Er NTNU blant de levende døde?

Over det meste av verden møter universiteter reduserte budsjetter, politiske inngrep og innskrenkninger av den akademiske friheten. I tillegg er det en økende skepsis til verdien av høyere utdanning og til universitetenes samfunnsbidrag. Samtidig finner vi sterk intern kritikk av universitetenes utvikling, og det er ingen mangel på forfallsfortellinger. Fredrik Hertzbergs innlegg i UA 5.1 der han karakteriserer universitetet som en zombieinstitusjon er et typisk eksempel.

- Universitetet er blitt en zombieinstitusjon

Kontrasten til NTNUs strategiplan – «NTNU 2035» – er stor. Her er søkelyset på framgang i vekst og helg. I NTNUs budsjettdokumenter er det større innslag av pessimisme med forventninger om økonomiske innstramninger i årene som kommer, men det er ingen eksistensielle trusler. Det kan bli trangere tider, men NTNU vandrer videre med freidig mot i forventning om at framtiden er lys.

Herzberg tar utgangspunkt i en bok med den dramatiske tittelen «Dark Academia. How Universities Die», skrevet av professor i organisasjonsteori ved University of Technology Sydney, Peter Fleming. Boka bygger primært på observasjoner fra australske universiteter som ikke uten videre lar seg overføre til norske forhold. I det hele tatt skal vi være forsiktige med å skrive om universitetet i bestemt form entall som om universiteter er like. Det finnes angivelig minst 20 000 universiteter i verden. De opererer i svært forskjellige omgivelser når det gjelder finansiering, politisk styring, og kultur. Kanskje det eneste de har felles, er merkelappen «universitet»?

Også i Norge er det interessante forskjeller mellom universitetene, kanskje mest opplagt mellom de nye høyskolebaserte institusjonene og de gamle, etablerte som universitetene i Oslo og Bergen. Det dreier seg om fagprofil, forskningskultur, faglige forventninger, og tradisjoner. NTNU er på mange måter i særstilling som en hybrid mellom gammelt og nytt, mellom gamle vitenskapelige og nye profesjonspregede høyskoletradisjoner. Strategiplanen later som om fusjonen med høyskolene i Gjøvik, Trondheim og Ålesund er et avsluttet kapittel, men fusjonen har gitt NTNU helt andre utfordringer med geografisk og kulturell avstand enn det som preger universitetene i Oslo og Bergen.

Hva har de spart? Det får vi ikke vite.

NTNU har også helt andre utfordringer som er skapt av det meget inngripende campusprosjektet med langvarig om- og nybygging på Gløshaugen mens Dragvoll er overlatt til en langsom forvitring. Campusprosjektet har krevd og vil kreve mye energi og penger. Dette er det liten politisk forståelse for, noe som demonstreres av at Universitetet i Oslo har fått en større bevilgning til ett bygg – Livsvitenskapsbygget – enn NTNU har fått til hele campusprosjektet. Politikerne forstår at de såkalte livsvitenskapene er viktige for samfunnet, i motsetning til campusprosjektets diffuse begrunnelser. 

Noe av problemet skyldes NTNU-ledelsens uærlige akademiske arroganse da prosjektet ble vedtatt. I stedet for å innrømme at Trondheim kommune tvang NTNU til å flytte aktivitetene fra Dragvoll til Gløshaugen, fant ledelsen på noen fantasifulle argumenter om at en samlokalisering på en trang campus ville bidra til økt tverrfaglig samarbeid. Politikerne har aldri trodd på dette argumentet, noe som gjorde det enkelt for daværende statsråd Borten Moe å få halvert bevilgningen til campusprosjektet. NTNU kommer til å slite med dette i mange år framover.

Rektor varsler KD: NTNU må ut med store summer til ny campus

«Strategi – NTNU 2035» framhever institusjonens særpreg som «breddeuniversitet med en teknisk-naturvitenskapelig hovedprofil, og med et tyngdepunkt innen profesjonsutdanning». Hva det betyr, forblir uklart. Det blir ikke bedre når det henvises til samfunnsoppdraget «hvor tverrfaglighet er en viktig styrke.» Hva betyr det? Det gir strategiplanen ingen antydninger om utover å framheve at kandidater fra NTNU skal være «tverrfaglig orienterte», og NTNU skal stimulere til «tverrfaglig forståelse», hva nå det måtte være. 

Tverrfaglighet framstår som et honnørord uten innhold. Strategiplanen antar at de ansatte kan finne ut av det på egenhånd, og vi må vel være glade for at Styret ikke foreslår å innføre et sett av indikatorer for å måle om planen blir oppfylt. Uklarhetene gjenspeiler for øvrig hvordan de tidligere framlagte planene for framtidens NTNU-utdanninger omtaler tverrfaglighet uten å si noe om hva det kan være. NTNU har altså en viktig styrke som institusjonen ikke vet hva er.

Er så NTNU en levende død institusjon? Det er ingen tvil om at NTNUs ledelse vil benekte på det sterkeste en slik diagnose. Strategiplanen er full av optimistiske formuleringer og forventninger om framgang i alle retninger. Den framstår som bekymringsløs, uten et hint om en verden preget av krig, Trump, økende skepsis til forskning og høyere utdanning, og inntoget til kunstig intelligens (KI). Det siste er kanskje det mest påfallende, siden bruk av KI ser ut til å medføre en radikal endring av allehånde universitetspraksiser, ikke minst hvordan studenter lærer og hvordan de kan bedømmes. Slik sett virker ikke strategien NTNU 2035 troverdig i sine blåøyde forventninger om at alt skal bli bedre. Den er ikke tillitvekkende.

Bruk av KI har potensial til å gjøre NTNU levende død, til en zombiefisering av universitetet. Strategiplanen neglisjerer denne trusselen. Slik sett framstår den allerede som foreldet. Den fornekter også en annen stor utfordring – den ulmende skepsisen til forskning og høyere utdanning blant norske politikere. Vi ser stadig tegn til politisk mistillit. Universitetene bruker ikke sine ressurser optimalt, de dekker ikke samfunnets behov for utdannet arbeidskraft, og de bidrar ikke tilstrekkelig til økonomisk omstilling og vekst. Strategiplanens oppramsing av håp om at NTNU skal bli bedre på alle områder, bekrefter antakelig denne mistilliten. Håp bidrar ikke til forståelse, men kan snarere oppfattes som en fornektelse av virkeligheten.