Vitenskapsbilder manipuleres

Forskningsprosjektet «Innsiden ut» legger bildene av ting du allerede trenger et mikroskop for å se, under lupen. I snart fire år har en forskergruppe med base på Institutt for tverrfaglige kulturstudier sett på hvordan ny og bedre bildeteknologi lar oss fotografere stadig mindre bestanddeler av kroppen vår. De har også sett på hvordan bildene presenteres og formes i populærvitenskapen, så vel som i kunsten.

– Jeg ble veldig nysgjerrig på bilder av egg- og sædceller da jeg holdt på med forskning om assistert befruktning. Jeg lurte på hvordan kan man ta bilder av noe så mikroskopisk, forteller professor Merete Lie ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier.

Hun er initiativtager til prosjektet og har i en årrekke forsket på kulturelle betydninger av ny teknologi.

Tretrinnsrakett

– Første spørsmål var hvordan slike bilder blir til. Så kom bildefortolkningen: Hva sier bildene oss? En av målsetningene var å se hva slags betydning denne fremstillingen har for våre forestilling om kroppen og hva som går for seg inne i kroppen, sier Lie.

Prosjektet var fra starten av utformet som en tretrinnsrakett: Først har man forsket på hvordan selve bildeproduksjonen foregår i laboratoriene, deretter hvordan bildene finner veien ut i populærkultur og -vitenskap. Til sist har man analysert hvordan bildene tas i bruk og rammes inn i utstillinger og konkurranser.

– Forskere bruker også Photoshop

Laboratoriestudiet, en antropologisk feltstudie i et vitenskapelig miljø, ligger til grunn for første del av prosjektet. Studien bruker mye plass på å beskrive hvordan man lærer å se og gjenkjenne det man skal avbilde gjennom et mikroskop. Men den beskriver også – og kanskje viktigere – hvordan bildene lages på en helt annen måte enn at noen tar et kamera med kraftig zoom og knipser i vei.

Fremstillingen kan gjerne ta to uker, og inneholder bruk av preparater og bildebehandlingsteknologier, gjerne for å fremheve enkeltelementer man ønsker å vektlegge. De endelige bildene er gjerne basert på 3D-rekonstruksjoner gjort etter at man har tatt en mengde bilder med ulikt optisk snitt. Dette kan sammenlignes med hva man gjør i for eksempel en CT-skanner.

– Forskere bruker også Photoshop. De som har vært med på å lage slike bilder, vet hva man ser og hva man har lagt på for å belyse noe spesifikt, sier Lie.

I den andre delen av prosjektet har Lie analysert bildene på nettsidene, og sett på hvilken informasjon som følger med. Eller rettere sagt: Hvor lite informasjon som følger med.

– Det er sjelden forklart hvordan bildene blir til: Den enorme forstørrelsen, fargeleggingen og behandlingen. Folk kommer og ser en stor, gul eggcelle, og går derfra og tror at den er gul også i virkeligheten. Der oppstår det en veldig forskjell på vitenskapsfolk og lekfolk, sier Lie.

Kritisert for å si «manipulasjon»

I hvor stor grad er det avfotografering vi ser når vi ser et bilde av en kreftcelle, en hjernestamme eller en mus' hippocampus? Og hvorfor er det viktig å vite?

– Det er et poeng at det er vanskelig å si hva som er modeller og hva som er bilder når de har gått igjennom så mange prosesser, sier Lie.

– Det handler om hvorvidt folk faktisk blir lurt. Vi har fått kritikk fordi vi bruker ordet manipulasjon såpass mye, kanskje fordi det indikerer noe i nærheten av lureri. Men manipulasjon brukes mye i vitenskapen, det betyr at man omformer noe, ofte med de hederligste hensikter. Samtidig kan man si at folk kan bli lurt, selv om ingen har ment å lure dem, sier Lie.

- Er dette noe du ønsker å endre med forskningen din?

– Dette er ikke typisk aksjonsforskning. Det er verken likestillingsforskning eller noe som skal bringe kreftforskningen fremover. Det er noe som skal utvide vår horisont og bidra til kunnskap om kroppen så vel som den medisinske vitenskapen. Det handler ikke om å rive ned noe, men å bibringe noe. Det er sannhetsverdien vi er opptatt av, men vi har ikke vært på jakt etter å vise at folk blir lurt. Vi vil tilføre mer om hvordan disse bildene har blitt til.

Celler blir portretter

Et annet funn i analysen av presentasjonen av bildene er ifølge Lie hvordan de nærmest fremstilles som portretter.

– Man kan sammenlikne dem med bildeportretter. De fremstilles på en nøytral bakgrunn, og cellen er en separat ting, helt avgrenset.

Portrettlikheten forandrer ifølge Lie vår kulturelle forståelse av cellene.

– De fremstår som noe man kan ta ut av kroppen. De begynner å leve sitt eget liv, og blir mer løsrevet fra kroppen. I tillegg endrer det kulturelle oppfatninger av hvordan kroppen fungerer. Dette henger sammen med en dreining mot genetikken. Nå er det i større grad enn før celler og gener som bestemmer hvem vi er.

