Norges første forskerflyktning

Boneza Tabazi Rumvegeri (63) var på 90-tallet universitetsrektor og visepresident i det afrikanske geologiforbundet. Da president Mobutu Sese Seko flyktet hals over hode med restene av en plyndret statskasse i 1997, ble Kongo kastet ut i en langvarig og meget blodig borgerkrig. Som høytstående medlem blant de intellektuelle i det østlige Kongo stod Rumvegeri og hans familie høyt på listen over ”suspekte” representanter for det gamle regimet.

- Mulighet til å møte folk

Dette var bakgrunnen for et fem års mareritt som til slutt endte med flyktningstatus og bosetting i Klæbu og påfølgende jobb ved Norges Geologiske undersøkelser (NGU).

Han var Norges første Scholar at Risk (SAR) – det internasjonale nettverket for akademisk frihet som formidler kortere forskningsopphold ved vestlige universiteter til forfulgte forskere og akademikere.

Etter fem år med arrestasjoner, dødstrusler og flykt i det sentrale Afrika var ikke forskerjobb aller høyest på den personlige behovsskalaen, forteller geologen. De første månedene var en kritisk tid for familie med kone og fem barn i et nytt land uten personlige relasjoner. Risikoen for å bli isolert i en liten bygd i midt-Norge var absolutt til stede. På dette tidspunktet var det viktigste å komme seg over dørstokken hver dag.

- Det var utrolig viktig for meg å i det hele tatt få denne muligheten til å møte folk igjen. At jeg fikk arbeide sammen med andre geologer med mitt fag, var bare en bonus oppi det hele.

En ”gjenoppstandelse” kaller Rumvegeri muligheten til å få dyrke faget igjen. Til tross for startproblemer og kommunikasjonsutfordringer - geologi var kollegaenes felles språk.

Dødstrusler og flukt

På slutten av 90-tallet hadde Rumvegeri vært rektor ved Universitetet i Goma i det østlige Kongo. Han hadde omfattende utenlandske kontakter, blant annet som visepresident i det afrikanske geologiske forbundet og som rådgiver for flere energiselskaper.

Dessverre for Rumvegeri var Goma en by i det østlige Kongo på grensen til Rwanda og ikke langt fra grensen til Uganda også oppmarsjområde for en rekke forskjellige militære konstellasjoner i disse årene.

I likhet med mange intellektuelle, forretningsmenn og andre elitemedlemmer ble Rumvegeri sett på som en trussel mot det nye regimet. Å havne på feil side av etniske skillelinjer gjorde ikke saken bedre. Stadig tydeligere signaler om mulig arrestasjon og voldsom død gjorde det umulig for Rumvegeri og familien å fortsette å bo i Kongo. Etter et forskeropphold i nabolandet Burundi, vendte han tilbake til DR Kongo. Han mener selv at han ved en anledning i 2000 så vidt unnslapp henrettelse.

I Uganda oppsøkte han en av FNs flyktningleire. Familien – kone og fem barn – hadde i forveien rømt til Rwanda. I følge Rumvegeri forfulgte det kongolesiske sikkerhetspolitiet ham inn i Uganda med hensikt å likvidere ham. Kontoret for Høykommisæren for flytninger vurderte Rumvegeri til å være i akutt fare i Uganda, og ved hjelp av den norske ambassaden i Kampala ble geologen satt på flyet til Norge som kvoteflyktning.

Geologi ble redningen

Det var forskningens internasjonale natur som gjorde koblingen til NGU mulig. Nettverket av geologer rundt omkring i verden som fanget opp Rumvegeris flukt fra det sentrale Afrika til vesle Klæbu og Norge. Gjennom International Union of Geological Sciences (IUGS) fikk en nå pensjonert geolog rede på at kongoleseren befant seg i Klæbu, i følge Rumvegeri.

Skjebnen ville at det norske statlige forskningsinstituttet for geologi befant seg befant i Trondheim. Rumvegeri ble invitert til Lade for å hilde på en gammel kollega som for tiden var på besøk, forteller Øystein Nordgulen, som er avdelingsdirektør i NGU og fagsjef i 2003.

Gjennom SAR-nettverket kom han i kontakt med et eksternt, amerikansk fond som sa seg villig til å dekke halvparten av lønnsutgiftene for et 18 måneders engasjement, mens NGU dekket den resterende halvparten.

For lang tid uten arbeid i felt

NGU var i utgangspunktet en bra faglig match for en geolog med Rumvegeris bakgrunn. Det statlige instituttet har hatt en rekke bistandsrelaterte oppdrag i afrikanske land og har etablert et kontaktnett.

Rumvegeri måtte erkjenne at det var lenge siden han hadde vært ute i felten og jobbet med en hammer. Etter mange år med ledelse av forskningsprosjekter og administrative oppgaver som rektor var han sørgelig faglig utdatert, forteller han.

Det ble tidlig klart for begge parter at han ikke gå rett inn i en forskerstilling. Rumvegeri fikk imidlertid gjennom 18 måneder anledning til å oppdatere seg i faget, og delta i noe av koordineringen fra Norge på prosjekter NGU hadde mot Afrika. Blant annet i Uganda, som Rumvegeri flyktet fra da han kom til Norge.

Afrika og Midt-Østen

Boneza Rumvegeri er ingen utypisk forfulgt forsker. Tall fra SAR-nettverket viser at 31 prosent av henvendelser fra truede akademikere kommer fra land i Afrika sør for Sahara. Ytterligere 31 prosent kommer fra Nord-Afrika eller Midt-Østen.

Det er imidlertid ikke først og fremst naturvitere og teknologer som kommer i konflikt med regimet, i følge SAR. Nesten halvparten av alle henvendelser nettverket mottar, er fra forskere med bakgrunn i samfunnsvitenskapene eller humaniora.

Lite kunnskap om akademisk undertrykking

FN-organisasjonen UNESCO utarbeider hvert år rapporten Education under Attack – om kjente angrep på utdanningsinstitusjoner, lærere, elever, forskere og studenter.

Rapporten mener at et vedvarende problem rundt akademisk undertrykking er at dette temaet ikke er på sentrale FN-organers agenda.

Noe av årsaken til dette, mener UNESCO, er manglende kunnskap om årsak, omfang og konsekvenser av forfølging av representanter for utdanningssystemet i undertrykkende regimer.

Staten truer akademisk frihet

Rapporten mener å kunne påvise visse fellestrekk for høyere akademisk undertrykking: Angrep på den akademiske friheten kommer helst kommer fra statsapparatet selv, og er som oftest rent politisk motivert. Dette i motsetning til angrep mot skoler, hvor elever og lærere blir sivile ofre fanget mellom partene i væpnede konflikter, og er mindre målrettet.

I likhet med erfaringene i SAR, peker UNESCO på at flest rapporter om forfulgte akademikere kommer fra Afrika og Midt-Østen.

Angrep på den akademiske friheten i krigsherjede land blekner lett i sammenligning med drap, kidnappinger og seksuelle overgrep. Education under Attack 2010 etterlyser imidlertid kunnskap om hvilke konsekvenser angrep på toppen av utdanningskjeden har for resten av utdanningssystemet og samfunnet på sikt.