Feilaktige påstander fra NTNUs rektor

Den 4. mai ble Grande spurt om NTNUs reaksjon til «Husseins utspill» sett i kontrast til behandlingen jeg fikk av samme arbeidsgiver. «Jeg synes ikke at de to sakene er sammenlignbare», svarte rektor kort. Og så fastslo han at rektor ikke overveide tjenestemessige reaksjoner over for Hussein.

Den 13. mai ble Grande så spurt om hvorfor mitt og Husseins tilfeller er to helt forskjellige saker. Grandes svar til dette var at «daværende rektor Gunnar Bovim uttalte i desember 2018 at ytringsfriheten er et ufravikelig prinsipp, og at vurderingene NTNU gjorde den gangen ikke var gode nok».

Grande påstår til slutt at «den påfølgende saken handlet ikke om Eikrems bruk av ytringsfriheten».

Dette er litt komplisert. La meg minne om noen hovedpoenger.

Men aller først er det grunn til å påpeke at også Universitetsavisa unøyaktig gjengir hva som skjedde i mitt tilfelle. At «Eikrem ble løst fra sin ansettelse ved NTNU» (4.5.2026) og «Eikrem måtte gå til slutt» (13.5.2026), er ikke saklig korrekt, og det vet Universitetsavisas redaktør inderlig godt. En kan derfor undre seg hvorfor det står slik.

En videre nøkkelopplysning, ofte behendig utelatt, er at styremedlem Aksel Tjora har gjort kjent at samtlige styrekolleger avviste avskjed i NTNUs styre 1.12.2021. I all hast valgte NTNU så å inngå historiens klart mest kostbare forlik i norsk akademia, med samlede kostnader på mange millioner. Dette forliket var ikke noe jeg ønsket; jeg ville fortsette i min vanlige stilling. Men NTNUs ledelse hadde en annen agenda, nemlig å redde seg selv etter å ha blitt fullstendig avkledd. Og da brukte de alle midler.

Så til de nevnte påstandene i Universitetsavisa fra rektor Grande.

Det er et rent triks å late som at avskjedssaken fra 2020-2021 var helt urelatert til hendelsene i 2018-2019 med mitt intervju i Resett. At to slike saker, helt tilfeldig, inntreffer med samme person i løpet av kort tid ved NTNU, er opplagt urimelig. Påstanden kan ikke tas på alvor. Persongalleriet i saken var også nærmest identisk i begge sakene, noe som også sier sitt.

På tross av dette skal jeg her, for argumentets skyld, bare godta Grandes saksframstilling, og kun se på det som skjedde i 2020-2021. Det som Grande påstår ikke handlet om ytringsfrihet.

Saken er nemlig den at jeg ikke engang behøver å argumentere selv for mitt syn. Jeg kan bare vise til NTNUs egne dokumenter i saken fra 2020-2021. Alle dokumentene med NTNU som avsender viser klart at alt handlet om ytringer, nemlig de som jeg uriktig ble tillagt av en presseaktør.

Sakspapirene viser nemlig at NTNU den gang konsekvent argumenterte for at disse ytringene som ble påstått var mine tilsa at institusjonen måtte foreta seg noe. Dette ga deres jurister detaljerte begrunnelser for, de kalte det for NTNUs «legitime interesse».

Alt dette er det helt motsatte av hva Grande sier.

Og hva gjorde NTNU? De engasjerte eksterne advokater for å granske meg, foretok innsyn i min e-post (noe som senere Datatilsynet fant var ulovlig) og sende ut flere pressemeldinger om hva som var status i saken. Og så videre.

Alt fordi NTNU påsto at de måtte finne ut hva jeg, en ansatt, hadde ytret. Selv de leserne som har fulgt saken med et halvt øye må ha fått med seg dette. Det er også gjengitt i en rekke avisartikler, så detaljene er ikke akkurat ukjente.

Den handlemåten som NTNU la for dagen i 2020-2021 var en ganske annen enn med tilfellet Bassam Hussein. Rektors fagre ord om at «ytringsfriheten er et ufravikelig prinsipp» ved NTNU, stemmer opplagt ikke med NTNUs faktiske praksis som jeg ble offer for.

Dokumentene i saken fra NTNU selv viser helt klart: Fra februar 2020 til mai 2021 (da jeg fikk forhåndsvarsel på avskjed) finnes det nemlig ingen annen begrunnelse enn den som eksklusivt handler om ytringer.

En videre sammenligning med Bassam Hussein-saken er nyttig her: Ingen ting som ble påstått i saken mot meg har skjedd knyttet til mitt arbeid ved NTNU. Noen politianmeldelse kom heller aldri, på tross av alt hysteriet. Videre ble avispåstandene som ble framsatt, alt basert på anonyme kilder, til og med avvist av PFU, pressens eget kontrollorgan.

Og det ble avdekket tidlig i 2021 at påstandene egentlig stammet fra kolleger ved NTNU som hadde bedrevet overvåkning av meg.

De som har fulgt med litt, vet alt dette. Men tydeligvis ikke Tor Grande.

Sakens kjerne er at NTNU den gang hårdnakket hevdet de måtte finne ut hva som angivelig hadde blitt sagt og påstått av meg, en ansatt. Og de satte himmel og jord i bevegelse for å følge opp saken med «faktaundersøkelser», ulovlig datainnsyn og kostbar ekstern juridisk bistand, alt initiert av NTNU. Utgiftene ble også til slutt enorme.

Det var også påståtte ytringer som Anne Borg, Marit Reitan og resten av ledelsen mente skulle lede til min avskjed som statsansatt. Det framgår direkte av punktene som NTNUs styre behandlet (statsansatteloven § 26 d). Det er bare å slå opp i saksdokumentene som fortsatt finnes på nettet.

Det er imidlertid riktig at etter at forhåndsvarselet om avskjed ble levert i mai 2021, så forsøkte NTNU å utvide saken. Enda et opplagt prokuratortriks for de som hadde en dårlig sak. Men NTNUs styre avviste også denne nye delen i behandlingen av saken 1. desember 2021. Alt var helt substansløst.

Så for å oppsummere: Alle sakens dokumenter fra NTNU går entydig imot rektor Tor Grandes påstander i Universitetsavisa i 2026 om at Eikrem-saken ikke var en ytringsfrihetssak.

Konklusjonen blir opplagt: NTNU har bedrevet en klar forskjellsbehandling. Og denne selvmotsigelsen er høyst pinlig for rektor Tor Grande og NTNU. Og det burde den være.

Jeg vil også bruke anledning til å minne om at Grande var del av NTNUs ledelse da saken mot meg pågikk. Hans seneste feilaktige uttalelser kan derfor ikke bero på manglende kjennskap til saken.