- Anklager om at forskere er aktivister en av den nye autoritære høyresidens standardargumenter når de forsøker å undergrave akademisk frihet, skriver denne ukas gjesteskribent.
Den opprinnelige teksten til dette bildet som følger: «Frustrert. Bjørn Samset (stående) fra CICERO Senter for klimaforskning er forundret over politisk nøling rundt klimatrusselen i valgkampen. Til venstre: Jon Gunnes (V) og Ronny Kjeldsberg (Rødt).» - Det beste, både som forsker og aktivist, er å være ærlig, både overfor seg selv og sine omgivelser om sitt eget ståsted og egen bakgrunn, skriver gjesteskribent Kjelsberg her.Arkivfoto: Sølvi W. Normannsen
Dette er en ytring. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens mening.
Forholdet mellom forskning og aktivisme har blitt en del tematisert i den siste tiden. Ikke minst har Jonas Nøland advart mot å blande de to i sin spalte i Universitetsavisa, men også Tore Wig startet en debatt om det i Morgenbladet for et knapt år tilbake.
Fakta
Ronny Kjelsberg
Ronny Kjelsberg er universitetslektor ved Institutt for fysikk. Han har hovedfag i astro-partikkelfysikk fra NTNU i 2003, driver nå og fullfører en doktorgrad i fysikkdidaktikk ved siden av vanlig jobboppgaver.
Kjelsberg er mangeårig styremedlem i NTL NTNU. Fra denne høsten er han også vara til NTNUs styre (og til styret i Vitensenteret).
Han er av de innfusjonerte fra tidligere Høgskolen i Sør-Trøndelag, og var hovedtillitsvalgt i NTL der, i tillegg til sekretær i NTLs landsforening for universiteter og høgskoler før fusjonen.
Som en som har drevet med både forskning og aktivisme (og antagelig mest av det siste), er det noe av debatten som for meg tidvis framstår litt forenklet.
Dette er nemlig et (mine)felt som er mangefasettert og belagt med mange misforståelser og sammenblanding av ulike fenomener. Ikke minst er anklager om at forskere er aktivister en av den nye autoritære høyresidens standardargumenter når de forsøker å undergrave akademisk frihet gjennom å framstille alt fra klima- til kjønnsforskere og mye derimellom som uvitenskapelige, og kreve sanksjoner mot dem. Resultatene av denne retorikken har vi sett i USA, så jeg trenger ikke gå inn i ytterligere detaljer på det her.
Samtidig har de fleste norske forskere tradisjonelt hatt et helt annet syn på forskning og aktivisme. Andreas Ytterstad har i 2014 undersøkt forskeres og journalisters forhold til aktivistrollen i kapittelet "Vite men ikke røre?" i antologien "Klima, medier og politikk" (redigert av Eide, Elgesem, Gloppen og Rakner). På spørsmålet "I hvilken grad synes du at deltagelse i politisk aktivitet knyttet til klimaspørsmålet kan forenes med din yrkesrolle?" mente et overveldende flertall av journalister at det ikke lot seg forene. 38,9% mente de var helt uforenlige, 30,6 mente de var uforenlige, men at en begrenset aktivitet som privatperson kan godtas, dvs. at totalt 69,5% valgte de to "uforenlig"-alternativene.
Blant forskere var svaret derimot enda tydeligere motsatt vei. Hele 47,5% mente de var fullt forenlige, og at politisk aktivitet burde være like legitimt for deres yrkesgruppe som for andre, mens 26,7% mente de lot seg forene, men at man ikke burde bli for profilert eller inneha toppverv. Til sammen 74,2% av forskere valgte dermed de to alternativene som tilsa at "aktivisme" i klimaspørsmålet var forenlig med forskerjobben.
Nå er forskning på klimaspørsmål svært godt avklart og det er ingen uenighet i fagmiljøene om at dette er et alvorlig problem, som i hovedsak er menneskeskapt, og som dermed krever politisk handling. Deri ligger kanskje kjernen i spørsmålet om forskning og aktivisme.
Dersom man med solid faglig bakgrunn i egen og, i all hovedsak, andres forskning (enhver av oss kan ikke forvente å bidra med mer enn en liten del av kunnskapsutviklingen innen vårt fagfelt), kommer fram til at man har med et alvorlig samfunnsproblem å gjøre, som krever handling, vil kanskje ikke aktivisme bare være helt legitimt og forenlig med forskerrollen, men nærmest framstå som et moralsk imperativ, med bakgrunn i egen fagkunnskap og (profesjons)etikk.
Det motsatte tilfellet, som vi også har sett på klimaområdet, innenfor såkalt "klimaskepsis" (fornektelse av menneskeskapte klimaendringer), hvor forskere har fått finansiering fra liberalistiske tenketanker og systematisk feilframstilt fagkunnskapen innenfor et område for å passe overens med finansiørens og egen politiske ideologi og økonomiske interesser (veldokumentert bl.a. i Oreskes og Conways "Merchants of Doubt"), er på samme måte selvsagt en aktivitet som er faglig helt illegitim.
Spørsmålet om forskning og aktivisme er dermed ikke noe enten/eller. En forsker kan godt være aktivist, men en kan selvsagt ikke feilframstille hvor forskningsfeltet står og hva forskningen viser, manipulere data eller lignende, basert på egne ikke-faglig baserte oppfatninger. Like selvsagt kan en forsker helt fint være aktivist både når det er basert på egne faglige resultater, eller om det er uavhengig av dem, så lenge man ikke bruker sin akademiske tittel til å spre løgner om hva forskningen sier. (I parentes bemerket - også det siste er jo helt lovlig innenfor ytringsfriheten, og noe man neppe kan eller bør sanksjoneres for, men det er et grovt brudd på profesjonsetikken, og vil fort medføre en god del kjeft i offentligheten samt at man ikke lenger tas på alvor som fagperson.)
