Lærer dere ikke fra erfaring? Hvorfor diskriminerer NTNU fortsatt iranske studenter?

I 2013 kom jeg til Norge full av håp. Jeg hadde blitt tatt opp til doktorgradsprogram ved NTNU, et av Norges mest anerkjente universiteter. Jeg gledet meg til å forske, lære, bidra – og være en bro mellom land og kulturer.

Men bare seks måneder etter oppstart ble jeg, sammen med 13 andre iranere – studenter, forskere og ingeniører – kastet ut av landet. Begrunnelsen? At vi var iranske statsborgere. PST mente vi kunne tilegne oss kunnskap som kanskje – i en fjern fremtid – kunne brukes til å utvikle masseødeleggelsesvåpen.

Ingen av oss ble vurdert individuelt. Det kom ingen beviser. Ingen samtaler. Bare en fordomsfull antakelse: Iraner = trussel.

Mange fikk opphold etter klage. To av oss, inkludert meg selv, gikk videre til retten. Vi vant gjennom et forlik som staten tilbød rett før ankesaken skulle opp i lagmannsretten. Vi kjempet – og vi fikk det til.

Ble kastet ut av landet, nå er hun NTNU-ansatt

Og likevel, over ti år senere, ser jeg med sorg og sinne at NTNU igjen vender ryggen til iranske studenter.

For ikke lenge siden ble en tysk-iransk professor anklaget for spionasje. PST hevdet at han hadde delt sensitiv informasjon med Iran. Igjen – ingen bevis. Saken endte i retten. Og han ble frikjent.

Men denne gangen var det annerledes. NTNU, som tidligere hadde støttet sine studenter, valgte nå stillheten. De støttet verken ansatte eller studenter. Universitetsledelsen gjemte seg bak PST – i stedet for å stå opp for verdiene sine og prinsippet om et diskrimineringsfritt akademia. NTNU, som en gang var et universitet for de beste hodene – uansett hvor de kom fra – fremstår nå som en marionett for sikkerhetsmyndighetene, som vurderer mennesker ut fra fødeland, ikke ferdigheter.

Eks NTNU-professor frikjent: - Denne saken burde aldri blitt ført for retten

Samtidig sies det at NTNU nå har sterkt begrenset opptak av iranske doktorgradsstudenter. Spørsmål om praksisen slettes. Temaet unngås. Det er som om det er lettere å diskriminere i stillhet enn å utfordre systemet.

Ja, eksportkontrolloven finnes. Og ja, den er viktig. Men loven krever individuell vurdering. Ikke bare for iranere, men for alle. Hvis spredning av masseødeleggelsesvåpen er negativt, er det negativt uansett hvem som eventuelt bidrar. Det skal ikke være et spørsmål om nasjonalitet, men om handlinger og risiko – vurdert konkret og rettferdig. Å blokkere alle fra ett land uten å se på individet, er ikke sikkerhet. Det er diskriminering.

Utestengte iranere fikk oppholdstillatelse

Siden 2009 – da akademiske og profesjonelle miljøer i Vesten begynte å fatte mer paranoide beslutninger overfor iranske borgere – har det ikke vært én eneste sak der en iransk student, forsker eller ingeniør i Norge er dømt for spionasje, brudd på eksportkontroll eller andre sikkerhetsbrudd. Ikke én.

Så hvorfor vedvarer mistenkeliggjøringen?

Iranske studenter er ikke en sikkerhetstrussel. De er enkeltmennesker – forskere, ingeniører, akademikere – som ønsker å bidra til kunnskap og utvikling. Hvor mange iranske doktorgradsstudenter var det ved NTNU i 2017? Hvor mange er det i dag? Hvorfor vil ingen svare?

Andre land – Tyskland, Nederland, Frankrike, til og med USA – tar imot tusenvis av iranske studenter hvert år. Også innen kjernefysikk. Men Norge sier nei – selv i helt ufarlige fag. Skal vi være "flinkest i klassen" for USA?

Iran har gjennom tiår med sanksjoner bygd opp sin egen teknologiske kapasitet. De er ikke avhengige av norsk teknologi. Og om de skulle hente kunnskap utenfra, finnes det mange mer avanserte teknologiland enn Norge.

De fleste iranere som får høyere utdanning i Europa eller Nord-Amerika, reiser ikke tilbake. De blir – og de bidrar. I akademia. I teknologi. I demokratiske samfunn. Vi er ikke en trussel. Vi er en ressurs.

Men utfordringene slutter ikke etter at utdanningen er fullført. Tvert imot: Mange iranske akademikere som har tatt doktorgrad i Norge, møter fortsatt systematiske hindre.

I eksportkontrollens navn blir høyt utdannede, erfarne og integrerte mennesker utestengt fra stillinger i større selskaper og forskningsmiljøer. De får høre at deres nasjonalitet er et «problem». Ikke fordi de har gjort noe galt, men fordi de kan gjøre det – i en hypotetisk fremtid.

De får ikke sikkerhetsklarering. De får ikke jobb. De får ikke bruke utdanningen sin. Mange tvinges ut av landet – eller inn i marginaliserte yrker langt unna sin kompetanse.

Dette er ikke bare urimelig – det er ren diskriminering. Norge sier at utdanning er nøkkelen til integrering, men nekter oss å bruke nøkkelen når vi først har den.

Likevel hører vi igjen og igjen politikere – også noen med iransk bakgrunn – uttale seg skråsikkert om “iranske spioner” blant studenter. Uten tall. Uten dokumentasjon. Uten innsikt. Vi som er akademikere, vi godtar ikke påstander uten kilder. Vi godtar ikke fryktretorikk uten fakta.

(Se debatttråden under fb-posten: A week of fear, silence and disappointment)

Retten til utdanning er en grunnleggende menneskerettighet. Det er slått fast i norsk lov og i FNs menneskerettighetserklæring. Å nekte noen adgang til utdanning basert på nasjonalitet alene, er ikke bare diskriminering – det er et brudd på menneskeverd og rettssikkerhet.

Norge sier at utdanning er broen til integrering. Men for oss iranere føles det ofte som om vi får en mur – og beskjed om ikke å passere.

La det ikke være noen misforståelse: å stenge ute iranske studenter og eksperter kan utvilsomt være en midlertidig utfordring for dem. Men deres styrke, vilje og talent vil finne nye veier – andre steder i verden. Det virkelige tapet er det norske samfunnet som frasier seg muligheten til å berikes av deres bidrag, kun fordi de er født i «feil» land.

Diskriminering skader ikke bare den som rammes – men også det samfunnet som utøver den.

Ytringen ble først publisert i Forskerforum.