Kjelsberg skriver som politiker og signerer som akademiker

I gjestekommentarer Forsking og aktivisme: fasiten (sic) går Ronny Kjelsberg kraftig ut mot dem som mener at akademikere ikke bør drive med politisk aktivisme. Kjelsberg mener at svaret er klart: Det er ikke bare tillatt, vi er moralsk forpliktet til å drive med det i henhold til våre etiske retningslinjer. Jeg kan imidlertid ikke se at våre etiske retningslinjer slår fast at vi skal instruere politikere om hva de bør gjøre. Våre etiske retningslinjer dreier seg om hvordan vi skal opptre i jakten på ny kunnskap. De sier også at vi skal være forsiktige og åpne om at det vi hevder kan inneholde feil, altså at vi skal vise ydmykhet.

Forskning og aktivisme: fasiten

Richard Feynman (1918-1988), som Kjelsberg viser til som støtte for sitt syn (sic), var også tydelig på at vi ikke kan stole blindt på forskere: «I would like to point out that people are not honest. Scientists are not honest at all, either.» og legger til “And people usually believe that they are. That makes it worse.”(The Meaning of it All, 1998, 106).

Feynman mente ikke at forskere jukset (det var ikke et tema på hans tid), men at forskere ofte lar være å opplyse om forhold som gjør det mulig for andre å danne seg sin egen oppfatning. Kjelsberg ber derimot det norske folk om å stole blindt på ham og andre forskere når de uttaler seg om sitt fagfelt, så lenge de er ærlige. Han stopper ikke der; Kjelsberg mener også at folk bør stole på det forskere måtte mene om politikk.

Her går det galt for Ronny Kjelsberg. Han bruker kunnskap om hvordan ting er til å argumentere for hvordan ting bør være – altså hva vi skal gjøre med det vi vet. Dette er ikke bare en logisk brist, men også et demokratisk problem. Kjelsberg hevder nemlig at han, som akademiker, kan engasjere seg politisk og samtidig motta full lønn fra staten. Vi har lønnede politikere i dette landet, men de kan skiftes ut ved valg. Det gjelder ikke for akademikere. Her ligger det demokratiske problemet: Vi beholder jobben som akademiker eller politiker uansett hva vi måtte mene, og uansett hvilke feilaktige politiske beslutninger vi har bidratt til. Det vil si at vi blir «konger på haugen».

Det blir tydelig at Kjelsberg tenker og skriver som en politiker når han begrunner sin rett til å drive med politisk aktivisme med at «74,2 % av forskerne mente at aktivisme i klimaspørsmål var forenlig med forskerrollen». Her viser Kjelsberg at Feynman har rett. Kjelsberg unnlater å opplyse om hva forskere mener om politisk aktivisme knyttet til andre temaer. Ekte akademikere bryr seg dessuten ikke om hva flertallet mener. Akademia bygger på individualismen. Den er grunnlaget for den akademiske friheten, som vi fikk i «gave» fra den katolske kirken for over 800 år siden.

Kjelsberg viser til den allmenne ytringsfriheten når han skal begrunne hvorfor han har drevet med politisk aktivisme. Ja, denne gir alle norske borgere mulighet til å si og skrive det de vil, så lenge de respekterer norske lover. Men når man frivillig tar på seg en rolle i samfunnet, setter det ofte naturlige begrensninger for hva man i praksis kan gjøre uten å miste folkets tillit til den jobben man er satt til å gjøre.

Det Kjelsberg tar opp, handler derfor ikke bare om hvilke rettigheter vi har, men også om hva som er klokt å gjøre, gitt rollen vi har fått. Det står ikke noe i Lov om universiteter og høyskoler (universitets- og høyskoleloven) om at vi skal drive med politisk meningsdannelse. Derimot så er vi pålagt å drive med folkeopplysning, det vil si å legge frem fakta og tolke dem så godt vi kan - slik at de som er i stand til det kan danne sin egen oppfatning.

Det betyr ikke at vi skal holde oss unna alt som har med politikk å gjøre. Dersom politikere misforstår det vi har kommet frem til, eller bruker feilaktige fakta, bør vi si fra. Vanligvis har det vært slik at hvis politikerne ønsker konkrete råd fra oss, oppretter de fagkomiteer hvor vi blir invitert til å delta. Har du kunnskap du mener politikerne ikke kjenner til, kan du også henvende deg direkte til dem eller til departementene.

Hvis du ikke blir spurt om å delta i en komité som skal gi råd til politikerne, eller ikke får gehør for dine henvendelser, kan det være et tegn på at det du står for, eller «vet», ikke fortjener offentlig oppmerksomhet.