Når NTNU glemmer hvem bygget er til for

På mandag ble det kunngjort at delprosjekt P2, bygget som skal huse Institutt for materialteknologi, skal oppkalles etter Aslaug Urbye, NTHs første kvinnelige student. Intensjonen bak navnevalget er god, og Aslaug Urbye fortjener anerkjennelse som en viktig pioner. Hun kunne gjerne blitt hedret gjennom for eksempel et gatenavn, et torg eller et annet sentralt område på campus. 

Likevel er dette etter vår mening feil navn på bygget til Institutt for materialteknologi. 

Dette er ikke et bygg for kjemi, ikke et bygg for alle sivilingeniørutdanningene ved NTNU, men et bygg som skal være hjemmet til forskning og utdanning innen materialteknologi. Aslaug Urbye startet på kjemi ved NTH og hadde ingen direkte tilknytning til materialteknologi, bergfag eller metallurgi. Koblingen mellom personen og fagmiljøet som skal bruke bygget er derfor svak. 

For mange av oss som studerer materialteknologi oppleves dette som nok et eksempel på at fagets identitet nedprioriteres. Materialteknologi har gjennom flere år blitt svekket ved NTNU gjennom flere parallelle prosesser. Studieprogrammer har blitt slått sammen, fagmiljøer har blitt omorganisert, og instituttet har ved flere anledninger vært gjenstand for diskusjoner om sammenslåing med kjemimiljøene. På et tidspunkt var det reell usikkerhet rundt hvorvidt Institutt for materialteknologi skulle bestå som et eget institutt. 

Hun var første kvinne til å studere ved NTH, til hun ble mobbet ut. Nå får et NTNU-bygg hennes navn.

Når identiteten til materialfagene svekkes, rammer det ikke bare et enkelt institutt. Materialteknologi og metallurgi er fagområder som har vært med på å bygge norsk industri, og som fortsatt utgjør en sentral del av verdiskapingen i Norge. Ifølge Prosess21 står metallurgisk industri for rundt 18% av norsk fastlandseksport, og behovet for materialkompetanse vil bare øke. Derfor er det vanskelig å forstå hvorfor et fagmiljø med så stor betydning for norsk industri og økonomi ikke i større grad løftes frem når det får sitt nye hjem. 

Samtidig skal de historiske byggene Berg og Metallurgi rives. Med dem forsvinner ikke bare bygninger, men også viktige symboler på materialfagenes historie på Gløshaugen. Berg- og metallurgimiljøene har vært en sentral del av NTHs og NTNUs historie i over hundre år. Når disse byggene forsvinner, mister vi en viktig del av fagets synlige identitet. 

Nettopp derfor oppleves navnevalget som en tapt mulighet. Når så mye av materialfagenes historie og særpreg allerede er i ferd med å forsvinne, burde det nye bygget være en anledning til å løfte frem og videreføre denne identiteten. Et navn med en tydelig tilknytning til materialteknologi, bergfag eller metallurgi ville vist respekt for fagmiljøet som skal ha bygget som sitt hjem. Som ble nevnt i UA-saken om navneforslagene, var det mange forslag til dette bygget, og mange av disse hadde passet seg bra, som Materialbygget, Efni, Metallurgen eller Smia. 

Er dette «Sossebygget», «Pengebingen» eller «Karens gård»?

Dette handler ikke om å ta noe bort fra Aslaug Urbyes betydning. Det handler om at Institutt for materialteknologi fortjener et bygg som representerer instituttets egen historie, faglige tradisjon og identitet. Når de gamle symbolene forsvinner, burde det nye bygget bidra til å bevare dem, ikke gjøre koblingen til fagmiljøet enda svakere.