Dette er en ytring. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens mening.
Det er vår, og vi begynner å planlegge neste studieår. Universitetene opplever et rekordår for søknader til høyere utdanning, og vi gleder oss over at 13 000 studenter har søkt seg til sykepleiestudiet.
Det er allment kjent at Norge mangler mange tusen sykepleiere, med ganske dystre tall fremover. Så vi må gjøre alt vi kan for å rekruttere studenter, og gi dem en utdanning som støtter dem i overgangen fra student til selvstendig sykepleier.
Det er bare noen måneder til universitetene ønsker disse sykepleiestudentene velkommen. Vi gleder oss til å bidra til reisen mot det som kanskje er den meste givende profesjonen som fins.
Selv har jeg jobbet som sykepleier i 20 år, og i sykepleierutdanning i 13-14 år. Jeg har sett mange studenter gå fra en litt usikker og nervøs student til en tydelig og modig sykepleier som tør å stå i noen av de tøffeste livssituasjoner med pasientene sine.
Enig eller uenig?
Send oss din ytring på
Jeg har også hatt æren av å være den som en pasient støtter seg til i livets beste og vanskeligste stunder. Jeg kunne aldri ha klart det uten den fundamentale kunnskapen jeg har fra utdanningen min, og den tryggheten jeg opplever som en del av et globalt felleskap av sykepleiere.
Men for å kunne være den modige, tydelige, og faglig sterke sykepleieren som samfunnet vårt trenger, er man avhengig av et godt nettverk. Man trenger å føle tilhørighet, og føle seg sett og hørt, og at man har noe å bidra med.
Derfor ønsker jeg å feire en gruppe studenter som de fleste kanskje ikke vet noe om: vi som går kompletterende sykepleie for sykepleiere fra utenfor EU/EØS.
Som sagt, har jeg en lang karriere som sykepleier og lektor bak meg og jobber nå som lektor i helsevitenskap. Samtidig går jeg kompletterende sykepleie for sykepleiere fra utenfor EU/EØS fordi grunnutdanningen min er litt annerledes bygget opp enn den norske sykepleierutdanningen.
Det har vært en lang og vanskelig reise bare å få lov å begynne på denne utdanningen, og det er det som må belyses.
Det er ikke forsvarlig å forlange kunnskap uten å gi en reell mulighet til å oppnå denne kunnskapen. Derfor forlanger vi at denne utdanningen skal være tilgjengelig for alle sykepleiere i hele Norge. Det må være et nasjonalt program, med ordinær finansiering og opptak hvert år.
Alle universiteter som tilbyr sykepleierutdanning burde tilby kompletterende utdanning, da det er samme fag og samme læringsmål. Norsk sykepleierforbund (NSF) og NSF Student må være en synlig og tydelig støttespiller, og muligheten for stipend og støtte må være på lik linje med en ordinær sykepleierstudent.
Det må være en klar og tydelig fremgang, med konsekvent veiledning og et nettverk som er til for studenten. Og ikke minst viktig: krav om avslag fra Helsedirektoratet må fjernes som opptakskrav. Ingen andre sykepleierstudenter må vente for å høre om de får lov å søke på et studieprogram, de kan bare søke.
Som tillitsvalgt for NTNU Kull 2025 i kompletterende sykepleie for sykepleiere fra utenfor EU/EØS har jeg nå muligheten til å rette oppmerksomheten mot mine medstudenter i Kull 2025 – som fortjener å feires like mye som alle andre sykepleiestudenter.
Dette programmet finnes foreløpig bare i Bergen, Trondheim og Oslo. Det består av 60 studiepoeng med emner som gir en sykepleier fra utenfor EU/EØS autorisasjon som sykepleier i Norge. På NTNU er det deltid og samlingsbasert med 2 ulike 8-ukers praksisperioder.
Dette er i dag opptakskravene for å komme inn på studiet ved NTNU.
Det høres ikke så komplisert ut, men det som ikke kommer frem er hvor lang tid de fleste av oss har ventet bare for å komme inn. Å få et vedtak fra Helsedirektoratet tar minimum 20 måneder (publisert på nettsiden deres per dagsdato), og i den tiden er det bare å vente.
