NOU-en er ikke et «betinget ja» til kjernekraft

Utvalget har vurdert kjernekraftens potensial i Norge ut fra teknologi, juss, tidslinjer, økonomi og rolle i kraftsystemet. Hovedkonklusjonen er tydelig: Kjernekraft fremstår i dag som en teknologi med høye kostnader, lang ledetid, lav bedriftsøkonomisk lønnsomhet, begrenset samfunnsøkonomisk merverdi og liten relevans for de viktigste utfordringene de neste to tiårene. Derfor anbefaler vi å ikke starte en prosess for kjernekraftutbygging nå.

Ytring

Kjernekraftutvalget: – Havvindkollaps kan åpne for kjernekraft tidligere enn ventet

Det er riktig at rapporten drøfter hvordan kjernekraftens relative rolle kan påvirkes dersom andre teknologier utvikler seg annerledes enn lagt til grunn. Det er ikke et særskilt signal om havvind, men et helt vanlig element i en scenariobasert analyse. Kjernekraft kan ikke vurderes i et vakuum. Hvis alternative teknologier blir dyrere, tregere eller vanskeligere å realisere, kan kjernekraft fremstå som relativt mer interessant enn i dagens bilde. Hvis en eller flere av alternativene blir billigere, raskere eller bygges ut i større omfang, svekkes kjernekraftens relative rolle. Dette er ikke et «betinget ja». Det er en beskrivelse av hvordan teknologier må vurderes opp mot hverandre under usikkerhet.

Nøland gjør havvind til hovednøkkel for tolkningen av rapporten. Det er misvisende. Utredningen sier ikke at kjernekraft bør rykkes frem dersom havvind skulle møte problemer. Den sier heller ikke at en havvindkollaps i seg selv utløser en anbefaling om å starte kjernekraftløp. Poenget er langt mer nøkternt: vurderingen av kjernekraft påvirkes av hvordan kraftsystemet ellers utvikler seg, både tilbud og etterspørsel.

Det er også en for sterk slutning når Nøland skriver at en mulig havvindkollaps kan bane vei for kjernekraft «tidligere enn ventet». NOU-en peker på at kjernekraft i Norge, selv under optimistiske forutsetninger, neppe vil bidra før rundt 2045. Dette handler ikke om politisk trenering, men om at en vellykket introduksjon av kjernekraft forutsetter demokratisk forankring, en omfattende og tidkrevende oppbygging av rammer, institusjoner og prosesser som Norge ikke har i dag.

Et kjernekraftprogram kan ikke reduseres til et spørsmål om å fatte et raskt politisk vedtak og deretter bygge. Før idet hele tatt kan starte en ordinær milepælsprosess, som er basert på til dels bitre erfaringer i andre land og dokumentert gjennom IAEA,må det foreligge et politisk og institusjonelt grunnlag for å gå inn i en slik prosess. Både tiden før og under arbeidet med milepælsprosessen krever avklaringer om nasjonal strategi, ansvarsforhold, regelverk, tilsynsstruktur, sikkerhetsregime, beredskap, avfallshåndtering, finansiering og kompetanseoppbygging. Dette er ikke formaliteter, men grunnleggende forutsetninger.

Når en milepælsprosess først er i gang, følger det dessuten en rekke normale og nødvendige prosesser for politisk medvirkning, offentlig utredning, lov- og forskriftsarbeid, institusjonsbygging, høringer, konsesjonsbehandling, lokalisering, utbyggingsbeslutninger og prosjektgjennomføring. I et demokratisk samfunn er dette ikke forsinkelser i negativ forstand, men en del av selve beslutningskvaliteten og legitimiteten i et prosjekt med så store konsekvenser.

Det er derfor misvisende å fremstille 20-årsperspektivet som et resultat av politisk trenering. Det er snarere et uttrykk for at kjernekraft krever en lang kjede av nødvendige beslutninger og oppbyggingstrinn før et anlegg kan stå ferdig. Norge mangler i dag store deler av dette grunnlaget. Å antyde at 10–15 år er realistisk dersom man bare «slutter å trenere», undervurderer både IAEAs milepælslogikk og de helt ordinære kravene til politisk behandling, offentlig medvirkning og institusjonell oppbygging. En tidshorisont på 10–15 år fremstår derfor ikke som realistisk under norske forhold.

Heller ikke formuleringen om at utredningen er et «betinget ja» er treffende. Utredningen er verken et skjult ja eller et ideologisk nei. Den er en faglig vurdering av kjernekraftens potensial under norske forhold i dag. Den konkluderer med at potensialet de neste tiårene er begrenset, og at Norge derfor bør bygge kunnskap og følge utviklingen videre, ikke starte en utbyggingsprosess nå.

Det er fullt legitimt å mene at staten bør være mer offensiv på kjernekraft. Men da bør man argumentere for det direkte. Det er noe annet enn å tillegge NOU-en et budskap den ikke har.

Kristin Halvorsen (leder av Kjernekraftutvalget), Asgeir Tomasgard, NTNU (medlem av Kjernekraftutvalget) , Jørgen Bjørndalen, DNV (medlem av Kjernekraftutvalget)