NTNUs rektor Tor Grande er redningen for norsk akademia

Fra et allment ståsted vil de fleste være enige i at Bassam Husseins beskrivelse av 7. oktober som «den vakreste ting som har skjedd i vårt århundre» er dypt problematisk. 

Lars Gule oppfordrer Tor Grande i Universitetsavisa 7. mai til å tre ut av sin rolle som rektor og ta avstand fra Husseins uttalelser. Ikke som rektor og arbeidsgiver, men som en viktig samfunnsborger.

I stedet for å blande seg inn i hva NTNUs ansatte gjør i privat regi, har Grande valgt en prinsipiell linje. Til Khrono og Universitetsavisa har han forklart at allmenn ytringsfrihet og akademisk ytringsfrihet ikke er det samme.

Den allmenne ytringsfriheten verner alle borgere og alle lovlige ytringer uten faglige kvalitetskrav, og er forankret i Grunnloven § 100 og Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 10. Den akademiske ytringsfriheten er derimot bundet av faglige normer: metode, redelighet, kildebruk, etikk og kollegial kvalitetskontroll.

leder

Går man hardt ut, må man tåle hard motstand. Verre er det ikke.

Da Hussein opptrådte i regi av Sosialistisk Forum Trondheim, utenfor undervisning og forskning, brukte han altså den ytringsfriheten han har som borger. At den brukes dårlig, gir ikke universitetet rett til å oppføre seg som domstol over ham. 

Det rettslige spørsmålet om hatefulle ytringer etter straffeloven § 185 hører hjemme hos politi og påtalemyndighet, ikke hos rektor – og Høyesteretts nyere praksis viser at terskelen ligger høyt og krever en presis vurdering av ordlyd, kontekst og vernet gruppe.

Selv om Grande er blitt utsatt for massivt press de siste dagene, klarte han å holde roen på Dagsnytt 18. Som privatperson satte han helt sikkert ikke pris på det NTNU-professoren sa under et Sosialistisk Forum-arrangement. Han klarte likevel å holde sine private oppfatninger utenfor opptredenen på NRK. Det står det respekt av.

Jeg har selv førstehåndserfaring med at rektorer ikke forstår sin rolle. Dette er også bakgrunnen til at Tor Grande ble ansatt som rektor. Han viser nå at han på en god måte evner å fylle den rollen.

Ytring

Hva diskuteres egentlig i saken om Bassam Hussein?

De prinsipielle standpunktene til Grande skaper trygghet for faglige ansatte ved at han ikke blander fag og privatliv. Grande har sett konsekvensene på nært hold av at en rektor glir over i ytringsdommerrollen. Det er trolig ingen tilfeldighet at han nå velger en så streng institusjonell linje. Han forsvarer ikke Husseins ord. Han forsvarer rektorrollens grenser.

Samtidig klarer han å trekke opp noen grenser når det gjelder den akademiske ytringsfriheten, som har faglige kvalitetskrav. Han er tydelig på at politisk aktivisme ikke hører hjemme i en forelesningssal. Alle er ikke like fornøyde med dette, men det viser tydelig at Grande tar NTNUs omdømme på alvor. Det er her det er viktig å ikke blande den allmenne ytringsfriheten med den akademiske.

Mønsteret er ganske entydig både nasjonalt og internasjonalt. Der arbeidsgivere har slått ned på ansatte akademikeres kontroversielle, men lovlige ytringer uten en tydelig kobling til tjenesten, har det stort sett gått galt:

• Steven Salaita ved University of Illinois fikk 600 000 dollar i forlik, pluss 275 000 dollar i advokatkostnader, etter at universitetet trakk tilbake en ansettelse på grunn av Twitter-meldinger om Israel.
• David Miller ved University of Bristol vant fram i britisk arbeidsrett etter at universitetet fant uttalelsene hans lovlige, men sa ham opp likevel.
• Erika López Prater ved Hamline University fikk ikke fornyet kontrakten etter en faglig begrunnet undervisningssituasjon der hun viste historiske islamske kunstverk. AAUP konkluderte med at universitetet krenket hennes akademiske frihet, og saken endte senere i forlik.

Ytring

La Grande få være rektor fullt ut

I alle tre tilfellene endte institusjonen svekket og ydmyket.

Den beste motforestillingen til Grandes linje er riktignok ikke jussen, men omsorgen. Kan studenter føle seg trygge i et auditorium der foreleseren har slike synspunkter privat?

Les flere bidrag fra gjesteskribentene her

Grande har selv sagt det presist til Khrono: Sammenblanding av allmenn og akademisk ytringsfrihet i en forelesning er problematisk, blant annet på grunn av foreleserens autoritetsposisjon overfor studentene. Da er vi ikke lenger i det private, men i det faglige, der pedagogiske, etiske og metodiske krav slår inn.

De prinsipielle standpunktene til Grande skaper trygghet for faglige ansatte, fordi de gjør det forutsigbart hva ledelsen vil og ikke vil bruke makten sin til. Samtidig trekker han opp grenser der de hører hjemme: i undervisningen, i forskningen og i kvalitetskravene som faglig autoritet alltid er bundet av.

Det står respekt av at han står fjellstøtt også i møte med denne kritikken. Det er nettopp slike rektorer norsk akademia trenger nå.