Ytring

Krigen i Ukraina gir meg deja vu

Ukraina 2022. Tjekkoslovakia 1968. Minner vekkes til live om en tidligere okkupasjon.

Den viktigste brikke vil være det russiske folk – dersom de klarer å reise seg i protest.
Den viktigste brikke vil være det russiske folk – dersom de klarer å reise seg i protest.
Publisert Sist oppdatert

Det er en tidlig morgen den 21. august 1968. Jeg har sommerjobb i Kiel og skal snart reise hjem til Praha for å studere videre på universitetet. Jeg gleder meg til å komme tilbake, et utvekslingsopphold i Tyskland er i lomma.

Plutselig møter jeg en gammel dame som roper høyt at russerne har okkupert Tsjekkoslovakia.

Anna Midelfart er i dag professor emeritus. Hun vokste opp i Tsjekkoslovakia, tok medisinutdanning i Norge og ble spesialist i øyesykdommer ved NTNU.
Anna Midelfart er i dag professor emeritus. Hun vokste opp i Tsjekkoslovakia, tok medisinutdanning i Norge og ble spesialist i øyesykdommer ved NTNU.

Anna Midelfart er i dag professor emeritus. Hun vokste opp i Tsjekkoslovakia, tok medisinutdanning i Norge og ble spesialist i øyesykdommer ved NTNU.Bente Haughom/Norsk oftalmologisk Forening

Febrilsk prøver jeg å høre på min lille transistorradio, men der er det kun skremte lyder fra Prahas kringkasting med rop om hjelp og proklamasjon om okkupasjon. På fjernsynet vises russiske militærstyrker som ruller inn i landet, og det er fortvilte mennesker overalt. I flere uker vet jeg ikke hvor min familie er, og vet ikke hva jeg skal gjøre. Så smugler en fransk turist ut et brev fra familien, de er hjemme og ber meg om å avvente utviklingen.

Kort tid etter okkupasjon starter en «normaliseringsprosess» i landet, velregissert fra Russland og ledet av nøye utvalgte, sovjetvennlige maktmennesker i det kommunistiske apparatet. Fra nå av kan Tsjekkoslovakias borgere kun bøye nakken og glemme alt om «sosialisme med menneskelig ansikt» – samfunnsbevegelsen som spredte seg i landet i de siste to årene før okkupasjonen i et forsøk på å omdanne det totalitære regimet til et demokratisk samfunn.

Alle disse minnene vekkes til livet i mitt sinn under den nåværende voldelige og svært aggressive russiske okkupasjon av Ukraina. Jeg erindrer også fars forsikringer om at Europa og USA ikke vil tillate at russerne okkuperer et land i midten av Europa i 1968, så mange år etter annen verdenskrig. Der tok han feil.

Jalta-konferansen i 1945 mellom president Roosevelt, statsminister Churchill og partisjef Stalin har tydeligvis forseglet skjebnen til flere land i Europa i flere generasjoner fremover. I tillegg har far opplevd hvordan vestlige allierte undertegnet München-avtalen med Hitler i 1938. Tsjekkoslovakia måtte avstå grenseområder fordi man trodde at det var mulig å kjøpslå med en fascistisk diktator. Etter fem måneder var imidlertid hele landet okkupert og krigen var i gang. Har vi lært noe?

Hvorfor alle disse erindringer i en håpløs situasjon i Ukraina? Kanskje fordi jeg føler at det er nødvendig at vi bidrar i alle fall med moralsk støtte til Ukraina, selv om vi føler oss helt maktesløse. Vi må heve våre stemmer i en stor, verdensomfattende protestbevegelse mot Russlands aggressive politikk. Allikevel vil den viktigste brikke være det russiske folk – dersom de klarer å reise seg i protest.

Med alle tilgjengelige midler må det russiske folk vekkes til å vise mot – reise seg og protestere mot det hatske, aggressive, brutale og meningsløse overfallet av Ukraina, hvor også russiske soldater mister livet. Krigsgalskap iscenesatt av deres leder – diktator Putin. Så et opprop til det russiske folk: Stå opp og protester mot Putin og krigen i Ukraina!