Det er ikke lov å ringe for å stille spørsmål, og de fleste mail blir besvart med copy/paste eller henvisning til Helsedirektorats nettside. Hvis man får svar så er de forvirrende, motsigende, upersonlig, og direkte nedlatende.
De fleste av oss jobber som helsefagarbeider i mellomtiden, men flere jobber som assistenter - etter 2017 er helsefagarbeiderautorisasjon ikke vurdert etter avslag som sykepleier, men er egen søknad med nye gebyr og like lang ventetid.
Det går så lang tid på denne saksbehandlingen at flere av oss har måtte vente på neste kull fordi Helsedirektoratet nekter å prioritere søknader i forhold til sånne frister, til og med etter purring fra studiestedet.
Ikke bare det, men et vedtak kan gå ut, som betyr en ny søknad og nye 20 måneders ventetid. Det er flere av oss som vet ikke om de kan fullføre, fordi vedtaket går ut 3 måneder for programslutt.
Mange sykepleiere har i denne posisjonen valgt å starte på en hel ny bachelor på et norsk universitet, ofte på deltid, fordi de er i fullt arbeid med familie og barn.
Vi mener at dette er helt feil, både for studenten og i form av ressursbruk. Ikke bare må de nå bruke 4 år på en utdanning som de allerede har, men de har tatt en studieplass som egentlig burde reserveres til en ordinær sykepleiestudent. Men heller det enn at de ikke får være sykepleier igjen!
Kullet vårt består av 37 studenter, men over 100 står på venteliste. Samtidig viser det seg at det kanskje ikke blir et kull i januar 2027. Da blir det muligens bare to skoler i hele landet som tilbyr denne utdanningen, og ingen i Trøndelag eller Nord-Norge.
Vi opplever også at de ressursene som finnes for ordinære studenter ikke er tilgjengelig for oss. Vi er ikke en del av sykepleierstudentforeningen, vi får ikke økonomisk støtte eller stipend fra kommuner som tilbyr det til sykepleierstudenter, og er ikke en del av NSF Student.
Det går an å være ekstraordinært medlem av NSF, men de fleste er allerede medlemmer av andre fagforbund fra før og ønsker ikke å bytte når det ikke er noen gevinst. Noen får betalt permisjon og støtte fra arbeidsgiveren, men nesten halvparten av oss betaler alle kostnadene selv.
Men likevel står vi på, fordi vi setter pasientene først. Vi har flyttet hit med familie og barn og ønsker å bidra til det norske samfunnet. De fleste av oss har bodd i Norge og jobbet innenfor helsevesenet i mange år.
Vi har fullverdige sykepleierutdanninger fra hjemlandet og har oppnådd autorisasjon der, ofte med autorisasjonseksamener og høye krav om vedlikehold og videreutdanning. Vi lærer om rettsikkerhet og verdighetsløftet i eldreomsorg selv om vi har alle har hatt så urettferdig behandling med mange nedturer.
Vi hører om sykepleiemangelen i Norge samtidig som vi er ikke velkomne inn i yrket. Vi leser i media om hvor mye penger som brukes på vikarbyrå, og byråsykepleiere fra EU som ikke kan nok norsk til å gi forsvarlige tjenester – ofte på våre egne arbeidsplasser. Men likevel står vi på.
For mange av oss var møtet med lektorene på NTNU første gang vi har blitt tatt på alvor som sykepleiere. Det var mange tårer på de første samlingene da vi alle har mye som måtte bearbeides. Men likevel står vi på.
Men, vi ønsker våre medstudenter velkommen inn i sykepleiestudiet, og velkommen inn i en profesjon som kommer til å røre deg helt inn til sjelen.
Som tillitsvalgt for Kull 2025 får jeg inspirasjon i temaet fra International Council of Nurses tema for 2026: Empowered Nurses save lives.
Jeg har hørt fra flere medstudenter at «ingen ser oss». Dette skal jeg gjøre noe med. Vi har vært her i mange år, har kulturforståelse og språkferdigheter, og er sterke, modige og tydelige sykepleiere.
