Kan ikke akademikere også drive med politikk?

I en ytring i Universitetsavisa 22. april hevder Per Arne Bjørkum at Ronny Kjelsberg trår feil når han mener at akademikere både kan og skal drive med politisk aktivisme. Etter å ha lest innlegget hans sitter jeg med en rekke spørsmål, det viktigste er kanskje at hvordan gjør en stilling i staten at man ikke er meningsberettiget i den politiske diskusjonen?

Ytring

Kjelsberg skriver som politiker og signerer som akademiker

Bjørkum skriver at "Kjelsberg hevder [...] at han, som akademiker, kan engasjere seg politisk og samtidig motta full lønn fra staten". Vel, er ikke grunnfjellet i det norske demokratiet at alle borgere har full anledning til å engasjere seg politisk, uansett hvem som betaler lønna deres? En rekke av våre fremste politikere gjennom moderne historie har gjort seg skyldige i samme synd som Ronny Kjelsberg visstnok er skyldig i: Å engasjere seg politisk mens noen andre enn partiet deres betalte lønna deres.

Det er godt kjent at Ronny Kjelsberg, i tillegg til sin statlig betalte jobb som universitets­lektor ved NTNU, er aktiv i partiet Rødt i Trondheim samt i NTL ved NTNU. Det er hans demokratiske rett som norsk borger, uansett hvor mye Bjørkum eller jeg måtte være politisk uenig med ham. Dersom det er et demokratisk problem at Kjelsberg engasjerer seg politisk mens staten (ved NTNU) betaler lønna hans må vi naturlig konkludere at det var et demokratisk problem at Einar Gerhardsen engasjerte seg politisk mens Kristiania veivesen betalte lønna hans, at det var et demokratisk problem at Gro Harlem Brundtland engasjerte seg politisk mens hun mottok lønn fra Helsedirektoratet, at det var et demokratisk problem at Kåre Willoch engasjerte seg politisk mens Norges Rederiforbund betalte lønna hans og at det var et demokratisk problem at Carl I. Hagen engasjerte seg politisk mens Tate & Lyle betalte lønna hans.

Vi ser av historien at en rekke norske politikere begynte sin politiske karriere mens noen andre enn partiet deres betalte lønna deres; dette er grunnfjellet i det norske parti­politiske systemet. I tillegg er politikk ikke bare partipolitikk. Politisk aktivitet finner vi også hos aktivistgrupper, lobby-organisasjoner, fagforeninger, enkeltpersoner med personlig engasjement, bedrifter og bedriftsorganisasjoner med sine interesser med mye mer. Hvis vi skal lese Bjørkums innvendinger mot Kjelsberg som et uttrykk for en prinsipiell holdning, burde politisk aktivitet forbeholdes betalte representanter for etablerte politiske partier, altså personer som mottar lønn kun og alene fra sitt eget parti. Er dette et samfunn vi ønsker? Jeg kan bare forstå Bjørkums innvendinger mot Kjelsberg som enten et uttrykk for politisk uenighet med Kjelsberg og et forsøk på å ta mannen istedenfor ballen, eller som et uttrykk for en mening om at universitetsansatte akademikere står i en særstilling i samfunnet, at de skal værsågod holde seg i sitt akademiske elfenbenstårn og kun "jakte på ny kunnskap" uten å bruke sin kunnskap som grunnlag for legitime politiske holdninger og eventuell legal politisk aktivitet.

Dersom det siste må det nødvendigvis ha vært et demokratisk problem at en av NTNUs nåværende prorektorer satt i Trondheim bystyre i omkring åtte år mens hun var ansatt ved NTNU og mottok lønn fra staten. Eller skal dette forbudet mot politisk aktivitet gjelde kun for statsansatte forskere som han er politisk uenig med? Hvis Bjørkums innvendinger skulle være prinsipielt basert, er det kun universitetsansatte forskere som ikke skal ha lov til å engasjere seg politisk i temaer de har mye kunnskap om, eller burde et slikt forbud mot politisk aktivitet gjelde også for andre yrkesgrupper? Tross alt var Gro Harlem Brundtlands erfaringer og kunnskap fra sitt virke i norsk abortnemd en viktig faktor i hennes arbeid for å få innført abortloven av 1975. Burde disse erfaringene og hennes medisinske kunnskap diskvalifisert henne fra å arbeide for innføringen av abortloven av 1975?