Ytring
Læringsteknologi ved NTNU: Fire harde sannheter vi må være oppmerksomme på
Som mange av dere vet, vil NTNUs hovedplattformer for læring snart bli erstattet.
Foto: Thor Nielsen/NTNU
Dette er en ytring. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens mening.
Sikt har inngått avtaler om nye plattformer, og NTNU vil i nær fremtid ta dem i bruk. Som professor i læringsteknologi har jeg lenge tenkt at det finnes noen enkle, nesten selvfølgelige poeng knyttet til bruken av læringsteknologi.
Likevel ser det ut til at disse ikke alltid tas i betraktning av beslutningstakere, politikere og praktikere – spesielt i overgangsperioder, når vi bytter læringsplattformer eller når nye teknologiske innovasjoner treffer oss. Nå som vi starter et nytt akademisk semester, bestemte jeg meg for å skrive ned og dele noen av disse punktene.
Håpet er å skape bevissthet, regulere forventninger og praksiser, og kanskje til og med bidra til å unngå å gjenta noen av feilene vi har gjort tidligere. Jeg ønsker på ingen måte å påstå at disse poengene bygger på systematisk og grundig forskning; de er snarere basert på generelle observasjoner fra arbeid med forskning og utvikling innen læringsteknologi.
Enig eller uenig?
Send oss din ytring på
1. De enkleste systemene å bruke er de vi allerede bruker.
Når vi går over til en ny læringsplattform, er det viktig å erkjenne at uansett hvilken plattform som velges, vil den oppleves som mer krevende i starten enn systemet vi har brukt over tid.
Derfor bør alle sette av tid til å gjøre seg kjent med de nye systemene. Vi må regne med at oppgaver vi tidligere har gjort raskt, vil ta mer tid i begynnelsen. Over tid, dersom de nye systemene faktisk er mer brukervennlige og nyttige, vil vi kunne utføre både de nåværende og nye oppgavene våremer effektivt.
2. Å bytte læringsplattformer krever kollektiv innsats og ressurser.
Selv når vi bytter til bedre plattformer, koster det både tid og penger. Både lærere og ledelse må ta dette på alvor. Det er avgjørende å utvikle nødvendige ressurser så tidlig som mulig, og investere så mye som mulig i støtte til lærere.
Hvis vi ikke gjør det, vil hver enkelt måtte bruke mye tid på å finne ut av ting på egen hånd. Dette er en ressurskostnad vi som en stor organisasjon som NTNU ikke kan bære. La oss sørge for at vi ikke blir tatt på sengen (nok en gang).
3. Studenter og lærere bruker KI-verktøy, og bruken vil bare øke.
Vi er forbi punktet der vi kan bestemme om – eller i hvilken grad – studenter kan bruke KI-verktøy (bortsett fra under lukkede eksamener). KI-verktøy er allerede tett integrert i hverdagen og endrer måten undervisning og læring foregår på. Dette må vi erkjenne og ta hensyn til når vi designer kurs.
Vi må revurdere hvordan undervisning, læring og vurdering har blitt gjennomført de siste årene. Vi bør bevege oss bort fra logikken om å «forby» eller «fraråde» bruk av KI, og heller designe kursene slik at vi definerer hvis og hvordan KI skal brukes.
4. Innføring av et nytt system har alltid en kostnad.
Denne kostnaden overstiger ofte fordelene, og å ta i bruk enda et system kan virke mot sin hensikt for både studentenes læring og undervisningens effektivitet.
Så hva kan vi gjøre for å håndtere disse utfordringene mer effektivt? Det finnes ingen enkel løsning eller «one-size-fits-all» -tilnærming – da ville vi neppe hatt denne diskusjonen. Likevel er det viktig å understreke at både beslutningstakere, politikere og praktikere må ta hensyn til disse aspektene i sin planlegging og implementering.
Dette vil hjelpe oss å fokusere på det som egentlig er vår viktigste oppgave: å forberede studentene best mulig på meningsfulle karrierer og et aktivt samfunnsliv. Til syvende og sist må vi ikke glemme at læringsteknologi handler om læring.
