Ut mot urimelige krav for forskning i sosiale medier

- Sosiale medier er i ferd med å bli en uomgjengelig kilde til data for forskere i en rekke disipliner, rett og slett fordi det er en sentral arena i tilværelsen for stadig flere, skriver sosiolog og førsteamanuensis Arve Hjelset i nettavisen Panorama.

Enten det er ungdoms rusvaner, tidsbruk, endrede mønstre for hvordan ungdom samhandler, eller helt andre ting, er sosiale medier og internett en enorm kilde til kunnskap.

- Derfor bør myndighetsorganer være forsiktige med å stille urimelige krav til samtykke og personvern når det gjelder forskning på slike spørsmål. Mye tyder på at kravene i dag er nettopp urimelige, skriver NTNU-forskeren.

Han viser til internett som en stadig viktigere arena for å finne eller prøve å finne partnere. Store deler av både samfunns-, kultur- og idrettsdebatten foregår dessuten på sosiale medier. Facebook fungerer ofte som arnestedet for diskusjoner som senere beveger seg over i tradisjonelle medier.

Disse medienes halvoffentlige karakter gjør det imidlertid utfordrende å vurdere forskningsetiske spørsmål. Hjelseth viser til sist sommer, da Morgenbladet skrev en artikkel om Tromsø-professoren Olaug S. Lian som hadde undersøkt debatter på pasientblogger og åpne nettsider. Målet var å analysere ME-sykes erfaringer med sykdom og helsetjenesten. Prosjektet fikk støtte av Forskningsrådet og ble godkjent av Personvernombudet.

Av Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsfag og humaniora (Nesh) fikk de smekk på fingrene for mangelfullt personvernarbeid, og de måtte som følge av dette trekke flere artikler som allerede var sendt ulike tidsskrifter.

- Det er altså strengere vilkår for å analysere en Facebook-diskusjon enn å analysere leserbrev til en lokalavis, problematiserer Hjelseth.

Han mener retningslinjene på flere områder er strengere i Norge enn det internasjonale forskersamfunnets normer skulle tilsi.

- Dette er til hinder for viktig forskning, mener han. Jo mer av offentlig debatt som foregår på sosiale medier, jo dårligere muligheter har vi for å forstå den. Det må offentlige instanser som vurderer slike prosjekter etter hvert forstå, skriver Arve Hjelseth, førsteamanuensis ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap.

(Artikkelen er oppdatert med endret bilde og bildetekst).