KI eller Sokrates?

Dette er et kort svar til mange nylige innlegg, om hvor utbredt bruk av KI er blant studenter, at vi bør innføre mer skoleeksamen, og at eksamenslokalene er overfylte. Vi må ta den vanskelige samtalen om prating i undervisninga.

Den vanskelige samtalen

Vi jobber med kunnskap og kunnskapsutvikling vet at læring er en aktiv øvelse. Å formidle kunnskap til andre, og forberede seg til dette, er en god måte å lære på. Muntlig eksamen er også en naturlig og gammel måte å måle kunnskapsøkning.

Som foreleser kan jeg skrive under på det. Skal man forklare noe for andre, om det er konsepter eller matematikk, krever det en høy grad av forståelse. En fersk foreleser kan fort finne ut at det krever mer enn man tror. I hvert fall mer enn å lese en tekst, eller passivt følge en presentasjon. Og mye mer enn det som trengs for å få en KI-generert forklaring, uansett hvor komplekst eller beregningsorientert problemet er.

Aksepter språkmodellene

De KI-drevne språkmodellene er fantastiske til å skape skriftlige produkter. Alle som skriver bør bruke KI. Om ikke til å skape tekst så for å sjekke kvalitet i det du selv skriver. Språkmodellene kan kanskje ikke skape prosa som Jon Fosse, men i en teknisk sammenheng vil en tekst-bot levere godt nok. Og mer enn bra nok for de aller, aller fleste ingeniører som jeg normalt underviser.

Samstemt undervisning

Skal vi henge med må vi endre hvordan vi underviser, og hvordan vi evaluerer. Aktivitet og tilbakemelding må henge sammen. Former for evaluering og tilbakemelding må utformes sammen med læringsaktivitetet, og i tråd med arbeidets læringsmål. Eller som det heter på Uniped-språket: «constructive alignment».

Jeg slåss for samtalen som læringsform. Når studenter snakker sammen må de selv sette sammen ulike deler av faget og forme denne kunnskapen sammen med andre. Slik skjer teknologiutvikling, og mye av den faglig utviklingen hos studentene.

Den sokratiske metoden

Sokrates’ metode var å stille spørsmål og la studenten selv tenker, eller snakker, seg til et svar. Gjennom spørsmål og veiledning skal studenten selv sette sammen det hen trenger for å komme i mål. Nøkkelordet her er samspillet mellom spørsmål og svar, det vi vanligvis kaller en samtale, eller prating da.

Løsningen er enkel

Løsningen på KI-problemet er tilforlatelig enkelt: mer prat, og mindre skriving.

Tving studentene til dialog. Lag oppgaver der de må snakke sammen og diskutere. Skap rom der de må delta muntlig, om så obligatorisk. Skriftlige innleveringer er bare nyttig som frivillige aktiviteter for egenutvikling.

Bruk muntlig eksamen. Må studentene absolutt levere skriftlig på eksamen så skal de ha tilgang til en språkmodell så de må vise at de kan bruke den effektivt.

Vi trenger mer prat i undervisninga.