Uten den røde tråden kan ingenting holde studentens kunnskapsperler sammen

Det var duket for den helt store festdagen, hvor årets kandidater skulle æres og feires for gradene sine.

Alle er samlet: de ferske kandidatene, flere ikledd bunad, slekt og familie samt institusjonens offisielle representanter og øvrige ansatte. Det holdes taler og boblene skjenkes mens varme ord om studieinnsats og håpefulle fremtidsønsker utveksles. Seremoniens bånd av høytidelighet løsner ikke før kandidatene kan reise seg og søke mot utgangen og dra hjem med blomster og gaver i favnen.

Men akkurat i det øyeblikk inntreffer katastrofen: Uten varsel kan det høres et akselererende rabalder: plinge-linge-ling – plange-lange-lang! I dette marerittet triller et hundretalls perler fra halskjeder utover gulvet, slik at alle sklir og går over ende i skrik og skrål!

Hva var det som skjedde? Jo, scenarioet har følgende forhistorie:

Ved begynnelsen av hvert semester triller underviserne en serie av nydelig kolorerte kuler frem foran hver enkelt student, der hvert undervisningsemne med tilhørende autoriserte pensum har sin egen fargekode. I de påfølgende semestrene kommer nye emnekuler trillende i nye farger.

Men for å komme inn i og i dybden av fagstoffet må studenten drille seg selv ved å bore et hull gjennom hver kule, for ellers kan den jo aldri bli til den attrådde perlen. De eksamenene som avslutter semestrene skal vurdere om studenten har klart å komme seg hele veien igjennom kulen og dermed gjort også den til en brukbar perle; for perlenes fremtid er allerede bestemt:

De skal alle sammen trekkes på en tråd – det er slik kandidatens perlekjede blir til. Halskjedet utgjør det samlede utbyttet av alle emnene etter alle årene på forelesninger, øvinger og lesesaler toppet med praktperlen: den avsluttende avhandlingen.

Hva gikk galt og utløste denne plinge-linge-ling-katastrofen? Ingen på høytideligheten så seg villige til å påta seg skylden, festen krasjet tilsynelatende helt av seg selv.

Jo, det viste seg at noen kandidater møtte opp til eksmatrikuleringen med en så tynn og svak tråd at den røk. Andre kom bare med perlene i hånda eller lomma fordi det aldri hadde slått dem at man faktisk måtte ha en tråd for å få utdanningen «på stell».

Tråden er vital, for uten den er det ingenting som kan holde alle kunnskapsperlene til studenten sammen. Det er nemlig ikke perlene som bærer studenten ut av universitetet, men sammensetningen, styrken og kvaliteten i hele trådsystemet som garanterer at kandidaten har noe å ta med seg, gi fra seg og bidra med. Det er altså den spunnede tråden av formelle kvalifikasjoner som utgjør det reelle bærekraftige utbyttet som studenten kan ta med seg videre i liv og yrke. Dette utelukker ikke at den ferdigutdannede kandidaten kan få nytte av flere av perlene, men det vil da typisk være på vilkår med tilfeldighetens preg, alt avhengig av hvilken kunnen og kunnskaper liv og arbeidsliv kaller på.

Helt enkelt kan styrken og brukbarheten av perlekjedet bero på at i studenten utvikler et opplyst og refleksivt forhold til vitenskapsfagets ulike kunnskapsformer – hvordan de står sammen og i motsetning til hverandre og hvordan de mange forskjellige samfunnsinteressene trenger seg på.

Men hvordan kjenner studentene igjen tråden og får tak i den? Altså: Hvor og hvordan lærer studentene seg de vitenskapelige håndverkene slik at de etter hvert selv kan spinne egne tråder? For de kan jo ikke plukke opp tråden i instituttadministrasjonen, og selv med et nokså raskt KI-grep etter tråden vil de sikkert bare stå igjen etterlatt i en pseudoverden av virtuelle travestier.

