført til Israel mot sin vilje.

Prioriteringene er talende. Tid til å følge opp og forsterke vinklinger fra Document.no finnes tydeligvis. Å rette søkelyset mot en pågående og potensiell alvorlig situasjon for en NTNU-student – det gjør det ikke.