Aktivist mot aktivisme

Per Arne Bjørkum, er tydeligvis ikke helt fornøyd med min siste spalte i Universitetsavisa. Det står ham selvsagt fritt. Det er ganske ufarlig å være uenig med meg. Man risikerer sjelden noe mer enn å ta feil.

Litt mer problematisk er at hans innlegg i ganske liten grad forholder seg til hva jeg faktisk har skrevet. Det virker heller som en relativt usammenhengende samling påstander mer preget av metoden "fri assosiasjon" enn noe annet. 

Ytring

Kjelsberg skriver som politiker og signerer som akademiker

La meg derfor forsøke å være litt mer presis, og faktisk sitere Bjørkum, hvorpå jeg dokumenterer at han har feil. Det er en metode jeg synes er mer i tråd med akademiske redelighetskriterier enn de Bjørkum har benyttet seg av. 

For å ta det første først: Bjørkum påstår allerede i overskriften at "Kjelsberg skriver som politiker og signerer som akademiker". Dette er noe så sjelden som dobbelt feil. Siden dette var et bidrag til min spalte, har jeg ikke signert som noe som helst. Presentasjonen av meg som Universitetsavisa har laget til å følge spalten er det som identifiserer meg. Der står det både om fagbakgrunn og tillitsverv. I tillegg til det presiserte jeg allerede i andre setning av kommentaren at jeg hadde drevet mye med aktivisme, for nettopp å bidra til den åpenheten jeg senere i spalten argumenterer for at man bør ha.

Videre påstår Bjørkum at jeg påstår at aktivisme "er ikke bare tillatt, vi er moralsk forpliktet til å drive med det i henhold til våre etiske retningslinjer." Her kobler Bjørkum sammen to ulike deler av teksten min og lager sin egen suppe, som han så kritiserer meg for. 

Forskningsetiske retningslinjer nevner jeg ett sted, og det er for å argumentere mot at forskningen er verdinøytral. Vi har tvert imot subjektive og verdibaserte etiske vurderinger som danner rammer for all forskning. 

Å være moralsk forpliktet nevner jeg på et helt annet sted i teksten, og ikke koblet til noen retningslinjer. Det er når jeg skriver at "Dersom man med solid faglig bakgrunn i egen og, i all hovedsak, andres forskning [...], kommer fram til at man har med et alvorlig samfunnsproblem å gjøre, som krever handling, vil kanskje ikke aktivisme bare være helt legitimt og forenlig med forskerrollen, men nærmest framstå som et moralsk imperativ, med bakgrunn i egen fagkunnskap og (profesjons)etikk."

Er det det at jeg putter profesjon i en parentes foran egen etikk som har skapt Bjørkums forvirring? Ens egne etiske vurderinger, også profesjonsetiske, er selvsagt noe mer og annet enn retningslinjer andre har laget. Det jeg må spørre Bjørkum om er da: Er det virkelig utenkelig at en forsker i sitt arbeide kommer fram til noe, som har såpass store samfunnsmessige konsekvenser at hen kan gjøre en moralsk vurdering som tilsier at handling er påkrevd? Det er min påstand at dette er mulig. Verken mer eller mindre. 

Etter denne sammensausingen bruker Bjørkum Feynman, i et sitat som sier omtrent det samme som jeg refererte i mitt innlegg, men så skriver han: "Kjelsberg ber derimot det norske folk om å stole blindt på ham og andre forskere når de uttaler seg om sitt fagfelt, så lenge de er ærlige. Han stopper ikke der; Kjelsberg mener også at folk bør stole på det forskere måtte mene om politikk."

Jeg må nesten be den enkelte leser klikke seg inn på min opprinnelige tekst, for å forsikre seg om at noen slik påstand overhodet ikke står der. Jeg har ikke påstått at noen skal stole blindt på noen som helst. Dette er en påstand fra Bjørkum som en mindre velvillig leser enn meg ville kunne kalle en blank løgn. Så vondt vil jeg ikke tro om Bjørkum, så jeg må nesten anta det er leseferdighetene som er utfordringen. 

Den neste påstanden fra Bjørkum er at "Kjelsberg hevder nemlig at han, som akademiker, kan engasjere seg politisk og samtidig motta full lønn fra staten." Igjen vil jeg be den oppvakte leser lete i mitt opprinnelige innlegg etter en sånn påstand. Det han ikke skriver eksplisitt, men som virker å ligge under er at jeg mener forskere bør kunne bruke arbeidstida til aktivisme. Igjen - det er en påstand jeg aldri har kommet med og som Bjørkum i så fall bare har trukket ut av eget hode. De fleste forskere må selvsagt som de tusener i andre yrkesgrupper som i tillegg til jobben er aktive i en eller annen organisasjon, om det er et parti, en fagforening, en miljøorganisasjon eller en eller annen av landets mange interesseorganisasjoner, gjøre det på fritida. Det må jeg også, med unntak av de tilfellene jeg har hatt frikjøp for å gå inn i ulike roller i fagforeningsarbeid og politikk. 

