En ph.d. bør være selvstendig, ikke isolert

Under min egen ph.d. forberedte jeg en gang en presentasjon for en gjesteprofessor jeg hadde sett frem til å få tilbakemelding fra.

Jeg hadde mer enn tjue lysbilder klare. Vi kom aldri lenger enn til det tredje.

 Han stilte spørsmål ved alt: hver påstand, hver antakelse, hvert steg i argumentasjonen. Til slutt sa han at det å ta en ph.d. er som å prøve å finne veien ut av en jungel.

 Du trenger hjelp.

 Han hadde rett.

I den senere tid har jeg ofte tenkt tilbake på dette øyeblikket. Kanskje har det blitt lettere å forstå i ettertid, etter å ha tatt del i ph.d.-utdanning ved flere institusjoner gjennom karrieren: som veileder, i ansettelsesprosesser og senere gjennom ansvaret for å lede doktorgradsutdanning på tvers av brede tverrfaglige og flerfaglige felt.

Jo mer jeg har sett doktorgradsutdanning fra ulike sider, desto mer overbevist har jeg blitt om én ting: En ph.d. må være selvstendig arbeid, men den bør ikke være isolert arbeid.

Jeg tror vi må innrømme noe ganske åpent: For mange kandidater kan det å ta en ph.d. være en reelt frustrerende prosess.

En del av frustrasjonen kommer av at det kan være en ensom reise. Med økende faglig fragmentering, spesialisering og konkurranse blir doktorgradsløpet i mange tilfeller redusert til kandidaten og veilederne. Den relasjonen er selvfølgelig viktig. I noen tilfeller kan en sterk og tillitsfull dialog mellom veileder og kandidat være langt bedre enn å tilhøre et stort, men usunt forskningsmiljø.

Likevel har idealet mitt ofte vært noe nærmere et levende forskningsmiljø: en professor, postdoktorer, flere ph.d.-kandidater, masterstudenter og et felles intellektuelt rom. Ph.d.-en ville fortsatt være selvstendig arbeid. Det må den være. Men samhandling, samarbeid og daglig kontakt med andre som arbeider med beslektede problemer, eller ganske enkelt går gjennom lignende erfaringer, kan gjøre reisen langt mindre isolerende. 

Samtidig innebærer store forskningsmiljøer også egne risikoer. De kan bli isolerende på sin egen måte, særlig når hierarki, intern konkurranse eller snevre gruppekulturer får dominere. Noen kandidater kan også bli borte eller havne i periferien i store forskningsmiljøer. Spørsmålet går derfor lenger enn om en kandidat tilhører en stor forskningsgruppe eller arbeider tettere med én eller flere veiledere.

Det dypere spørsmålet er om doktorgradsmiljøet gir kandidatene nok muligheter til å kalibrere tenkningen sin.

Denne kalibreringen er avgjørende. En ph.d. kan ikke bare skrape i overflaten. Den må gå dypt nok til å gi et reelt bidrag. Som regel oppdages overfladiskhet relativt raskt. Den blir synlig i veiledningsmøter, seminarer, fagfellevurderinger eller i kandidatens egen følelse av at arbeidet fortsatt er for generelt.

Det motsatte problemet er vanskeligere å oppdage. En kandidat kan begynne å grave med en nål: dypere og dypere inn i et stadig smalere punkt. Utenfra kan dette se ut som grundighet og dybde. Men på et tidspunkt kan arbeidet bli så smalt, så nitid og så løsrevet fra større spørsmål at det bredere bidraget begynner å forsvinne.

Jeg tilhørte nok selv mer den første kategorien. Utfordringen min var ofte nysgjerrigheten i seg selv. Brede interesser kan gjøre at man skraper i for mange overflater samtidig. Det kan også være en styrke, så lenge man er klar over det og vet når man må handle på det.

Doktorgradsutdanning bør gi hjelp med dette. Ikke ved å fjerne selvstendigheten, men ved å hjelpe kandidater til å forstå sine egne intellektuelle tendenser: når de må stoppe, når de må ta et steg tilbake, når de må se bredere, og når de må fokusere igjen.

De trenger dybde, men de trenger også bevegelse. De trenger friheten til å vandre mellom teori og praksis, mellom faglig presisjon og relevans for verden utenfor, mellom spesialisert detalj og det større spørsmålet om hvorfor arbeidet betyr noe. Og de må utvikle bevisstheten og evnen til faktisk å gjøre dette.

