Ingen info om hvem som publiserer mest

Universitetsledelsene liker å sammenligne sin virksomhet med idretten: Den opererer i en tøff internasjonal konkurranse. Vi lever i et kunnskapsbasert samfunn hvor forskning er den beste garantisten for fremtidig velstand og velferd.

I forskningen får du imidlertid bare vite resultatet i stafetten, ikke i enkeltøvelsene.

Største noensinne

Forskningsrådet står i startgropen for den største fagevalueringen det noensinne har gjort. Faggrupper innen biologi, medisin og helsefag på alle landets universiteter, statlige høyskoler og helseforetak skal granskes, veies og karaktersettes.

En god vurdering av internasjonalt anerkjente fagfeller i evalueringspanelet er gull verdt for faggruppene. Det blir imidlertid ikke delt ut medaljer til de beste blant forskerne. Heller ikke får offentligheten vite hvem som publiserer mest, eller blir sitert oftest.

I tillegg til fagfellevurderingen, består evalueringen av en anselig mengde bibliometriske data som innhentes, bearbeides og granskes. Den akademiske verden finkjemmes for henvisninger til artikler av forskere med norsk institusjonstilhørighet.

”Publish or perish”

Ordtaket er like gyldig for de kollektive faggruppene, som for enkeltforskerne. Forskningsledelse blir derfor en viktig faktor å undersøke, mener Forskningsrådet. En sentral og merittert professor er ofte den naturlige lederen for faggruppen, som skal dra prosjektene inn, og dytte publiseringene ut. Verken Forskningsrådet eller andre i sektoren vil underkjenne betydningen av disse ”nøkkelforskerne”. Hvem de er, får vi ikke vite.

Det er bare det at de fleste her i landet ikke er nøkkelforskere. Av hensyn til disse vil ikke forskningsrådet hente inn data på individnivå.

Ingen nevnt, ingen glemt

Av personvernårsaker vil Forskningsrådet bestemme en minstestørrelse på faggrupper som skal under lupen, for å hindre gjenkjenning av enkeltforskere, i følge prosjektleder for Forskningsrådets storevaluering, Berit Nygaard.

Forskningsrådet understreker på sine nettsider at det er forskningsgrupper som skal evalueres, ikke individer.

- Det er ikke aktuelt å be NIFU Step om publiserings- og siteringstall for forskernivå, bekrefter Berit Nygaard.

Hun viser til at det ikke er tradisjon i Forskningsrådets for å gjøre dette.

Fikk kjeft for navnebruk

I alle fall ikke siden 2000, da biofagene sist ble evaluert. Denne siste studien inneholdt ikke bibliometriske data, heller ikke på gruppenivå, men rapportene inneholdt navn på faggruppeledere. Også der hvor det forekom en negativ vurdering av gruppen. Det vakte reaksjoner.

- Etter denne evalueringen har det ikke vært oppgitt navn på personer i evalueringsrapportene, sier Nygaard.

Rapportene finnes heller ikke blant Forskningsrådets evalueringer på nettsidene i dag. Siden den gang har Forskningsrådet valgt å gjøre alle evalueringer anonyme, også for den positive enden av skalaen.

Hun mener at egenvurderingene fra miljøene selv – som skal sendes inn til Oslo i løpet av den kommende høsten – viser eventuelle nøkkelforskere i miljøet.

Innad i miljøene er det velkjent hvem som er de mest sentrale forskerne. Man vet utmerket godt når noen publiserer i high impact-tidsskrifter. Utenfor campus, i samfunnet, er det ikke nødvendigvis de beste forskere, men de mest synlige, som er kjent for offentligheten.

Mest i media, best i forskning?

De siste par årene har racerforskere blitt uformelt kåret gjennom formidlingsaktivitet, basert på antall oppslag i media. Selv om medieoppslag i mange tilfeller også indikerer forskernes vitenskapelige anseelse, er det ingen nødvendig sammenheng mellom antall kommentarer til avis, TV og radio og faglig posisjon i forskningen. I mangel på annen statistikk, er det kanskje likevel dette inntrykket samfunnet sitter igjen med.

- I beste fall er det ingen korrelasjon mellom kvalitet på forskningen og synlighet i mediene. I verste fall er den negativ, har valgforsker Bernt Aardal uttalt til bladet Kapital.

Forsknings-Norge ønsker ikke personfokus

- Siteringer er ikke alt, men det er den beste og mest objektive målestokken vi har for å måle vitenskapelig kvalitet. Eller mer presist, internasjonal forskningsmessig innflytelse. Siteringer brukes i stadig større grad som indikator i forbindelse med evaluering av forskning, i tillegg til fagfellevurderinger. Forskningsrådet etterspør imidlertid ikke data på individnivå, bekrefter forsker Dag W. Aksnes.

