- Psykologiyrket er basert på en løgn, sier psykologforsker

- Jeg har kommet fram til at psykisk sykdom ikke eksisterer, og dette er en løgn som klinisk psykologi hviler på, sier Bror Ranum, forsker ved Institutt for psykologi i sitt foredrag på Moholt bibliotek. Han har tidligere jobbet på distriktspsykiatrisk senter, søvnklinikken i Østmarka og i et ambulant rehabiliteringsteam for pasienter med psykoselidelse.

Nå kjemper han for å skape et rom der psykologer kan drive virksomheten sin uten å underlegge seg den medisinske modellen.

Han presiserer at han ikke påstår at lidelse ikke eksisterer. 

- For det gjør det absolutt, men jeg mener at det å lide ikke nødvendigvis er sykdom.

Psykologstudent og studentrepresentant i Sør-Trøndelag psykologforening Magnus Fjeldbo Clausen, mener at det kommer helt an på definisjonen en bruker på sykdom.

- Noen mener at du må ha en konkret ting, en utløser for å kunne kalle det en sykdom, og der er jeg ikke helt enig.

Han vil i motsetning til Ranum sidestille psykiske sykdommer med fysiske.

- Jeg vil påstå at man ikke trenger å ha det store skillet mellom somatikk og psykiske lidelser i medisinen som man har i dag.

Økning i psykisk uhelse

For Magne Arve Flaten, leder ved Institutt for psykologi, er spørsmålet om hva som faktisk kan kalles psykisk sykdom langt fra enkelt. 

- Dette er et veldig stort spørsmål, fordi psykisk sykdom er ikke en ensartet kategori, sier Flaten.

Flaten peker på at en del mentale problemer har et delvis genetisk grunnlag. Dette er likevel bare én del av forklaringen i de fleste tilfeller, mener han. 

Nå skal studentene på NV-fakultetet lære å mestre livet

- Det har vært en økning i psykisk uhelse i samfunnet over flere år, og dette har nok flere ulike forklaringer som vi ennå ikke kjenner. Sannsynligvis har det i mindre grad med genetikk å gjøre, for genene endrer seg ikke så raskt. Svarene må derfor finnes andre steder, sier Flaten.

Han mener derfor at det trengs mer forskning på hva som driver utviklingen, og hva som kan forebygge den. Samtidig opplever han at ressursene til slik forskning ikke har fulgt med i takt med behovet.

Forskningen har unike utfordringer

Ranum stiller også spørsmål ved grunnlaget som klinisk psykologi hviler på. Han mener fagfeltet ofte baserer seg på modeller for hvordan mennesker fungerer, uten at disse er grundig nok vitenskapelig testet.

- Men så er det også veldig vanskelig å teste det, sier Ranum.

Flaten erkjenner at forskning på psykologisk behandling står overfor utfordringer som mange andre helsefag ikke har. I motsetning til legemiddelstudier der effekter kan måles mer direkte, er det større rom for usikkerhet i studier av terapi og samtalebehandling. 

På grunn av dette mener han at kravet til metodisk kvalitet er avgjørende.

- Dette er ikke enkelt, men vi kan ikke gi opp arbeidet med å utvikle god behandling, sier han.

Ifølge Flaten handler mye av arbeidet om å bygge opp et solid kunnskapsgrunnlag over tid. En enkelt studie kan gi interessante funn, men gir sjelden et endelig svar.

-  Dersom en ser et mønster i resultater over flere studier, kan vi være tryggere på resultatene, sier Flaten

Psykologi hører sammen med religion, ikke biologi

Ranum mener på sin side at hele fagets vitenskapelige fundament bør diskuteres.

For ham innebærer dette at psykologien ikke bør regnes som et realfag på linje med naturvitenskapene. Ranum beskriver faget som fortolkende snarere enn forklarende, og plasserer det heller i tradisjonen til humanistiske fag.

- Vi hører sammen med filosofi og religion, ikke fysikk og biologi, sier han.

Flaten deler ikke denne vurderingen. Han mener at psykologien nettopp kjennetegnes av å stå i skjæringspunktet mellom biologi og samfunn, og at det er denne kombinasjonen som gir faget sin bredde.

- Psykologi er etter mitt syn faget der biologien møter samfunnet, noe som er tydelig både i utdanningene og i forskningen. Jeg er ikke enig i at psykologi tilhører én av delene alene, sier Flaten.

Han understreker samtidig at psykologien er mangfoldig, og at metodene varierer betydelig innenfor de ulike forskningsfeltene. Noen deler av faget ligger tett opp mot biologiske vitenskaper, mens andre er mer samfunnsvitenskapelige i både tilnærming og metode.

- Det er store ulikheter i metoder, og hvordan forskning utføres skiller seg ganske mye mellom disse tradisjonene, sier Flaten.

