Beinhard konkurranse

-Det ligger skjeletter overalt, mener arkeologen Ian Reed.

Og glemte kirkegårder. Reed og kollega Birgitte Skar myser på skokkene med turister som beveger seg foran Vestfronten av Nidarosdomen, mens de ser opp langs katedralveggen. Lite vet turistene at de tråkker rundt på flere lag med gamle graver. Her, under grusen, betalte fattigfolk én riksdaler per voksen for å ligge i umerket massegrav. For drøyt 15 år siden ledet Reed en gruppe som gravde frem 60 skjeletter fra innerst ved vestveggen. Lengre ut på plassen fikk laget ikke grave, her måtte de nøye seg med å samle sammen løse bein som anleggsarbeidet spadde opp.

Beste middelaldersamling i Europa

Totalt 1200 middelalderskjeletter er gravd frem, børstet, renset og dokumentert i Trondheim. Mange av disse er - takket være leire og feit jord - svært godt bevart fra forråtnelse og nedbryting. Tilgangen av skriftlige, historiske kilder og arkeologisk kunnskap fra andre utgravinger gjør at forskerne kan plassere de enkelte skjelettene på en økonomisk og sosial skala. Denne møysommelige jobben over flere tiår har gjort samlingen fra før-reformatorisk tid til Europas beste middelaldersamling av menneskelige levninger.

Birgitte Skar er nå bekymret for samlingen som hun og Vitenskapsmuseet har ansvaret for.

Skjelettutvalget

-Ved hjelp av en bit av en tann, bare noen milligram, kan man lese av en persons levnetsløp, forteller Skar, som er seksjonsleder ved Arkeologi og kulturhistorie ved Vitenskapsmuseet. Hun er også medlem av Nasjonalt utvalg for vurdering av forskning på menneskelige levninger – i dagligtale kalt Skjelettutvalget.

Mens forskere tidligere trengte en hel tann eller et prøveuttak på en kubikkcentimeter, finner man svarene man søker i dag i en moderne lab og klarer seg med litt av kjernen av tannen eller noen milligram bensubstans. Tenner foretrekkes særlig for aDNA-analyser («gammelt» DNA), for å unngå ytre påvirkning og forurensning.

Destruktive inngrep

Milligram eller ikke. Skar og Vitenskapsmuseet har i takt med den rivende utviklingen innen DNA-teknologi merket en kraftig økning i antall søknader om å ta prøver av den Trondheimske samlingen av middelalderlevninger. Skjelettutvalget – som behandler søknader – merker det samme for andre samlinger i landet. Det kalles destruktive inngrep. Selv små inngrep er irreversible. De etiske sidene ved stadig å plukke ut nye biter av døde mennesker er en stor utfordring – selv om det skjer i forskningens tjeneste.

På med bremsene

Skar forteller: I fjor jobbet det to internasjonale forskergrupper, en australsk og en med utspring fra Danmark. Gruppene arbeidet med de samme 200 skjeletter. Den australske gruppen så på morfologiske sykdomstrekk ved forkjølelse og kulderelaterte sykdommer, mens den danske tok DNA-prøver for analyser på befolkningssammensetning, laktoseintoleranse, osteoporose (beinskjørhet) og resistens mot virus som HIV-1 og kopper, forteller Skar. Senest i år kommer det så en ny søknad fra et tredje internasjonalt miljø om å få ta destruktive inngrep på de samme skjelettene.

-I disse forskningsmiljøene som konkurrerer med hverandre er man restriktiv med å dele resultater med andre og venter ikke nødvendigvis på hverandres publiseringer, sier Skar.

Museet får derfor en opphopning av søknader og ønsker om prøvetakninger, selv om kanskje flere av miljøene ønsker å undersøke akkurat det samme.

-Det er da jeg sier at vi må sette på bremsene, og stille klarere krav til å få forskningsresultater tilbake mener Skar.

Forskere gir ikke data tilbake

Den blomstrende interessen for middelalderskjelettene i Trondheim skyldes de nye mulighetene DNA-teknologien gir for å suge ut medisinsk kunnskap av gamle bein. Det er kanskje tydeligere her enn i mye annen forskning at laboratoriene har behov for å posisjonere seg, også av kommersielle grunner, mener Skar.

En medisinsk tidsserie med sykdomshistorikk langt tilbake i tid, kan være er verdifull. Det er her hunden ligger begravet, mener Skar.

Et prosjekt ville undersøke forekomst av beinskjørhet noen år tilbake. Et medisinsk prosjekt fikk tillatelse til destruktive uttak – under forutsetningen at forskerne til gjengjeld gav rådataene og analysene tilbake. Tillatelse ble gitt – selve rådataene kom aldri.

Vil båndlegge levninger

-Vi stiller deling av kunnskap som krav, men vi har ingen sanksjonsmuligheter, sier Skar. - Det eneste vi kan gjøre, og som vi nå tenker å gjøre, er å båndlegge material som det allerede er tatt prøver av, inntil rådata og analyser er gjort tilgjengelig for forskersamfunnet.

Hun tror uviljen mot å slippe data skyldes en knallhard konkurranse mellom forskningslaboratorier rundt omkring i verden. Dette bekreftes i følge Skars opplysninger av disse forskerne selv.

Mange laboratorier lever helt eller delvis av eksterne inntekter. Det å ha empirien, posisjonerer en lab og øker dens status, mener hun. Stadig mer raffinerte analyser kan frembringe ny kunnskap med interesse for medisin og farmasøytisk industri – om ikke i dag, så i morgen.

-Det kan være et markedsfortrinn å sitte med empirisk oversikt over Europas beste middelaldersamling. I dette kan det ligge materiale for flere forskerkarrierer.

Oppretter biobank

Utviklingen eksemplifiseres av en annen sak som ble behandlet i Skjelettutvalget i mai. Et miljø ved det medisinske fakultet ved Københavns Universitet ønsket å ta ut prøver av skjelettene ved Vitenskapsmuseet med tanke på DNA og mtDNA (mitokondrielt DNA). Skjeletteutvalget innvender at søknaden mest av alt minner om en biobank in spe, mer enn et forskningsprosjekt. Inngrepet er kvantitativt lite, men fra hele 251 individer, totalt. Utvalget gir prosjektet grønt lys, men stiller spørsmålet om hvem som kommer til å eie det biologiske materialet i en eventuell biobank: Har dermed Vitenskapsmuseet gitt fra seg eiendomsretten til levningene?

Ønsker nasjonal database

Vi kan ikke bare sitte stille og betrakte denne utviklingen, mener Skar. Hennes personlige ønsker som forsker, og ikke som medlem av Skjelettutvalget, er opprettelsen av en nasjonal database for rådata og analyser, etter modell av det man gjør med C14-dateringer som publiseres i tidsskriftet Radiocarbon. Å ta initiativ til opprettelse av en slik internasjonal database for menneskelig levninger ville bli en kjempeprosess, men man kan ta et slikt initiativ på hjemmebane, mener Skar.

Hun understreker at hun på ingen måte ønsker å begrense forskningen.

-Vitenskapsmuseet er utvilsomt opptatt av at det forskes på de unike samlingene vi har. Det vi er opptatt av, er at vi får tilbake resultatene.

Også av hensyn til den kulturhistoriske sammenhengen: - Det er den biten vi mangler i dag. Vi må få knytte DNA-resultatene sammen med arkeologisk kunnskap, slik at vi kan bli i stand til å skrive kulturhistorien om middelalderens levekår her i landet.