Aksnes jobber ved NIFU Step og har doktorgrad på bruk av siteringer som indikator i fagevaluering og forskningspolitikk. Han får ofte jobben med å utarbeide siteringsstatistikk for Forskningsrådets store evalueringer.

- Hvorfor skyr man unna måling av enkeltforskere?

- Man ønsker ikke fokus på enkeltpersoner. Generelt er det tradisjon i norsk vitenskapelig evaluering å fokusere på faggruppen som den funksjonelle enheten, selv om jeg anerkjenner at det er relevant og interessant å se på enkeltpersoner.

Fem år siden sist

Faktisk så interessant at Aksnes på eget initiativ hentet ut en av de få nyere rangeringene som finnes på forskernivå her i landet. Den er nå fem år gammel.

Rangeringen er basert på data hentet ut av Science Citation Index for artikler i tidsrommet 1995 til 2004, med tilhørende siteringsfrekvens, og med en eller flere forfattere med norsk institusjonstilknytning.

- Det hadde vært interessant å oppdatere denne listen, sier Aksnes.

Det innebærer imidlertid mye arbeid, særlig når arbeidstiden ikke kan føres på et prosjekt, men på arbeidsgivers egen tid. Han kjenner ikke til at det er blitt gjort en tilsvarende undersøkelse i ettertid.

- Det er ingenting teknisk eller metodologisk i veien for å gjøre dette. Jeg har også utarbeidet en liste over norske sosiologer med størst internasjonal oppmerksomhet, sier han.

- Hensynet til de nest beste

Leder ved Institutt for biologi, Bjørn Munro Jenssen, mener det hensynet til dem som ikke er så gode, er en årsak til at Forskningsrådet ikke identifiserer nøkkelforskere i form av publiserings- og siteringsstatistikk. Han har forståelse for at Forskningsrådet ikke vil ut med data på individnivå.

- Det kan være mange grunner til at noen forskere ikke publiserer så mye. Noen har større undervisningsbelastning. Det er også forskjell på publiseringsrate innen ulike fagområder, selv innen biologi. Ukritisk bruk av lave publiseringstall på enkeltforskernivå kan lett få preg av uthenging, mener Munro Jenssen.

- Skader det andre forskere å offentliggjøre hvem som publiserer mest?

- Nei. Men det må samtidig fokuseres på andre måltall, som feks undervisningsbelastning og -kvalitet, administrativ belastning, veiledning av studenter, patenter, eller produktutvikling. Jeg mener ikke det er skadelig å offentliggjøre navnene på de som publiserer mye, det er bra! Jeg er mer optatt av at å identifisere de som publiserer minst kan medføre utilsiktede og uheldige konsekvenser for disse, sier Munro Jenssen.

Penger for dynamikk

Som instituttleder vet han utmerket godt hvem som publiserer hva og hvor:

- Som instituttleder følger jeg jevnlig med på hva våre forskere publiserer gjennom søk i vitenskapelige databaser. Vi har også statistikk på enkeltforskere for internt bruk, sier professoren.

Dette er et nødvendig verktøy for Munro Jenssen, siden instituttet er et av dem som lenge har brukt økonomiske incentivmidler ut fra hvor mye forskerne publiserer. Summene varierer årvisst i forhold til hva fakultetet har å rutte med. Midlene går ikke til den individuelle forskeren, men til faggruppen. Publiseringsstøtte er en av investeringsmidlene. På denne måten ønsker instituttet å få i gang en dynamikk, hvor publisering avler mer publisering.

Forvaltningsbiologi i Science

Med bakgrunn i Aksnes’ funn i Science Citation Index, kåret Kapital i 2007 professor Bernt-Erik Sæther ved Institutt for biologi som et av de fremste hodene innen sin disiplin i Norge. Blant naturvitere var det knapt noen andre med flere treff enn artikler med Sæthers medvirkning.

Nå i mai publiserte Science enda en artikkel med Sæther som medforfatter. I følge Scopus er han medforfatter av tre artikler i Science og tre i Nature, utenom hans siste Resource Management Cycles and the Sustainability of Harvested Wildlife Populations .

Sæther legger ikke skjul på at han bevisst jobber etter prestisje, ikke bredde, som publiseringsstrategi. Heller én i Nature, enn ti i midt på treet tidsskrifter.

- Konkurransen om spalteplass i slike tidsskrifter er så knallhard at en publisering i seg selv blir et kvalitetsstempel. Og en hendelse, legger han til:

- Du hadde for eksempel ikke ringt meg om artikkelen min i Ecology, som er sitert flere ganger enn Science-artiklene.

Egendynamikken skal ikke undervurderes. Fordi det står i Nature, Science eller BMJ, er det verdt en direkte sitering. En eller to oversiktsartikler, ikke nødvendigvis ens beste forskningsarbeid, kan generere store mengder siteringer, mens originale bidrag forblir ukjente.