Tar man seg inn på et universitetsinstitutt kan man bli vitne til en voldsom samling kuler i alle regnbuens farger. Det finnes også et utall av måter underviserne kan trille kulene frem til studentene på, slik at de klarer å drille seg selv igjennom dem og på den måten forvandle dem til ettertraktede perler. Her kan didaktikken tjene underviserne til hjelp ved å foreslå de beste måtene å føre frem kulene på og siden hjelpe studentene i gang med drillingen (det er imidlertid fullt mulig å drive høykvalifisert utdanning og undervisning på universitetet uten bruk av didaktikkens pedagogiske kodifiseringer). 

I den siste enden er det opp til de frontarbeidende underviserne å plukke ut akkurat de kulene man mener er aktuelle for fag, studietrinn og studenter. Her kan føringene for ‘Læringsutbytte’ kanskje spille en rolle, men da må alle altså også huske å lese seg opp på dem og trofast tro på at føringer kan føre alle undervisere og studenter i samme retning med alle de svært krevende pedagogiske virkemidler det er å drifte et emne helt fra semesterstart til behandlingen av den siste eksamensklagen. Føringer som ‘Læringsutbytte’ kan få folk til hva som helst: begeistret tro på de mange inneholdte løftene, i stoisk ro skjenke dem en flyktig tanke drevet av melankoli eller slett og rett ignorere dem.

Konklusjonen så langt: Får studentene ikke anledning til å spinne tråden sin gjennom hele utdanningsforløpet, står de igjen uten en egentlig utdanning og uten en valid og brukbar kvalifisering for livet etter universitetslivet. Blir studentene ikke tilbudt en tydelig, skarp og argumentert trådsystem kan studielivet altså bli akkurat like så tåkelagt og famlende som det altfor overmodne nachspiel.

Så hvorfor ikke gå på leting etter de vitenskapsfaglige og didaktiske ‘spinneriene’ der de allerede finnes?

Dukker det opp tydelige spor av tråder når man banker på døra til dekanene for undervisning, rusler rundt på og blant emnene, leser emnebeskrivelsene i studiehåndboken, gjennomgår pensumlister, undervisningsplaner, emnerapportene og alle tilgjengelige dokumenter, inkludert referater fra møtene i de forskjellige utvalgene til fremme av utdanning og undervisning? Tråden skulle jo egentlig være den ‘røde tråds’ sammenhengende kraft gjennom hele universitetets pedagogiske virksomhet.

Om det finnes en spinnende trådsystematikk på de foreslåtte plassene må jo komme an på en prøve, der man undersøker hvor og hvordan fagets langtidsholdbare tråder blir til i den epistemologiske, vitenskapelige og didaktiske sirkuleringene fra de trillende kulene via perlene til tråden – og forfra igjen og igjen. Man kan gå på leting i de utdanningspedagogiske ordskiftene, men sikkert også med fordel ta seg inn på bakrommene og dra lærdom av den stille ettertenksomme tross som måtte trives der.

Uansett så avhenger legitimiteten til universitetets utdanninger av at både ledelsene og de undervisende forskerne alle har innsyn i de aktuelle fagområdenes kule-perle-trådsystemer og selvsagt også kan bidra til deres vedlikehold og utvikling.

I dette epistemologiske og didaktisk informerte arbeidet med undervisningsfagene på universitetet er det formodentlig lite drahjelp å hente fra studentene. Det spørs når studentene offensivt og engasjert spør oss undervisere hvorfor vi triller nettopp de kulene frem foran dem og ikke noen andre, eller søker nysgjerrig bistand med drillen og etterpå spør etter trådene. Noen studenter vil ifølge utdanningsforskningen riktignok klare seg likevel, det er dem som ankommer til universitetet med det største volumet av medbrakt kulturell kapital. De er nemlig allerede forberedte på å skulle, kunne og ville spinne tråden selv – og altså dra hjem fra den akkurat krasjede eksmatrikuleringen med det gylne perlekjedet intakt på sin løfterike ferd videre ut i livet. Men hva med alle de tilbakeværende studentene?

Essayet springer ut av artikkelen ‘Hvor kommer jeg fra, hva kan utdanningen gjøre meg til, og hva kan den berettige meg til? – En praktisk og løfterik kritikk av universitetenes tre kollektive fortrengninger’, og antologien ‘TRODS. Bidrag til en jordnær, kropsnær og årvågen pædagogik’ med tekster på både norsk og dansk som blir utgitt våren 2026.