Akademia må lære av Oljefondgate

Oljefondet er ikke bare et finansielt verktøy for å sikre velstand og velferd for kommende generasjoner. Det er også et moralsk speil for nasjonen Norge. På samme måte er universitetene ikke bare akademiske institusjoner for å utvikle kunnskap. De er verdimessige kompass som speiler hvem vi er, hva vi bryr oss om, og hvilken fremtid vi ønsker å forme. Å redusere Oljefondet til et rent økonomisk instrument eller universitetene til kunnskapsfabrikker er et hån mot Norge og dets folk. Begge bærer et ansvar langt utover tall og prestasjoner: De forteller også historien om våre verdier.

Oljefondgate – den siste ukens opprulling av mangelen på etisk forvaltning - avslører et system og strukturer som har sviktet sine egne prinsipper. Våre felles midler har blitt investert i selskaper som bidrar til Israels brutale okkupasjon og etniske rensing av det palestinske folket. En lang rekke aktører har gjentatte ganger dokumentert og varslet om fondets investeringer, over en periode på flere år. Finansdepartementet og regjeringen ignorerte dem.

I Stoltenbergs respons til rapporten fra FNs spesialrapportør heter det: "Based on thorough assessments, including of relevant legal issues, the Norwegian Government is confident that the GPFG’s investments do not violate Norway’s obligations under international law..." Stoltenberg hevdet at alt var under kontroll. Nå vet alle at dette ikke var sant.

Et klart flertall av norske velgere vil ikke at Oljefondet skal investeres i selskaper som kan knyttes til menneskerettsbrudd eller Israels okkupasjon av palestinske områder. Her er også Stortinget i utakt med folket. De avviste nylig forslaget om å skjerpe kriteriene Etikkrådet benytter for å unngå investeringer som bidrar til folkerettsbrudd.

Til tross for at regjeringen og Stortinget ignorerer folkeopinionen, var det alltid bare et spørsmål om tid. Mange har forutsett at dette kom til å eksplodere i regjeringens fang. Det måtte eksplodere, fordi regjeringens uttalelser om Oljefondet ikke har hatt rot i virkeligheten.

I etterkant har Oljefondet blitt trukket ut av 11 selskaper i Israel, og avtalene med tre israelske forvaltere skal sies opp. Dette er et steg i riktig retning, men mange strukturelle spørsmål står ubesvart. Hvorfor har dette ikke skjedd tidligere? Hvem har ansvaret for at det ikke ble gjort før? Hvorfor insisterer regjeringen på fortsatte investeringer i en folkemords- og okkupasjonsøkonomi?

Oljefondgate bør får varselklokkene til å ringe også i andre sektorer. Det er flere enn regjeringen og Oljefondet som har ignorert advarsler om relasjoner til aktører som medvirker til folkemord. Vi tar for oss vår egen sektor: akademia.

I halvannet år har akademikere og studenter bedt norske universitetsrektorer om å avslutte institusjonelle samarbeidsavtaler med israelske universiteter. Varsellampene har blinket fordi en rekke norske universiteter, høgskoler og forskningsinstitusjoner samarbeider med israelske universiteter som er tett integrert i okkupasjonen og det militærindustrielle apparatet som muliggjør folkemordet. Dette inkluderer blant annet Universitetet i Oslo, NTNU, Universitetet i Bergen, SINTEF og NIFU. Dette er et alvorlig forskningsetisk problem, og en manglende oppfølging av våre folkerettslige forpliktelser.

Universitetssektorens respons har likhetstrekk med pekeleken som har utspilt seg rundt Oljefondet. Universitetsledere hevder at deres institusjoner har et robust forskningsetisk regelverk som deres forskere følger – akkurat som regjeringen har insistert på at de etiske retningslinjene for Oljefondet er fullt adekvate, og de stoler på at Etikkrådet gjør jobben sin.

Men hvis de forskningsetiske retningslinjene er tilstrekkelige, hvordan kan det da ha seg at vi samarbeider med institusjoner som medvirker til folkemord, okkupasjon og etnisk fordrivelse? Ledere ved institusjoner med slike forbindelser har utvist lite interesse for dette spørsmålet, etter snart to år med folkemord. Det er skandaløst at de som skal ivareta nasjonens kunnskapsutvikling ikke utviser mer intellektuell nygjerrighet for forskningsetikken i denne saken.

Et annet fellestrekk mellom regjeringens håndtering av Oljefondet og universitetslederes håndtering av forbindelser til Israel, er påstanden om at man ikke har mandat til å opptre “politisk”. Påstanden er uholdbar. Det er ikke “politisk nøytralt” å velge å investere Oljefondet i selskaper som bidrar til folkemord og okkupasjon. Det er heller ikke “politisk nøytralt” å oppsøke institusjonelt samarbeid med universiteter som medvirker til de samme krigsforbrytelsene.

Selve idéen om at man skal opptre apolitisk i møte med et folkemord er dypt uetisk. Den er, i beste tilfelle, et uttrykk for moralsk unnfallenhet. Den bryter også med våre folkerettslige forpliktelser. Siden januar 2024, har det offentlige Norge vært forpliktet til å gjøre det de kan for å forhindre folkemord i Gaza. I det tidsrommet har flere norske universiteter og forskningsinstitusjoner, eksempelvis UiO og NIFU, inngått nye samarbeidsprosjekter med israelske universiteter. Da er det lite overbevisende å dra nøytralitetskortet.

Et tredje fellestrekk mellom forvaltningen av Oljefondet og universitetslederes håndtering av forbindelser til Israel, er strutsepolitikken. I begge tilfeller ser den overordnede strategien ut til å basere seg på en benektelse av at det faktisk eksisterer et problem. I stedet sitter man stille i båten og venter på at “det går over”, mens byråkratiske fraser av typen “vi har et system som er designet for å håndtere dette, og vi har full tillit til at systemet fungerer som det skal” gjentas ad nauseam.

Den strategien har nå feilet spektakulært for regjeringen, Etikkrådet og Oljefondets forvaltere. Vi tror det er et spørsmål om tid før den også feiler for akademias ledersjikte.

For en dag vil også universitetssektoren få sin versjon av oljefondgate. Og da vil universitetsrektorene måtte svare for hvorfor de unnlot å handle da alt lå på bordet. Når varsellampene blinket, og studenter og akademikere ropte og skrek utenfor rektorkontorene og styrerommene. Den dagen må norske universitetsrektorer anerkjenne – og stå til rette for - at de aktivt har forsvart institusjonelt samarbeid med universiteter som bidrar til noen av de groveste krigsforbrytelsene i moderne tid. De må også anerkjenne at de gjennom dette samarbeidet har bidratt til å frata palestinernes deres akademiske frihet – og alle deres grunnleggende livsbetingelser.