Halvparten mener akademisk frihet er truet. Omtrent halvparten av svenske forskere, undervisere og doktorgradsstipendiater mener at akademisk frihet ved svenske universiteter og høyskoler er utfordret.
Politisk styring og forskningsfinansiering oppfattes som viktige trusler. Respondentene trekker særlig fram politisk påvirkning, detaljstyring og avhengighet av eksterne forskningsmidler.
Ensretting og konformitet preger akademiske miljøer. Innen forskning er den vanligste rapporterte utfordringen at uformelle nettverk og vennskapsbånd fører til faglig homogenitet. Innen undervisning er den vanligste situasjonen at studenter forsøker å påvirke kursinnholdet gjennom press om å fjerne eller legge til bestemte temaer.
Bare 17 prosent opplever å få tilstrekkelig støtte fra universitetet. Blant forskerne og underviserne som har søkt hjelp fra institusjonen fordi deres akademiske frihet er blitt utfordret, mener bare 17 prosent at de fikk tilstrekkelig støtte.
– Det fins en rad bestemmelser som verner om forskningens frihet. Vi behøver mer oppmerksomhet og sterkere beskyttelse av undervisningens frihet, sier direktør for SULF, professor Lars Geschwind.
Sveriges universitetslärare och forskare er Forskerforbundets søsterforening i Sverige.
– Særlig innen humaniora og samfunnsvitenskap i de nordiske landene er mobiliteten svært liten. Konsekvensen blir at unge forskere må tilpasse seg den rådende intellektuelle maktstrukturen ved instituttet hvor de arbeider, sier Bo Rothstein, pensjonert statsvitenskapsprofessor (se lenger nede i artikkelen).
Press fra nære omgivelser utgjør en vesentlig del av konformitetspresset mot akademikere. Geschwind peker på en utfordring som samler økt oppmerksomhet i svensk akademia: At forskningsfinansører og sektorpolitikere utøver press som utfordrer forskningens frihet er en kjent sak. Presset fra kolleger og studenter snakker man mindre om.
Direktør for SULF, professor Lars Geschwind.Foto: Tore Oksholen
Undersøkelsen fra Universitetskanslerämbedet (UKÄ) peker særskilt på press fra studenter mot undervisere, og anbefaler regler for tilrettevisning og sanksjoner mot studenter som gjør seg skyldig i slikt. Geschwind forklarer:
– Det kan være studenter som oppsøker sine forelesere og utsetter dem for press og påtrykk, det være seg for å få endret karakter eller blir tilgodesett med spesialbehandling på annet vis, sier han.
Noen ganger er det ganske åpenbart hva det handler om, i andre situasjoner kan presset framstå som mer subtilt, som at man krever endringer i pensum, i følge UKÄs undersøkelse.
Innen forskning var den klart vanligste opplevelsen at forskningen og den akademiske diskusjonen på arbeidsplassen var blitt preget av homogenitet som følge av uformelle nettverk og vennskapsbånd, ifølge UKÄs rapport.
– Hva gjør man med dette, Geschwind?
– Institusjonene har selvfølgelig et ansvar for å sørge for et godt, kollegialt klima som er kritisk, samtidig som det er konstruktivt og kritisk. Men mye av ansvaret ligger på forskningsmiljøene selv, svarer SULF–lederen.
Et sterkere lovverk er også viktig. Her kommer en forankring av akademisk frihet i svensk grunnlov inn, det jobber Kerstin Jacobssons utvalg med.
Så er det dette med finansiering. Sammenliknet med Norge er en større andel av bevilgningene til svenske universiteter øremerket bestemte forskningsprogram.
– Her jobber vi i SULF for at en større andel av midlene går som rammebevilgninger direkte til universitetene, sier Geschwind.
Problem: Intellektuell blindhet
Bo Rothstein Gteborgs universitetFotograf Johan Wingborg
Det vanskeligste presset mot den enkelte forskers akademiske frihet er den hen ikke ser. Det Bo Rothstein samler i begrepet «intellektuell blindhet». Hva mener han med det?