Men denne typen intellektuell bevegelse kan ikke alltid planlegges pent inn i faste arbeidstider. Den krever tid, rom og en form for fordypelse som institusjonene må ta på alvor.

Derfor må vi også være ærlige om tid.

Er en ph.d., eller akademisk arbeid mer generelt, en ni-til-fem-jobb?

I formell forstand er en ph.d. i mange land nå et arbeidsforhold. Og det betyr noe. Kandidater trenger de rettighetene, den lønnen, de godene og de grensene som følger med et arbeidsforhold. Vi skal ikke romantisere utnyttelse, ubetalt overtid eller forestillingen om at lidelse på en eller annen måte er bevis på akademisk alvor.

Men selve ph.d.-prosessen er ikke en jobb i snever forstand. Den er i sin natur mer altoppslukende enn det.

Jeg husker middager der navnet mitt ble ropt, og jeg plutselig innså at jeg egentlig ikke hadde vært til stede. Jeg husker aktiviteter som skulle være avslappende eller morsomme, men der tankene mine fortsatt var et sted inne i avhandlingen. Til tider kostet det mer enn jeg hadde forventet. En ph.d. legger seg i bakgrunnen av tankene dine. Den respekterer ikke alltid de ryddige grensene mellom arbeid og privatliv.

Noen kandidater klarer kanskje å håndtere dette med stor disiplin. De arbeider systematisk, beskytter kveldene sine og organiserer ph.d.-en nesten som en vanlig jobb. Det kan være mulig, og til og med sunt, i noen tilfeller. Men det ville være urettferdig å legge hele byrden med å håndtere denne spenningen på kandidaten.

Hvis doktorgradsutdanning i sin natur er altoppslukende, må institusjonene gi kandidatene den støtten, tiden og det rommet et slikt arbeid krever.

Det er derfor jeg blir bekymret når vi presser kandidater gjennom stramt innrammede treårige ph.d.-løp, samtidig som vi later som om prosessen alltid kan respektere vanlige grenser mellom arbeid og privatliv. Vi kan ikke kreve originalitet, dybde, internasjonal kvalitet, publisering, kursarbeid, samarbeid, relevans og personlig balanse på én gang uten å erkjenne presset dette skaper.

Vi bør også huske hva doktorgradsutdanning er ment å frembringe: ikke bare en avhandling, men en forsker som vet hvordan man tenker selvstendig, tåler usikkerhet og finner veien ut av jungelen.

Snarere enn noen som har fullført et prosjekt eller publisert artikler.

På tvers av mange institusjoner, enten de er små eller store, disiplinære eller tverrfaglige, er det fortsatt vanskelig å etablere det klassiske store forskningsmiljøet rundt hver ph.d.-kandidat. Ikke alle kandidater vil ha flere fagfeller som arbeider med nært beslektede temaer. Ikke alle fagfelt har skalaen, strukturen eller ressursene til å gi et sterkt lokalt fellesskap. Og vi bør være ærlige om det.

Men da blir det institusjonelle ansvaret desto større.

Hvis vi ikke alltid kan tilby det klassiske forskningsgruppemiljøet, må vi bevisst skape andre former for doktorgradsfellesskap. Work-in-progress-seminarer, kandidatfora på tvers av programmer, felles ph.d.-arealer, skrivegrupper, metodeverksteder og strukturert fagfellefeedback er reelle nødvendigheter, snarere enn kosmetiske tillegg.

Det er måter å ivareta noen av de intellektuelle og sosiale funksjonene som et sterkt forskningsmiljø ellers ville gitt. Men slike aktiviteter virker bare hvis både institusjoner og kandidater tror på dem, og hvis de holdes levende og systematiske.

Dette er en av de viktigste oppgavene for et doktorgradsmiljø: å gi kandidater mer enn veiledning. De trenger intellektuelt fellesskap, strukturert tilbakemelding, tid til å tenke og rom til å bevege seg mellom dybde og bredde.

Institusjonene kan ikke fjerne den krevende og altoppslukende karakteren ved doktorgradsarbeid helt, men de kan sørge for at kandidater ikke blir stående alene med isolasjon og usikkerhet som om dette ganske enkelt var en del av testen.

PS! Forfatteren har brukt språklige verktøy og veiledning til bearbeiding og oversettelse. Innhold, refleksjoner og struktur er hans.