Det har igjen betydning for medisinske områder hvor celler står sentralt, som stamcelleforskning, fertilitet, rekonstruksjon av vev og kreftbehandling.

– Det blir som med organdonasjon. At vi ser disse tingene som løsrevne elementer er viktig for at vi godtar bruken av dem i medisinsk øyemed, sier Lie.

Kunsten og vitenskapen finner sammen igjen

At vitenskapen ser til kunsthistorie og bildeteori når den skal presentere cellebildene, leder rett over i den den tredje delen av prosjektet, der stipendiat Anja Johansen ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier har sett på hvordan bildene tas i bruk på museer, som del av utstillinger, og i konkurranser. Gjennom tre artikler har Johansen sett på bilder og forestillinger om kroppen i utstillinger på tvers av kunst og vitenskap. Den ene artikkelen diskuterer ulike anvendelser av EEG biofeedback (bruk av måleinstrumenter for å få informasjon om og endre kroppslige funksjoner, her hjernebølger journ. anm.) med utgangspunkt i en interaktiv kunstinstallasjon.

– Et poeng med å ta for seg historien til EEG biofeedback er at den viser at grensene mellom vitenskap, kunst og spiritualitet er langt mindre tydelige enn man skulle tro, forteller Johansen.

Det gjelder også historien om avbildning av kroppen. På 1500-tallet var anatomiske teater, rom normalt formet som amfiteater hvor døde menneskekropper ble dissekert foran skuelystne, et nært bindeledd mellom vitenskapen og kunsten.

– Samarbeid mellom kunstnere og forskere har en lang historie. Anatomer og kirurger sammen med kunstnere i utforskningen av kroppens anatomi. Det er en estetisk bildetradisjon for det, bare tenk på Leonardo da Vincis skisser. Man skulle kunne kopiere naturen, men det var ofte en idealisert natur, sier Johansen.

Med moderniteten ble det viktig for vitenskapen å definere seg bort fra den fortolkende kunsten, ifølge Johansen. Med nye bildeteknologier som fotografi og røntgen håpet man å unngå subjektive fortolkninger. Da fotografiet kom på banen, svingte også kunsten av mot det mer abstrakte. Bruken av cellebildene viser at skillene likevel er mindre klare enn man kanskje tror. Dagens fargerike mikroskopiske bilder av cellestrukturer og krystaller man ser i konkurranser for vitenskapelige bilder kan imidlertid ofte minne om abstrakt kunst.

– Det gir en fyldig forståelse for at ting ikke er så annerledes som man liker å tro. Feltet åpner for noen samarbeid der illustratører jobber midt mellom de disiplinene, og med de samme redskapene.

Vitenskapen er fortolkende

At vitenskapsformidling heller ikke kan unngå å være fortolkende, er et annet poeng Johansen trekker frem i sin sammenligning av to utstillinger om hjernen.

– Når du skal formidle hjerneforskning, hva legger du vekt på? For å lage en utstilling, må det alltid gjøres et utvalg.

Den ene utstillingen Johansen tok for seg, Brain: The inside Story ved The American Museum of Natural History i New York, var dominert av det Johansen kaller en materialistisk nevrovitenskap med et pedagogisk og gjennomfortolkende materiale. Der fungerte kunsten mest som illustrasjon. Den andre utstillingen, Mind gap ved Teknisk Museum i Oslo, valgte en annen innfallsvinkel, og viste til spørsmålene og de mangfoldige teoriene som fortsatt omgir hjerneforskningen.

– Den andre utstillingen lot flere spørsmål stå ubesvart, og lot det være opp til den enkelte å tolke. Der hadde kunstneren bidratt gjennom hele prosessen, og lagt større vekt på den kroppslige opplevelsen i museet som del av læringen, forteller Johansen.

Laget film

Forskningsprosjektet har også resultert i en film som kan ses på NRKs nettsider. Etter planen avsluttes prosjektet til høsten med en konferanse i Trondheim.

Merete Lie mener den største utfordringen ved å drive tverrfaglig forskning har vært å oppnå dialog mellom fagmiljøene.

– Å komme ordentlig i dialog med det tekniske medisinske miljøet tok tid. Men i et mangeårig forskningsprosjekt er det en utfordring for enhver forsker, for det må ta tid å forstå hverandre. Filmarbeidet har vært veldig viktig for den forståelsen. Der kunne folk fra forskjellige tradisjoner få snakke med sin stemme, uten at dette skulle fortolkes til et budskap.

- Om du begynte om igjen i dag, ville du gjort noe annerledes?

– Nei, det tror jeg ikke. Men jeg ville gjerne holdt på lenger, slik at vi kunne ha fått mer tid til å utvikle samarbeidet med de internasjonale samarbeidspartnerne og fått utvidet perspektivene, sier Lie.