Årets akademiske nyord: Tre kandidater – samt ett for 2026

Årets norske nyord er «Tekoligark.» Ordet beskriver en hyperrik person med makt over et globalt teknologiselskap. Det er Norsk Språkråd og NHH som står bak de årlige kåringene.

Kåringen er ment å fange en dyp tendens i tiden. Ved å gjøre oss mer bevisste på fenomener i vår samtid, kan vi kanskje gjøre noe med det, er rådets tanke: Eksempelvis kan «Årets ord ... bidra til å løfte debatten om digital selvråderett i Norge», som det står skrevet i begrunnelsen for valg av ord.

Langt nede på lista over kandidater som var til vurdering, finner vi et som folk i vår sektor kjenner godt: «Tullestudium.» Høyres stortingsrepresentant Peter Frølich begikk en kortfattet faceoppdatering sommeren som var, den tok straks fyr. 

Som den staute høyremannen han er, tenkte Frølich naturligvis på «the usual suspects» da han skulle eksemplifisere hvilke studier han synes er tullete: Sosial bærekraft; Kjønn, seksualitet og mangfold; Bærekraft og kultur, også Interkulturelle relasjoner. Høyremannen kunne etter manges mening nevnt masterprogram i innovasjon, entreprenørskap, fagemner i «morgendagens blablabla.» Han gjorde jo ikke det.

I en tid hvor frykten for at Europa blir kjørt av lasset i den globale konkurransen, og Marius Draghi med flere mener vi må forske og innovere oss opp på siden av USA og Kina, representerer Frølichs skamlegging av HumSams «tullestudier» en slik tendens i samtida - til at politikerne ønsker mer styring på hva milliardene til UH-sektoren brukes til.

Språkrådets kandidatliste inspirerte undertegnede til å grunne over ord og begreper jeg har støtt på gjennom 2025, som har satt små merker i minnet, hvor man spør seg hva ordene fanger av tendenser i akademia i inn- og utland. Here goes:

MAWA – Make Amerika White Again. Trumps originalakronym har vært utsatt for en rekke parafraseringer. MAWA kom opp under intervjuene jeg gjorde med E. Ethelbert Miller og James Early under en reportasjereise til flere amerikanske universitetsbyer i høst. Miller, tidligere instituttleder ved Howard, et svart (HBCU) universitet i Washington, sier det slik: «Vi er på den sørafrikanske veien. Det som skjer nå, styrt av Project 2025, er ikke forskjellig fra Sør-Afrika under apartheid.»

James Early, også pensjonist, hadde en intendantstilling ved National Museum of African American History and Culture (NMAAHC), en av Smithsonians kronjuveler på National Mall. Early: «Borgerkrigen er ikke over, den blir gjenopplivet. 'Ta tilbake Amerika», Make America White Again', det er det dette egentlig handler om.» Slik er hans analyse.

Ubærekraftig. «Når en definisjon favner enhver menneskelig aktivitet, mister den presisjonen som kunnskap krever og blir en moralsk tåke.» Den som skrev dette, er førsteamanuensis Ali Alsam ved Institutt for datateknologi og informatikk. Det han forsøkte å beskrive, er NTNUs ambisjon for sitt tematiske satsingsområde NTNU Bærekraft. Når sannheten blir ubærekraftig var tittelen på ytringen hans.

Alsam, som vokste opp i Syria, innleder med å fortelle om egne erfaringer fra skolegang i Saddam Husseins Irak. «Som barn måtte jeg skrive ukentlige skoleoppgaver, nesten alltid med det samme temaet: hvorfor vår leder var strålende,» skriver han. 

Så hva fikk ham til å assosiere til egen barndom? 

Lesning av avsnitt om bærekraft i studenters rapporter om hvordan fjerne forurensning fra hav og luft, hvor de trakk inn FNs bærekraftmål. «Da jeg spurte hvorfor de trodde at akkurat dette kunne fjerne forurensning fra havet og luften, svarte de at å skrive om bærekraft var en del av kravene. Da jeg spurte om de trodde på det de hadde skrevet, svarte de «nei»,» skriver han.

Alsam fikk samme assosiasjon da han leste NTNUs egen definisjon av bærekraft: «Under dens paraply kan alt og ingenting kalles bærekraftig.»

Slikt godhetspress fra oven utgjør en skjult trussel mot fri tenkning for studenter som forskere. Alsam formulerer dette best selv: «Det er ikke bærekraftig å ofre fri og kritisk tenkning på bærekraftsretorikkens alter. Når vi ber studenter gjenta det de ikke tror på, lærer vi dem lydighet i stedet for nysgjerrighet. For meg er det det motsatte av utdanning, og den sikreste måten å gjøre både kunnskap og samvittighet ubærekraftige på.»

... Og så børster vi støvet av et begrep lansert av Lars Laird Iversen for mer enn 10 år siden: Uenighetsfellesskap. Sist referert i en ytring forfattet av Ronny Kjelsberg og Arve Hjelseth. Anledningen var NTNU-styrets behandling av saken om ledelse og styrket bedvirkning i desembermøtet, hvor noen styremedlemmer mente at spørsmålet om valgt versus ansatt ledelse kunne gjøre diskusjonen spisset og ubehagelig, mens andre styremedlemmer syntes det er uheldig med avstemning i styret, det beste må jo være at alle er enige, eller?

«Kjernen i det vi driver med er at ulike argumenter, helst saklige, møtes og bryner seg mot hverandre, for deretter å munne ut i en beslutning basert på hvor gode argumentene er. Den slags diskusjoner er hverdagen vår, og den må vi tåle godt.» skriver Hjelseth og Kjelsberg.

Det er ingen grunn til å frykte uenighet: «Det som kan gjøre debatten giftig og ubehagelig, er at vi heller enn å møtes i åpen debatt, konfronteres med hersketeknikker og manipulative maktgrep. Det skaper sinne, avmakt og generelt dårlig stemning i organisasjonen.»

Uenighetsfellesskap kan tjene som et akademisk ideal for året som kommer.

Et godt, nytt år ønskes.