Alt vel ved NTNU?

Yngre forskere sliter med framtidstroen og vil ikke anbefale andre å satse på en forskerkarriere. Debatten om NTNUs toppforskningstrøbbel har neppe bidratt til å motvirke dette. Riktignok hevder NTNUs tidligere rektor i UA 20.8 at «Utviklingen ved NTNU er veldig god», og fortsetter: «Likevel har vi heldigvis mer å strekke oss etter, slik alle ambisiøse universitet bør ha.» Instituttleder Karl Erik Haug istemmer: «Vi jobber hver dag for å bli bedre, og mange lykkes faktisk godt med å få tilslag innenfor de virkemidlene som var utgangspunktet for debatten». Det er ikke noe galt med de organisatoriske vilkårene. NTNU-ansatte må bare jobbe mer.

Enige om fusjonens mål, rykende uenig om fasiten

Argumentasjonen minner om en tegning av den svenske humoristen Albert Engström. Her ber sognepresten foran menighetene: «Vi takker deg, Gud, for at verden er som den er, for hvordan skulle den ellers være?». Dette samsvarer for så vidt godt med min kollega Kyriaki Papageorgious studie av framtidsforestillinger blant akademikere. Hun finner at de aller fleste av dem hun intervjuet hadde problemer med å beskrive alternative måter å organisere universiteter på. Det er slik sett typisk at lederen for Akademiet for yngre forskere, Marte Sandvik Haaland, sier – ikke overraskende – at løsningen på problemet er flere faste stillinger. Nytenkning er krevende.

Retrotopiske tilnærminger er lite aktuelle for meg. Når mange ønsker en gjeninnføring av et system med valgte ledere, er det ikke fordi NTNU fungerte bedre før. Det er fordi man mener at kollegiale styringsmåter er å foretrekke, noe svenske organisasjonsforskere, som Kerstin Sahlin, også støtter. Haug derimot vil ikke ha noen kritiske refleksjoner verken om ansatte ledere, fusjonen eller campusprosjektet. I sin desperasjon for å unngå en slik debatt tyr han til fantasifulle påstander om at mine kritiske merknader i UA 17.8 kan oppsummeres med «alt var bedre før». Min kritikk av nåsituasjonen og konsekvensene av noen tidligere reformer betyr, ifølge Haug, at jeg mener at «alle hadde det strålende» tidligere. Logikken er slående.

Reformer og toppforskning – en siste visitt

Haug argumenterer for at det viktigste nå er å se framover. Det er selvsagt riktig. En reversering av de tre reformene – ansatte ledere, fusjonen og campusprosjektet – står ikke på dagsordenen nå. Imidlertid er det uklart hva han ser for seg av endringer, utover at de vitenskapelig ansatte må arbeide hardere og mer målrettet. Byråkratisering virker overraskende nok ikke å være et problem. Det framstilles snarere som en naturtilstand i moderne samfunn som vi bare må avfinne oss med. Haug kan heller ikke huske at byråkratiseringen er blitt verre, men så er han jo også temmelig fersk som NTNU-ansatt. For oss med lengre fartstid er det liten tvil om at det har skjedd en betydelig byråkratisering som ikke akkurat fremmer en effektiv og motiverende arbeidsdag. En lokal tillitsreform kunne vært et interessant tiltak.

Det har skjedd mye annet med NTNU de siste 25 årene som det kan være nyttig å reflektere over. Ikke minst har det vært en betydelig vekst i antall ansatte og studenter. Noe, men ikke alt, skyldes fusjonen. Jeg vil særlig framheve at forskning spiller en stadig viktigere rolle, ikke minst numerisk. For eksempel er det 2,5 ganger så mange stipendiatårsverk i dag som i 2000, og i samme periode er det blitt nesten 10 ganger så mange forskerårsverk. Bak disse tallene ligger en utvikling der ekstern finansiering er blitt stadig viktigere. Det har hatt konsekvenser for prioriteringen av arbeidsoppgaver og har stilt nye krav til forskningskulturen ved NTNU, blant annet kollegial omsorg, bred involvering og ansvarsdeling. Samtidig er instituttene blitt til dels mye større. Det har bidratt til mer kompleks styring og gjort kollegiale relasjoner mer uoversiktlige, noe som stiller nye krav til lokal kulturbygging og utvikling av velfungerende seksjoner og forskningsgrupper. Dette er kritisk når det gjelder å lykkes på arenaer som Fripro, SFF og ERC, men også for å motvirke yngre forskeres usikkerhet om sin akademiske framtid.