Så finnes det selvsagt også mellomposisjoner. Utfordringen i å navigere som fagperson oppstår gjerne når bestemte fagfelt blir politiserte, gjerne av andre aktører enn forskerne selv, og når det knyttes kraftige politiske og økonomiske interesser til bestemte syn på faglige spørsmål. Et område Nøland, som ble nevnt innledningsvis, selv har opptrådt aktivt i offentlig debatt om, kjernekraft, er et illustrerende eksempel hvor debatten har blomstret opp politisk de siste årene, og hvor en viss kirsebærplukking av argumenter og skjevframstilling av virkeligheten på alle sider har vært framtredende.
Mitt inntrykk som fysiker som har fulgt kjernekraftdebatten fra sidelinja er vel røffli følgende: Kjernekraft er ikke spesielt farlig sammenlignet med andre energiformer, men krever spesielt strenge sikkerhetsrutiner for å være trygt. Det er også svært klimavennlig og gjør det bra i sammenlignende livsløpsanalyser. Samtidig er det en dyr energiform, og vil gjøre det mer krevende for Norge å ha billig strøm som konkurransefortrinn for kraftkrevende industri, og vi mangler kompetanse og har heller ikke spesielt enkel tilgang på brennstoff. Dette er vel også sånn ca. det Kjernekraftutvalget nettopp har kommet fram til, og i dette er det argumenter som kan brukes både for og imot kjernekraft, men det er svært tydelig i den offentlige debatten at enkelte aktører løfter fram enkeltmomenter og fortier andre, basert på ikke-faglige grunnholdninger. I denne som i andre debatter vil fagpersoner som deltar aktivt i offentligheten være et ubetinget gode, for det kan bidra til å rydde i debatten. Man må likevel selvsagt ikke selv feilframstille hva som er konsensusen eller hovedsynet i fagmiljøene, selv om man personlig skulle være uenig i den. Da blir aktivistrollen mer problematisk igjen.
En annen misoppfatning går på dette med at forskere er objektive og verdinøytrale. På et helt overordnet nivå er ingen forskning verdinøytral. I det ligger at vi alle er underlagt forskningsetiske retningslinjer som f.eks. sier at "Beslutninger om forskning skal ta hensyn til kunnskap om at utvikling av et forskningsfelt kan føre til etisk uakseptable konsekvenser for enkeltmennesker, dyr, samfunn eller miljø." Dette er ikke naturgitte, objektive verdier. Dette er subjektive og verdibaserte etiske vurderinger som danner rammer for all forskning.
Videre så er det stor forskjell på forskningsfelt. Noen forskningsfelt har helt klart normative mål. Innenfor medisin er det f.eks. ikke irrelevant om det er mennesket eller bakterien det er angrepet av som overlever. Hele poenget er å redde menneskeliv. Innen mitt eget fagområde, fysikkdidaktikk, er ikke forskningen min nøytral. Den har et klart definert formål. Hvordan går vi fram for å oppnå fastsatte mål om å lære studentene fysikk (og en lang rekke andre ferdigheter vi mener de trenger for å gå ut i samfunnet etter endt utdanning som gode fysikere og gangs mennesker). Man kunne selvsagt hatt hypotetiske diskusjoner om hvorvidt et menneskeliv er mer verdt enn en bakteries liv, eller om studentene ville levd bedre liv uten så mye kunnskap (kunnskap kan jo som kjent lede til bekymringer og grubling), men innenfor mange fagområder er et bestemt syn i slike spørsmål et premiss for selve fagfeltet.
Så forskning er ikke objektiv. Den er rammet inn av normer, også verdibaserte. Og ingen forskere er fullstendig objektive og verdinøytrale.
Å insistere på egen objektivitet kan tvert imot føre en i en helt egen slags felle. I virkeligheten er vi alle nemlig mennesker og alle mennesker har interesser, verdier og verdensbilder som både bevisst og ubevisst preger våre handlinger i stort og smått. Dersom man innbiller seg at man selv er "objektiv" og "verdifri" gir man seg selv både en blankofullmakt til å nettopp ikke konfrontere sine egne verdier og mulige fordommer, og man lar i neste omgang disse prege sitt arbeid i større grad enn en forsker som erkjenner dem og er seg dem bevisst. Det gir dårligere forskning.
Denne tankefeilen, om man kan kalle det det, kalles "bias blind spot" og er forsket på, og i motsetning til en del andre biaser og tankefeil, er det her nettopp troen på å være rasjonell og ikke la seg henfalle til tankefeil som narrer oss inn i den. Det er lite lurt.
Det beste, både som forsker og aktivist, er å være ærlig, både overfor seg selv og sine omgivelser om sitt eget ståsted og egen bakgrunn. Da får både du selv og de du møter i offentligheten mulighet til å vurdere om bakgrunnen din kan påvirke ståstedet ditt i ulike spørsmål, både på godt og vondt. Og som Richard Feynman uttrykte det: Det viktigste du gjør er å ikke narre deg selv. For å ikke narre andre trenger du bare å være ærlig i konvensjonell forstand.
Så mitt råd til forskere er: Vær aktivist, uten bekymring, men først og fremst: snakk sant!
