Formidling som redningsvest

I sitt innlegg i UA den 3. oktober uttrykker Curt Rice bekymring for noen av holdningene vi har sett når det gjelder vår formidlingsplikt. Han er også pro-aktiv og forklarer verdien av formidling på en ganske fornuftig måte. Videre oppfordrer han: «Vi må snu perspektivet: formidling er ikke stormen vi må stå av, men redningsvesten som holder universitetene flytende. Hva om det nettopp er her vi kan sikre både legitimitet, finansiering og en ny generasjon som faktisk ser verdien av det vi gjør?» 

Formidling: storm eller redningsvest?

Men er det det pragmatiske vi skal tenke på her eller snarere den indre motivasjonen for hver enkelt blant oss i akademia? Det stemmer overens at universitetene er avhengig av finansiering til å kunne forsikre driften av det vi holder på med. Men jeg tenker snarere på spørsmålet om vår legitimitet og ansvaret for å sikre at det er noen som følger etter oss og kan ta stafettpinnen videre.

Legitimitet er ikke noe som kan kjøpes (eller selges, for den slags skyld), og aktiv formidling kan neppe hjelpe her. Vår legitimitet ligger i vår indre integritet som forskere og lærere som er også den indre pådriveren av behovet å formidle. Jeg ser på formidling som en ganske naturlig ledd i våre daglige aktiviteter: å snakke uformelt med kolleger, med våre studenter, med venner og det å dele tanker med hverandre og formidle kunnskapen vi sitter med. Det er spesielt når det foregår heftige diskusjoner i sosiale medier at vi føler plikten å uttale oss. Det er verken for å redde oss, og eller for å synliggjøre oss: det som driver oss er den indre motivasjonen og plikten vi har som medborgere å belyse noe som vi mener vi kan.

Rice mener vi ikke gjør nok og gir gode og sofistikerte internasjonale eksempler på formidling. Meningsspalter er utdaterte, dagens virkelighet er det som gjelder. Jeg er helt enig her: vi skal fange dagens puls. Men hva er det som vi gjør feil? Vi er flinke til å skrive vitenskapelige bidrag, og å holde konferanse foredrag, men ikke så gode på podkaster, blogging, deltakelse på sosiale arenaer. Det har blitt vanlig nå å invitere «coaches» av forskjellig slag for å snakke om helse, oppdragelse, læring osv. i populære TV programmer. Noen ganger er det også en som har ekspertise på feltet (f.eks. en lege), men ikke så vanlig lenger. Det er et dårlig tegn: ja, enig med Rice her, vi har mistet vår legitimitet og publikums interesse for det vi kan.

Hvordan kan vi gripe inn og vinne tilbake tilliten? Her trenger vi også journalistene på vår side. Vi skal være enige om hva som ikke bare er aktuelt, men også viktig å sette på agendaen. Flere blant oss har prøvd seg på dette gamet, uten å lykkes. Dette fordi våre saker er som oftest nyanserte, nøkterne og ikke «flashy». Dessuten har vi sjeldent en «fasit» som f.eks. coachene her. Her hjelper det dessverre heller lite med formidlingskurs eller deltakelse i «Skal vi danse». Kanskje felles nasjonal dugnad med media kan redde oss? Vi har plikten å berge «grunnmuren» slik Rice oppfordrer.