Kvalitetsforskjell på store og små miljø

Dette kommer frem i den nye evalueringen av doktorgradsutdanningen i Norge som ble lagt frem torsdag. Den er gjennomført av Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) på oppdrag fra Forskningsrådet. Det er Kunnskapsdepartementet som har bestilt evalueringen, som sist ble gjennomført i 2002.

Velfinansiert og velorganisert

Hovedkonklusjonene er at doktorgradsutdanningen i Norge er godt finansiert, velorganisert og gir gode arbeids- og læringsbetingelser, samt gode karrieremuligheter.

På den annen side er det behov for å fokusere på gjennomføring, rekruttering og læringsmiljøenes størrelse.

– Vi har fått en solid og bred evaluering som gir et godt bilde både av styrkene og utfordringene for doktorgradsutdanningen i Norge. Den gir oss gode svar på spørsmål om utdanningens kvaliteter, effektivitet og relevans.

Det sier Forskningsrådets direktør Arvid Hallén i en artikkel på f orskningsrådets hjemmeside der rapporten kan lastes ned.

Varierende kvalitet

Tre av fem avhandlinger er enten svært gode eller fremragende. I løpet av de siste åtte årene er utdanningen blitt mer strømlinjeformet og standardisert, og den har vokst svært raskt. Det norske systemets store oppmerksomhet rundt måling av kvalitet og effektivet fremheves også som spesielt.

På åtte år er antallet kandidater mer enn doblet, og det har vært en markant økning i antall institusjoner som kan gi doktorgrad. Dette siste kan være problematisk.

Internasjonale eksperter som har vurdert avhandlinger i Norge i 2010, har funnet visse kvalitetsforskjeller. Skillet går mellom de eldste universitetene og avhandlinger levert ved de «nye» universitetene. Et annet særtrekk ved Norge er at det tilbys doktorgradsutdanning i høgskolesystemet. Det er også betydelig variasjon i kvaliteten på forskeropplæringen som tilbys utenfor utdanningssektoren. Samtidig øker tallet på eksterne kandidater, andelen ligger nå på 33 prosent.

For små miljø

- Alt dette vil sannsynligvis føre til mer varierte resultater – bade i vitenskapelig kvalitet og når det gjelder kandidatenes karriereveier, heter det i evalueringen.

Det slås allikevel fast at den store økningen i antallet kandidater ikke har ført til noe markert fall i gjennomføringsgraden – eller i kvaliteten på avhandlingene. Forskningsrådets direktør sier evalueringen gir gode argument for å arbeide videre med samarbeid og arbeidsdeling mellom forskningsinstitusjonene.

Rapporten konkluderer med at det norske mangfoldet har noen fordeler, fordi det fremmer betydningen av å ha en doktorgrad i andre sektorer enn akademia.

- På den andre siden, et stort antall relativt små miljøer gir grunn til økt bekymring om kvalitet, kostnader og effektivitet i et slikt system, heter det.

Rapporten støtter Kunnskapsdepartementets linje for «kritisk minimum», der ingen institusjoner kan tilby doktorutdanning med mindre de har en stab med minst åtte veiledere og minst tyve stipendiater.

Gamle doktorander

Gjennomføringsgraden har økt betraktelig de siste tyve årene, men det er tegn til at denne tendensen flater ut. Gjennomføringstiden har gått ned, særlig innen humaniora, men tendensen er motsatt innen teknologi og landbruk. Myndighetenes mål om gjennomføring innen seks år er fortsatt ikke innfridd.

Ting tyder på at mengden forskningsarbeid som kreves for en ph.d er gått ned de siste ti årene. Til tross for innvendinger på noen felt; Internasjonale eksperter mener at norske doktoravhandlinger gjennomgående holder høy internasjonal standard.

Rapporten peker også på at snittalderen for ferdige stipendiater i Norge er 36 år. Det gir kortere tid til å skape en akademisk karriere, enn i mange andre land. Alderen kan også gjøre doktorandene mindre attraktive for næringslivet. Samtidig er dette en større utfordring enn før, fordi det legges mer vekt på at en post.doc-periode er nødvendig for å bygge videre på en akademisk karriere.

Får ikke de beste

Innenfor naturvitenskap og teknologi er det få norske søkere til doktorgradsutdanningen. Det er mange internasjonale søkere til disse fagene, men de får ikke nødvendigvis de beste norske eller utenlandske kandidatene.

33 prosent av stipendiatene i Norge er utenlandske. Innen naturvitenskap og teknologi har mer enn syv av ti enheter en overvekt av utenlandske søkere. Rapporten peker på at dette gir økte muligheter for internasjonalisering av ph.d. utdanningen, samtidig som det settes opp varselskilt: Mer enn 70 prosent av enhetene melder om søkere som ikke er kvalifisert til å bli tatt opp på et doktorgradsstudium.

Selv om det store bildet er positivt, ligger utfordringer forut for den norske ph.d. utdanningen som må tas på alvor. Evalueringen slår fast at det ikke er forhold som krever akutt handling, men om ingen grep tas kan det lede utviklingen i feil retning. Dette handler om politikk, og utvalget oppfordrer til en konstruktiv debatt om veien videre.

Utfordrende internasjonalisering

På kort sikt handler det om knappe ressurser.

- Et nøkkelspørsmål er hvorvidt et lite land som Norge skal utdanne doktorkandidater i alle vitenskapelige disipliner. Man kan også tenke seg at enkelte fag kan utdanne sine kandidater I andre land, gjennom at institusjoner samarbeider, heter det i rapporten.

På lengre sikt handler det om internasjonalisering. Det vises til at en del miljøer har over 80 prosent utenlandske ansatte i stipendiat- og post.doc-stillinger.

Innen humaniora og medisin kommer kandidatene gjerne rett fra masterstudier ved samme universitet, og miljøene synes å være temmelig homogene. Rapporten viser til at internasjonalisering ikke bare betyr å sende norske kandidater utenlands, men at det i økende grad betyr at norske miljøer må integrere internasjonale forskere. Det handler også om å tilby kvalitet og trekke til seg de beste internasjonale søkerne – og beholde dem i landet etter at de er ferdige. Uansett konkluderes det med at Norge bør endre fokus, og ikke bare være opptatt av økt mobilitet fra Norge og lengre utenlandsopphold for norske forskere.