– NTNU må måles mot de beste, ikke mot et minimumsnivå

Professor Arne Brataas ved Institutt for fysikk mener NTNU må være forberedt på lavere uttelling enn ledelsen håper på i konkurransen om nye sentre for fremragende forskning.

NTNU har seks søknader videre til finalerunden. Prorektor for forskning og innovasjon Toril Hernes har tidligere sagt til Universitetsavisa at hun vil være godt fornøyd dersom NTNU får fire til fem nye SFF-sentre i denne runden.

NTNU håper fortsatt på storfangst

– Jeg håper selvsagt at prorektoren får rett, og at NTNU ender med fire eller fem sentre. Det ville vært et sterkt resultat, sier han.

Selv mener han likevel at en til to tildelinger er mer realistisk.

– Dersom NTNU ender der, kan ikke universitetet være fornøyd. NTNU er et stort breddeuniversitet med betydelige forskningsambisjoner, og SFF-ordningen er en av de viktigste nasjonale indikatorene på internasjonal forskningskvalitet, sier Brataas.

Han understreker at to sentre vil være svært positivt for miljøene som eventuelt får tildeling.

– For dem vil det selvsagt være svært bra. Men for NTNU som institusjon vil det være et svakt resultat dersom ambisjonen er å være et internasjonalt ledende forskningsuniversitet. Da må NTNU måles mot de beste miljøene i Norge og Norden, ikke mot et minimumsnivå man kan leve med, sier han.

Ett universitet skiller seg ut i finalen

Har selv ledet SFF

Brataas var initiativtaker og direktør for SFF-senteret QuSpin, Center for Quantum Spintronics, som fikk status som senter for fremragende forskning i 2017.

I dag er dette en av tre SFFer ved NTNU. Samtidig som overnevnte fikk PoreLab – Porous Media Laboratory statusen i 2017, dette er delt mellom NTNU og UiO.

I forrige tildeling i 2023 fikk NTNU CAC – Centre for Algorithms in the Cortex.

Jubelrus for tredje fremragende Moser-senter: - Nobelprisen var aldri et mål

Med utdeling hvert femte år og tiårig finansiering er dette prestisjetunge nåløyer å komme gjennom.

I en ytring i Universitetsavisa skrev han nylig at NTNUs svake uttelling i SFF-konkurransen er vanskelig å ignorere. Han slo fast at problemet ikke er mangel på talent, men hvordan universitetet velger å bruke ressursene sine.

På spørsmål om hva NTNU burde gjort annerledes, trekker han fram to eksempler.

Mister ekstremt viktige forskere

Det første handler om evnen til å beholde internasjonale toppforskere.

– NTNU har hatt forskere rekruttert gjennom Onsager-programmet som senere har oppnådd ERC Consolidator Grant, bygget sterke forskningsgrupper og publisert på aller høyeste internasjonale nivå, sier Brataas.

Ifølge ham er slike forskere viktige langt utover egne meritter.

– Slike forskere er ikke bare sterke enkeltpersoner; de bygger miljøer, tiltrekker seg talenter, etablerer internasjonale samarbeid og kan være naturlige frontfigurer for store søknader, for eksempel SFF-søknader, sier han.

Brataas mener det er en stor strategisk svakhet dersom slike personer ønsker å bli ved NTNU, men likevel forlater universitetet fordi rammebetingelsene ikke er gode nok.

– Dette er ikke bare et tap der og da, men et tap i et 20–30-årsperspektiv. NTNU burde hatt langt tydeligere mekanismer for å identifisere slike forskere tidlig og gi dem vilkår som gjør det mulig å bygge langsiktig ved universitetet, sier han.

Han peker særlig på eksperimentell forskning, der miljøene er avhengige av mer enn gode ideer og gode søknader.

– Skal NTNU hevde seg internasjonalt, må man våge å bygge nisjer der man faktisk kan være best. Det krever langsiktig satsing på nøkkelpersoner, teknisk støtte og tilgang til utstyr som er konkurransedyktig internasjonalt. Brede prioriteringer er ikke nok dersom de ikke gir noen miljøer reelle fortrinn, sier Brataas.

Flytter nano-grenser

Vil gi store midler til færre unge forskere

Det andre eksempelet gjelder de kommende midlene til fremvoksende teknologier. Slik Brataas forstår det, er det snakk om rundt 50 millioner kroner per år.

Han mener disse pengene burde brukes mer direkte til å bygge fremragende forskningsledere, ikke først og fremst til brede senterkonstruksjoner definert fra dekan-nivå.

– Et alternativ kunne vært en åpen, internasjonalt vurdert konkurranse med fagfeller på ERC-nivå. For eksempel kunne NTNU ha valgt ut fem forskere under 40 år og gitt hver av dem 10 millioner kroner årlig i ti år, med en grundig evaluering etter fem år, sier han.

«Gnister tennes når dedikerte fagfolk møtes»

Målet burde ifølge Brataas være å løfte forskere til ERC- og SFF-nivå.

– Videre finansiering etter fem år kunne vært knyttet til dokumentert internasjonal kvalitet, sterke publikasjoner, rekruttering av gode medarbeidere og framgang mot ekstern toppfinansiering, sier han.

Han mener poenget er at NTNU må gi noen få miljøer reelle konkurransefortrinn.

– Hvis alt skal favnes, blir resultatet ofte at ingen får nok til virkelig å konkurrere internasjonalt, sier Brataas.

Ytring

NTNU og kunsten å kjenne seg selv

Mener SFF ikke vinnes med søknadsteknikk

NTNU-ledelsen har tidligere vist til at universitetet etter forrige SFF-runde har analysert tilbakemeldingene, bygget videre på lovende initiativer og tildelt utviklingsmidler til flere forskergrupper.

Brataas mener dette er positivt, men utilstrekkelig.

– Det er bra at NTNU analyserer tidligere runder og gir utviklingsmidler. Men SFF vinnes ikke primært gjennom bedre søknadsteknikk, sier han.

Han mener konkurransen avgjøres av kvaliteten som er bygget opp lenge før selve søknadsarbeidet starter.

– SFF vinnes av miljøer som allerede over tid har bygget internasjonal faglig tyngde, sterke publikasjoner, originale forskningsprogrammer, attraktiv rekruttering og troverdig langsiktig ledelse. Hvis de underliggende miljøene ikke er sterke nok, hjelper det bare begrenset å forbedre søknadsprosessen, sier Brataas.