Kanskje er problemet forståelsen av hva aktivisme er? Etter en mer fornuftig definisjon enn Bjørkums implisitte er en aktivist en som er i offentligheten med et mål om å endre samfunnet på et eller annet vis, og ikke bare beskrive det. Det gjør forhåpentligvis de fleste av oss innimellom i stort eller smått.

Bjørkums neste bom er når han påstår at "Kjelsberg begrunner sin rett til å drive med politisk aktivisme med at «74,2 % av forskerne mente at aktivisme i klimaspørsmål var forenlig med forskerrollen»." Igjen må jeg be leserne lete etter denne koblingen i mitt opprinnelige innlegg. Jeg har aldri brukt dette som en begrunnelse for min rett til å gjøre noe som helst. Her er jeg på linje med Bjørkum. Jeg bryr meg ikke overvettes om hva verken Bjørkum eller andre måtte mene når det gjelder hva jeg personlig skal gjøre i en bestemt setting. I en overordnet diskusjon om tematikken, synes jeg derimot at når det finnes undersøkelser om hva forskere flest mener, er det en interessant og relevant bakgrunn å ha for diskusjonen. Verken mer eller mindre. 

Når det gjelder forskning er jeg derimot helt uenig med Bjørkum. Det er nettopp forskningens kollektive karakter, hvor fagfeller korrigerer hverandre, som begrenser påvirkningen fra individers biaser og fordommer. Dette bidrar til at den vitenskapelige konsensusen innen et fagområde normalt er en mye bedre pekepinn på hvordan virkeligheten ser ut enn utspill fra en enkeltforsker.

Som den oppvakte leser vil se, har jeg nå brukt dobbelt så mye plass på å svare ut halvparten av Bjørkums innlegg, som han brukte på hele innlegget. Det dokumenterer selvsagt at det er mye enklere å slenge ut en lang rekke udokumenterte og feilaktige påstander enn det er å tilbakevise dem systematisk. Jeg må nesten bare be leseren tro meg på at resten av Bjørkums innlegg er av samme kvalitet som første halvdel, eller evt. selv undersøke hans påstander mot hva jeg faktisk skriver og ikke.

Den enkelte kan jo ellers spørre seg selv hvordan verden ville sett ut om akademikere trakk seg tilbake fra offentligheten og ikke deltok i politikk og samfunnsliv med mindre de ble invitert inn i et utvalg, slik det ser ut som Bjørkum tar til orde for. Jeg mener tvert om at både akademia og samfunnet vil ha godt av om akademikere tillates samme frihet til å bruke fritiden til å engasjere seg i politikk, fagforeningsarbeid, miljøorganisasjoner og alt mulig annet som kan kalles aktivisme, som det alle andre yrkesgrupper har. Jeg mener nemlig at folk med akademisk bakgrunn har viktige kunnskaper og ferdigheter som kan komme til nytte der, ikke minst i en tid hvor kritisk tenking trengs for å møte den enorme flommen av desinformasjon som vi møter fra en kombinasjon av AI-generert innhold, algoritmene til sosiale medie-plattformer og mektige bakmenn med sterke politiske og økonomiske interesser. 

Ekstra uforståelig blir forøvrig Bjørkums kritikk når han selv i årevis har bidratt i offentligheten med innspill som vanskelig kan kalles annet enn aktivisme, innimellom langt på en ytterkant av det som kan sies å være vitenskapelig konsensus, som i Aftenposten-kronikken "Klimateorien er meningsløs vitenskap" fra 2015, eller ytringen her i UA i 2022 hvor han har laget sin egen forskningsetiske retningslinje om at klimaforskere ikke skal skremme folk(!). Med tanke på retningen Bjørkums aktivisme har hatt er det kanskje min påpekning av hvor sterk den vitenskapelige konsensusen rundt menneskeskapte klimaendringer er, og eksemplene på uetisk aktivisme fra klimafornektere som har falt ham tungt for brystet og gjort at rullegardina gikk ned før han skrev sitt svarinnlegg? Mitt kall er kun at spørge, men man begynner jo å lure. 

Min oppfordring til Bjørkum er at neste gang han skal skrive et svarinnlegg til noen i avisen, så tar han seg faktisk tid til å lese innlegget han skal svare på først. Da blir både debatten bedre, og han slipper å dumme seg ut i all offentlighet.