NTNU har en god publiseringsordning

Universitetsavisa har hatt flere leserinnlegg om publiseringsavtaler og NTNUs publiseringsordning. Publiseringsordningen er til for at NTNUs forskere skal kunne publisere på enklest mulig måte i et landskap som kan være krevende å navigere i. Publiseringsavtaler med forlag er del av ordningen.

NTNUs avtaleportefølje er på ingen måte bibliotekets kvalitetsstempel på tidsskrift eller utgiver. Det er som en bok i hylla på biblioteket: At boka er tilgjengelig betyr at biblioteket har vurdert at den er relevPant for fagmiljøet, men det betyr ikke at vi anbefaler den eller står inne for innholdet.

NTNU bruker penger på røverforlag, heller enn kvalitet, mener Olaussen

Avtalene styrer ikke publisering

Publiseringsordningen og avtalene styrer ikke hvor NTNUs ansatte får lov til å publisere. Forskere kan publisere der de mener det er best og mest aktuelt. Takket være publiseringsordningen får NTNUs forskere dekket kostnadene med å publisere i Wileys åpne tidsskrifter, selv om vi ikke har en avtale med forlaget. NTNU publiserte 386 artikler hos Wiley i 2024 (med avtale), og 397 artikler i 2025 (uten avtale).

NTNUs publiseringsavtaler er ikke bare millionsløsing: – Det er penger som bidrar til å forurense forskningen

Vil du publisere hos British Medical Journal eller Cappelen Damm Akademisk? NTNU har ikke avtaler med dem heller, men Universitetsbiblioteket kan hjelpe deg, hvis visse kriterier er oppfylt.

Hvis vi velger å stå uten avtale med MDPI eller Frontiers, er det lite sannsynlig at det vil endre på publiseringsaktiviteten hos disse forlagene. Men arbeidsmengden for både bibliotekansatte og forskere vil øke, blant annet fordi disse gull-publiseringsavtalene betyr at biblioteket (og ikke forskerne) får en samlet faktura. 

Uten en avtale må vi behandle hver enkelt faktura, samt bistå hver enkelt forsker som mottar en faktura. Hvis NTNUs ansatte ikke fikk lov til å publisere hos MDPI, blir heller ikke pengene frigjort. Forfattere kommer til å sende manusene sine til andre tidsskrifter hos andre forlag, og vi må fortsatt dekke kostnadene gjennom publiseringsordningen vår.

- Olaussen og Nølands angrep på Frontiers er basert på synsing, rykter og uvitenhet

Pengene er ikke øremerket en avtale

Det er også verdt å merke seg at pengene ikke er øremerket en avtale. Rene gull-publiseringsavtaler, altså avtaler som inkluderer kun åpne tidsskrifter, forplikter ikke NTNU til å publisere hos bestemte forlag, og de koster ingenting hvis de ikke brukes. Derfor kan vi ikke flytte pengene fra gullavtale med MDPI til publiser- og les-avtale med Wiley eller diamantpublisering.

Røverforlag: Sannheten - et sted i midten?

Ulike type avtaler har ulike betingelser og bygger på ulike strukturer. NTNU ønsker å frigjøre ressurser og satse på diamantpublisering. Men gull-publiseringsavtaler som ikke har forpliktelser, kan ikke finansiere diamantpublisering. Til gjengjeld kan nedskalering av publiser- og les-avtalene være en kilde til finansiering, fordi de innebærer en høy fast kostnad som inkluderer både publisering og lesetilgang.

Bør man publisere mindre?

Det kan være lett å tenke at løsningen er å publisere mindre. Universitetsbiblioteket støtter at vi skal vektlegge kvalitet foran kvantitet. Vi mener likevel at publiseringsordningen ikke er riktig virkemiddel for å nå dette målet. Jeg tror heller ikke fagmiljøene våre støtter at Universitetsbiblioteket skal styre hvilke forskningsartikler som kan publiseres, og hvor.

Det er forskere som avgjør hvilke publiseringskanaler som har høy nok faglig kvalitet, og det kan endre seg over tid. Denne utviklingen er et fint tegn på at vitenskap ikke står i ro, men beveger seg fremover. Vi oppfordrer til diskusjon om både kvalitet og forretningsmodeller til utgivere i faglig nettverk, og engasjement med kanalregisteret og Det nasjonale publiseringsutvalget. Biblioteket skal støtte brukere i nødvendige vurderinger. Det gjør vi gjennom blant annet kursvirksomhet og tjenester for forsknings- og publiseringsstøtte – ikke gjennom avtaleportefølje.

