Hans Skotte: - NTNUs nye bygg ville fått stryk

Ingenting virket unormalt denne ettermiddagen i oktober. Hans Skottes kone var hjemme i boligen på Lerkendal. Hun satte seg til med ei bok etter middagen. 

Selv dro han inn til sentrum for å møte noen studenter i forbindelse med en utstilling til våren. De skulle opprinnelig møtes et helt annet sted enn på Dokkhuset, men under påskudd av at de ikke hadde glutenfrie alternativer på dette stedet tok de han med seg til Dokkhuset.

Han får kongens fortjenstmedalje

Der ventet 85 venner, kollegaer og familiemedlemmer på å overraske han. I tillegg var ordføreren i Trondheim, Kent Ranum,  til stede for å dele ut Kongens fortjenestmedalje til Skotte. 

- Der satt de alle og klappa og ropte. Det var helt surrealistisk. I samtalen jeg hadde med Ingrid Helsing Almaas i etterkant følte jeg meg helt hypoman. I ettertid sa sønnen min til meg at om Kongen hadde hørt talen jeg lirte av meg, da hadde han nok hentet tilbake medaljen, sier Skotte og ler. 

- Jeg var så jævla lei av å slåss mot professorer

I etterkant har han fått vite at kollegaene og de tidligere studentene som skrev søknaden har jobbet i to år med å få medaljen i boks. 

I begrunnelsen for utmerkelsen legges det vekt på at Skotte har hatt et rikt og betydningsfullt arbeidsliv og et stort samfunnsengasjement. 

Samfunnsengasjementet viste seg tidlig. Allerede som ung sivilarkitektstudent ved daværende Norges tekniske høgskole (NTH) på slutten av 1960-tallet havnet han i klinsj med to professorer han mente aldri burde ha fått jobben på høgskolen. 

- Jeg var så jævla lei av å slåss mot professorer og jeg brukte nok et studieår på å motarbeide dem. En prøvde jeg å få en avsatt, det klarte jeg ikke, også prøvde jeg å hindre at en annen ble ansatt. Det klarte jeg heller ikke, forteller han. 

At han selv en dag skulle returnere til NTNU, attpåtil som professor kunne aldri ha falt han inn på daværende tidspunkt. 

- Hvorfor ikke nytt universitet på Gaza fremfor Gløs

Samfunnsengasjementet til Skotte er fremdeles like fremtredende. I det siste er det campussamlingsprosjektet ved NTNU som har opprørt han. 

Skotte reiser seg fra stolen og peker ned på tomta utenfor Hesthagen der det nye Innovasjonsbygget er under oppføring. 

- NTNU skal bygge et Innovasjonsbygg helt ut av proposjoner. Universitetet klarer ikke å etterleve det NTNU underviser at studentene selv skal gjøre. Ikke når det kommer til å bygge for å ta vare på miljøet og heller ikke med tanke på bymiljøet. Hadde en student levert inn en skisse på det planlagte Økonomi og innovasjonsbygget hadde vedkommende strøket, sier han opprørt. 

Skotte forstår ikke hvorfor man skal kvitte seg med Dragvoll og samle hele universitetet rundt Gløshaugen. 

- Tenk at man skal bruke rundt sju milliarder på å bygge ut noe som er helt unødvendig her i Trondheim. Tenk om man heller kunne brukt de milliardene til noe nyttig, som å bygge opp universitetene på Gaza. Tenk hvor stolte vi kunne vært da. Nei, fyttigrisen, dette er like dumt som Stadt-tunnelen, sier han. 

Har grepet muligheter

Mye har forandret seg i arkitektyrket siden han ble uteksaminert i 1973. 

- Da jeg tok arkitektutdannelse så vi på det å være arkitekt som en samfunnsoppgave, som et bidrag til samfunnsutviklingen. Arkitektene arbeidet direkte opp mot oppdragsgiver. I dag arbeider arkitektene opp mot eiendomsutviklere og entreprenørene, så jeg forstår godt at de klager på at de ikke har noen innflytelse lenger, sier han. 

