Formidling: storm eller redningsvest?

«Å stå han av,» sier man i nord, når været blir så ille at du bare må bite tennene sammen og vente på at uværet gir seg. Formidling har nesten fått samme status i akademia: noe man overlever, heller enn noe man virkelig satser på.

Vi gjør det når vi må: svarer på en telefon fra lokalavisa, skriver en kronikk når kommunikasjonsavdelingen maser, eller holder et foredrag på en skole vi egentlig ikke har tid til å besøke. Men innerst inne tenker vi kanskje at samfunnet burde forstå verdien av arbeidet vårt uten at vi trenger å forklare oss. Eller i det minste ha vettet til å holde seg unna.

Problemet er at sånn fungerer det ikke lenger. Vi må snu perspektivet: formidling er ikke stormen vi må stå av, men redningsvesten som holder universitetene flytende. Hva om det nettopp er her vi kan sikre både legitimitet, finansiering og en ny generasjon som faktisk ser verdien av det vi gjør?

Vi gjør mye – men ikke nok

Norge har mye å være stolt av. Forsker Grand Prix har gjort unge forskere til rockestjerner for en kveld, og forskning.no er blitt en av Europas mest vellykkede plattformer for å gjøre ny kunnskap tilgjengelig. Forskningsdagene engasjerer tusenvis hvert år – ikke for å snakke om NTNU sitt fantastiske vertskap av Starmus for noen år tilbake! Dette er imponerende – men vi kan ikke tro at det alene vil være nok til å overbevise politikere og befolkning om at universitetene er uunnværlige.

Fakta

Curt Rice

• Curt Rice kom til Norge fra USA i 1991. Etter to år i Trondheim syntes han vinteren var for kort, lys og varm, og flyttet til Universitetet i Tromsø, der han jobbet frem til 2015 som førsteamanuensis, professor og prorektor for forskning.
•  Etter det har han vært rektor både på OsloMet og NMBU. 
• I dag er han direktør på Fulbright Norge. Rice har også ledet Komité for kjønnsbalanse og mangfold i forskning, vært styreleder i Cristin, og har hatt flere andre roller i UH-sektoren.
• Han skrev sin første kronikk for ca. 30 år siden og har bestandig vært begeistret for formidling av fagstoff og universitetspolitikk. Han var en periode blogger for The Guardian og Huffington Post.
  

Vi må løfte ambisjonene. Ikke bare overleve formidlingen, men eie den. Ikke bare se på det som ekstranummeret etter konserten, men heller som en del av hovedforestillingen.

Ytring

Forelesningen din er ikke fantastisk

Fire ideer vi kan lære av

Vi er mange som har vært ute og sett forskjellige varianter av formidling. Her er noen eksempler som jeg mener kunne gjøre oss til sterkere formidlere, og dermed bedre forstått blant beslutningstagere og allmennheten.

● Rockefeller Institute of Government – et institutt som trener forskere i å gjøre kunnskapen sin politisk relevant, og som bygger broer rett inn i maktens korridorer. Hvor mye sterkere ville universitetene stått om vi hadde en slik «oversettelsesmaskin» som gjorde forskningen vår direkte relevant i Stortingets hverdag?

● The Science Gallery Network – et rom hvor vitenskap møter kunst og ungdomskultur, og hvor unge mennesker ser forskning som en levende del av hverdagen. Det er ikke et museum, men et eksperiment. Resultatet er et helt nytt publikum for vitenskapen – ikke bare de som allerede er interesserte.

● Zooniverse – en plattform der folk flest kan delta i forskning, fra å kartlegge stjerner til å analysere gamle manuskripter. Folk får eierskap; forskningen får tusenvis av frivillige hoder og hender. Hva slags norske prosjekter kunne vi åpne på denne måten?

● Science Shop – der spørsmålene starter hos lokalsamfunn og organisasjoner, ikke hos forskerne selv. Det snur den vanlige modellen på hodet: i stedet for at forskere formidler det de selv synes er viktig, tar de utgangspunkt i behovene til folk utenfor akademia.

Disse eksemplene viser at formidling kan være langt mer enn kronikker eller debatter i Dagsnytt 18. Det kan være strukturerte, innovative satsinger som endrer selve forholdet mellom forskning og samfunn. Kan hende vi har flere type redningsvester enn ka folk egentlig trur.

Ytring

Ti bud til en ung forsker som vil frem i verden

Hvorfor dette angår deg

Dette er ikke bare inspirerende eksempler fra utlandet – de viser konkret hvordan formidling kan styrke din posisjon. For å sette det på spissen: Det som ikke synliggjøres, blir ikke verdsatt. Og det som ikke blir verdsatt, forsvinner lett fra politiske prioriteringslister.

Internasjonalt teller formidling allerede i både ansettelser, opprykk og finansieringssøknader. Forskningsråd og EU krever tydelige planer for impact, og den som kan dokumentere troverdig formidlingsarbeid står sterkere når pengene skal fordeles. Dette er ikke en fremtidig trend – det er dagens virkelighet.

Men det handler om mer enn karriere og finansiering. Det handler om kultur og legitimitet. Studentene våre ser hva vi gjør og lærer hva vi verdsetter. Ignorerer vi formidling, lærer de å gjøre det samme. Og til syvende og sist: hvis folk flest ikke ser verdien av universitetene, svekkes viljen til å finansiere oss. Formidling er derfor ikke bare en mulighet – det er selve grunnlaget for at vi kan fortsette å drive forskning og undervisning på dagens nivå.

70 prosent nedgang: - Forskere orker ikke å ytre seg i media

Et generasjonsprosjekt

Jeg tror den mest inspirerende grunnen til å satse på formidling er at det er et generasjonsprosjekt. De fleste av oss ble forskere fordi noen tente en gnist i oss: en lærer, et foredrag, en bok. Formidling gir oss sjansen til å være den gnisten for andre.

Når vi åpner dørene til laboratoriet, skriver for allmennheten, eller møter skoleklasser, gjør vi mer enn å «popularisere». Vi bygger en kultur for kunnskap, vi viser hvorfor forskning har verdi, og vi skaper nye generasjoner som forstår at vitenskap ikke er pynt, men selve grunnmuren i å bygge ut samfunnet vårt.

Ikke stormen – men redningsvesten

Formidling er investeringen som kan sikre oss både karrierer, finansiering og legitimitet.

Så la oss tenke oss om før vi behandler formidling som et uvær vi må stå av. Den er ikke stormen – det er en redningsvest som kler oss.