Publiseringens togkrasj – og veien ut

Stadig nye modeller

I tillegg til gullavtaler og publiser- og les-avtaler finnes det også andre avtalevarianter og stadig nye forretningsmodeller hos forlagene. For å klare å vurdere alt dette, må Universitetsbiblioteket ha høy kompetanse – og dette vil jeg understreke og anerkjenne. Vi følger også med på utviklingen hos andre norske, nordiske og internasjonale institusjoner.

Når vi vurderer om vi skal inngå en avtale, ser vi på etterspørsel fra fagmiljøene og overordnede strategier og krav. Vi er også opptatt av en forsvarlig forvaltning av offentlige ressurser – gjennom midler i litteratur- og publiseringsbudsjettet, og personellressurser som en avtale vil avlaste (eller som mangel på en avtale vil kreve).

Disse vurderingene varierer etter typen avtale som er på bordet. Betingelsene og de økonomiske forpliktelsene er svært forskjellige. Større endringer i portefølje blir tatt opp i Litteraturutvalg, der medlemmene er vitenskapelige ansatte utnevnt av NTNUs fakulteter. Enda større endringer blir i tillegg tatt opp i Bibliotekrådet.

Flere årsaker til ikke å inngå avtale

Det kan være mange årsaker til at vi velger å stå uten en avtale eller abonnement. I noen tilfeller viser etterspørselen at det ikke er nødvendig. Det kan også være at leverandører kommer med betydelig høyere prisøkning enn inflasjon. Eller vi kan være uenige med leverandøren om prinsipielle spørsmål i en avtale. Eksempler kan være krav om forhåndsbetaling, publiseringskvote, innføring av nye tilgangsmodeller som gjør resursen uegnet for bibliotekets administrasjon, eller betingelser i lisens som strider med NTNUs politikk og målsettinger.

Et annen viktig prinsipp i bibliotekets arbeid med publiseringsstøtte er NTNUs rettighetsstrategi og egenarkivering. Det er klart for de fleste at forskning kan ha en økonomisk betydning, men forskningsartikler har også kommersiell verdi. Når forfattere skriver under en lisensavtale for publisering bak en betalingsmur, gir de fra seg rettighetene til forlaget, og med det verdi som bidrar til forlagets maktposisjon. 

Universitetsbiblioteket jobber stadig for å endre den økonomiske dynamikken i akademisk publisering. Når en forfatter publiserer åpent eller benytter seg av rettighetspolitikken, beholder forfatteren opphavsretten til arbeidet sitt. Neste gang du laster opp et manuskript i NVA, husk at du gjør mer enn å oppfylle et krav. Du gir et lite men vesentlig bidrag til å forsterke forskersamfunnets eierskap over forskningen.

En god ordning for de ansatte

Jeg er trygg på at NTNUs publiseringsordning er en god ordning for NTNUs mangfold av fagprofiler og forskere. Jeg tror ordningen hadde blitt dypt savnet hvis den hadde blitt endret på som en kortsiktig reaksjon på kritikk mot enkelte forlag. Hvis NTNU skal endre publiseringsordningen, bør det være med bevissthet om både strategiske og praktiske konsekvenser.

Uten NTNUs publiseringsordning kan de små men viktige nordiske forlagene bli svekket. Uten ordningen må forskere selv finne ut hvordan de skal finansiere åpen publisering hos forlag vi ikke har avtale med. Uten ordningen må forskerne selv finne ut hvordan de forholder seg til for eksempel fakturering og kontakt med administrativt personell hos forlaget.

NTNUs publiseringsordning sørger for at biblioteket løser mye av dette, uten at forskerne nødvendigvis merker at noen gjør denne jobben. Det er lett å få inntrykk av at prosessene er mer automatiske enn de faktisk er, og at forlagene løser oppgaver som biblioteket egentlig tar seg av. Jeg er ikke i tvil om at Universitetsbiblioteket sin håndtering av publiseringsordningen og avtaleporteføljen er ryddig, grundig og kritisk, og at den kommer våre brukere til gode.