Hans første jobb etter endte sivilarkitektstudier var jobb som arkitekt i Sør-Trøndelag Fylkeskommune. Han var også sterkt involvert i boligaksjonen på Lerkendal fra begynnelsen av 1970-tallet til midt på 1980-tallet. Da protesterte han mot at daværende NTH skulle rive et område med firemannsboliger på Lerkendal, opprinnelig til fordel for parkering for NTH- ansatte.  

De jobbet opp mot politikere i disse årene, og de vant gjennom. Lerkendal-området ble aldri revet. 

I 1984 åpnet det seg en mulighet for å dra til Afrika. Skotte grep muligheten og jobbet som arkitekt for helseministeriet i Botswana på oppdrag fra Norad. Der tegnet han flere sykehus og helsebygg. 

- Jeg tror jeg har hatt en spennende karriere fordi jeg har grepet muligheter som har åpnet seg for meg. Veien har blitt til mens jeg har gått, forteller han. 

Gjenreisningen av Bosnia 

Han tror ikke det er tilfeldig at han har tilbragt en stor del av karrieren sin i nettopp utlandet. Skotte vokste selv opp som odelsgutt på Veblungsnes, innerst i Romsdalsfjorden. 

Der drev foreldrene hans et ungdomsherberge som ungdommer fra hele verden besøkte. 

- Helt fra jeg var liten har jeg møtt mennesker fra andre kulturer. Det har nok vært med å forme meg, sier han. 

I løpet av karrieren ble det nok et bistandsprosjekt. Han og en kollega dro i gang et prosjekt finansiert av UDI knyttet til gjenreisningen av Bosnia etter Bosniakrigen fra 1992-1995. 

De skulle hjelpe bosniske flyktninger i Norge med kompetanseheving knyttet til gjenreisning av landet. På den måten kunne man bidra til gjennoppbyggingen når flyktningene returnerte til Bosnia. 

Det viste seg at de fleste av flyktningene de hjalp var blitt så godt integrert i Norge at de ikke ønsket seg tilbake til Bosnia igjen etter krigen.

- De skrøt i hvert fall i etterkant av at det var det beste norskkurset de kunne fått da, sier Skotte og ler. 

I lys av prosjektet mottok Skotte et doktorgradsstipend som skulle bygge på erfaringene han hadde gjort seg i etterkrigsgjenreisningen av Bosnia. 

I flere år jobbet han også med utbyggingen av St. Olavs hospital. Han sto faktisk bak brevet som utløste hele planleggingen av det nye sykehuset i 1988. 

- Det var fine år, men tanken på at jeg skulle holde på med dette i hele min karriere skremte meg. At jeg skulle bli en sykehusarkitekt med skinnlapper på albuene, nei, det var en skremmende tanke, sier han med et smil. 

Tanken på å fortsette karrieren som førsteamanuensis og senere professor ved NTNU skremte ikke like mye, og veien videre gikk dit. 

Underviste senest i sist uke 

Nå er det 10 år siden han ble pensjonist, men han har fremdeles kontor ved Institutt for arkitektur og planlegging. 

I snitt er han på campus to til tre dager i uka, og senest i sist uke foreleste han for arkitektstudenter. 

 - Hvordan har det fungert å kombinere jobb og fritid gjennom karrieren din? 

- De siste 20 årene har jeg og kona mi vært særboere. Hun bor i Oslo og jeg bor i Trondheim. Det har gjort det enklere å jobbe mye i perioder, og å være mer til stede når vi er sammen. Likevel må jeg innrømme at jeg fremdeles får dårlig samvittighet på søndagskveldene om jeg ikke har gjort alt jeg skulle ha gjort i helga, sier han. 

 - Hva skal du resten av uka nå? 

 - Nå skal jeg på kontoret for å skrive ferdig et kapittel om Bosnia-prosjektet i ei bok jeg skal være medforfatter i. Det er alltid ting å gjøre, sier han med et smil før han trasker videre til kontoret.