– Jeg tenker på det som en ideologisk blokkering. Man er blokkert for å tenke utenfor det etablerte mønsteret. Det er ikke sånn at ‘dette skulle jeg gjerne villet forske på, men jeg våger ikke’ – man kommer ikke engang på at dette er noe man skulle ville forske på, sier Rothstein til Universitetsavisa.
– Så det er ikke engang selvsensur – man kommer ikke på at det er noe å sensurere?
– Det er nettopp det. Man tar for gitt at det er på dette viset man skal tenke på dette problemet.
I en artikkel i tidsskriftet Access lister Rothstein opp 10 viktige samfunnsproblemer for Sverige som han mener det svenske forskersamfunnet over lang tid har unnlatt å forske på: Korrupsjon, særlig innen bistanden; gutter/unge menns tilkortkommenhet i skolen; bristende integrasjon av innvandrere; likestillingens tilkortkommenhet; hedersrelatert vold og undertrykkelse, for å nevne noen.
Rothstein fikk SULFs pris «for forsvar av den akademiske friheten» i 2003, og er en anerkjent forsker innen statsvitenskap. Likevel opplever han at forskersamfunnet er taus når han forsøker å dra i gang debatt om forskeres blinde flekker.
– Ingenting. Ingen tilbakemeldinger, innboksen er helt tom.
Lista hans over de 10 temaene er ikke fyldestgjørende, presiserere han. Han vil ikke ha noen klar mening over hvordan en tilsvarende norsk liste skulle se ut. Hvordan tilstanden er i norsk akademia er han varsom med å uttale seg om, selv om han har forelest ved både universitetene i Oslo og i Bergen.
– Men jeg holdt nylig et foredrag i Oslo. Jeg snakket med norske forskere som beskriver nøyaktig de samme problemene, med likelydende erfaringer, sier Rothstein.
Hvorfor og hvordan oppstår slike blinde flekker? Rothstein mener mindre nasjoner med små, akademiske samfunn er særlig utsatte for konformitetspress. Det oppstår lettere sterke akademiske fellesskap mellom forskere som kjenner hverandre godt, som møtes på de samme konferansene, deltar i de samme faglige nettverkene, som utvikler en felles oppfatning av hva det er viktig og riktig å forske på, og hva ikke.
– For femten år siden intervjuet jeg deg om fenomenet du kalte «intellektuell innavl.» At ni av ti svenske professorer er ansatt ved universitetet hvor de disputerte, er ikke bra for forskningens kvalitet, sa du dag. Er det en sammenheng med de blinde flekkene du kritiserer her?
– Det er en hypotese jeg har, selv om sammenhengene er vanskelig å dokumentere. Særlig innen humaniora og samfunnsvitenskapene er mobiliteten liten i de nordiske landene. Konsekvensen blir at unge forskere må tilpasse seg den rådende intellektuelle maktstrukturen ved instituttet hvor de arbeider.
Rothstein beskriver en struktur hvor en forskeraspirant først er student i fire år, en posisjon hvor man underlegger seg foreleserne, deretter ph.d i fem–seks år, også en posisjon hvor man underordner seg.
– Så skal man skaffe seg forskerjobb, i et system hvor et mindre knippe framstående forskere får svære forskningsbevilgninger, til disse rekrutteres postdoktorer for 4–5 år. Om man leser disse utlysningene så ser man at det ikke egentlig er selvstendige forskere som ønskes, men forskerassistenter.
Dermed har man virket i et system hvor man har tilpasset seg fram til man er 35 år gammel.
– Når skal man utvikle en selvstendighet som forsker, spør Rothstein.
Han holder fram det amerikanske systemet med assistant professors som et forbilde.
– Det er en av de mest geniale konstruksjonene innen akademia.
Her får forskerrekrutten en tidsbegrenset kontrakt hvor du slipper administrativt arbeid, hvor du forventes å levere topp forskning innen en viss tid.
– Det er en tøff kontrakt på 5–6 år, men premissene er tydelige. Har du prestert, får du tenure. Jeg mener det er et system med bra effekt på evnen til nytenkning, sier Bo Rothstein.