Pasientbehandlingen belager seg på skuespill

Mest oppildnet blir Ranum når han forteller om det han opplever som et skuespill heller enn en profesjonell behandlingssituasjon.

- Det er som om pasienten sier til meg: «Du må være med på dette spillet og late som jeg er syk og du er legen.» mens jeg krever at pasienten later som de er syke og jeg er legen deres, for hvis ikke kan jeg ikke diagnostisere eller følge den medisinske modellen.

Det er dette Ranum ikke ønsker å være en del av lenger, da han heller vil at psykologyrket skal handle om å snakke med folk.

- I andre land finnes det kultur for å gå ut på torget å snakke med en fremmed for å kunne drøfte ting å sette det i perspektiv, uten å måtte utlevere familien. Det er et behov mange har, men det er ikke sånn kultur her, derfor går de heller til DPS-en, sier Ranum.

Clausen mener imidlertid at dette ikke nødvendigvis er negativt.

- Jeg skjønner jo poenget, men jeg vet ikke om jeg ser på det som noe problematisk. Du kan ikke snakke med noen som ikke gidder å svare deg. Det å klare å samarbeide med pasienten og få en felles forståelse for problematikken, er en del av behandlingen, sier Clausen.

Flaten forteller at det er velkjent at positive forventninger til behandling øker effekten av den, såkalt placeboeffekt.

- Den er virksom ved behandling av psykiske lidelser, også ved smerter og andre lidelser eller symptomer som kan påvirkes av sentralnervesystemet, sier Flaten.

- Man blir bedre

Clausen tenker ikke nødvendigvis at det er negativt at motivasjonen for å bli bedre har mye å si for resultatene.

- Man blir bedre. Det er ikke alltid metoden eller behandlingen som forårsaker det, noen ganger hjelper det også med tiden som går. Bare det å aktivt gjøre noe og å bli hørt har en effekt. Men å gjøre dette på riktig måte er også viktig, og det er det vi hjelper med.

Men behandling som kun virker fordi pasienten ønsker eller håper det, vil ikke godkjennes for bruk i klinisk psykologi, forteller Flaten.

- Det er grunnen til at mye alternativ og komplementær «behandling» ikke er godkjent. Den kan likevel tilbys, men det er en annen problemstilling. 

Han forteller videre at det finnes en rekke eksempler i helsefaglig forskning på behandling som tilsynelatende har hatt effekt, men som ved nærmere undersøkelser har vist seg ikke å ha det.

- Målet med forskningen er å utvikle effektiv behandling, og et minimumskrav - som for all annen behandling - er at den er bedre enn placeboeffekten.

Folk vil tilby den beste behandlingen

Ranum mener at psykologifeltet tidvis overselger hvor treffsikre metodene er, og at dette skaper urealistiske forventninger både hos pasienter og behandlere.

– Jeg tror man kan lære seg å holde en edderkopp selv om man er redd, men vi trenger ikke folk med seks år på universitetet for å få til det, sier han

Han mener også at konkurransen om forskningsmidler og prestisje kan føre til at enkelte overvurderer effekten av egne metoder.

- Det er en konkurranse i det her, folk vil jo tilby den beste behandlingen. Så om du kan si at du har den beste vitenskapen i ryggen, da stikker du deg fram. Men lener du deg bak og sier: «Nei, jeg vet ikke så mye» da springer de andre forbi.

Clausen anerkjenner at behandlingsmetoder alltid innebærer en grad av usikkerhet, men mener at det er en del av alle helsefag, ikke bare psykologien.

– Du har alltid en viss prosent sjanse, basert på statistikk, for hvor godt noe fungerer. Det gjelder alt, enten det er antibiotika, cellegift eller samtaleterapi. Det viktige er å være ærlig på at det ikke finnes noen mirakelkur, sier han.

- Er psykologer ærlige nok på det?

- Jeg tror det er forskjeller. Noen er litt for insisterende på at dette fungerer, men det er ofte de som har en veldig spesifikk metode for relativt spesifikke lidelser, svarer han.

- Jeg har vurdert å finne meg noe annet å gjøre

- Men så tror jeg også, generelt sett, at de fleste er åpne og ærlige på at vi bruker de metodene vi har tilgjengelige som har vist best effekt, men at det ikke er garantert at det funker, men det funker for mange, og det tenker jeg er viktig, sier Clausen.

Ranum derimot mener hele psykologifaget må bygges på nytt, skilt fra medisinen, derfor er det naturlig å spørre om han ikke har vurdert et annet yrke.

- Jeg har vurdert å finne meg noe annet å gjøre, men nå jobber jeg som forsker, og tror ikke det hadde vært mulig for meg å gå tilbake til å jobbe som psykolog. Det ville kun ha vært om det fantes et sted hvor jeg kunne arbeide som psykolog uten å følge den medisinske modellen, sier Ranum.