«Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer dig selv»

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem og si: Det er sørgelig, stakkars dem! Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer dig selv! Jeg roper med siste pust av min stemme: Du har ikke lov til å gå der og glemme! Tilgi dem ikke; de vet hvad de gjør! De puster på hatets og ondskapens glør! De liker å drepe, de frydes ved jammer, de ønsker å se vår verden i flammer! De ønsker å drukne oss alle i blod! Tror du det ikke? Du vet det jo!

I 1937 skrev Arnulf Øverland motstandsdiktet «Du må ikke sove!» for å advare om politikken Nazistene førte. Kun én mannsalder senere er diktet like relevant igjen. 

Denne gangen ikke mot nazistene, men mot Israels politikk, staten som ble opprettet etter behandlingen jødene fikk i den vestlige verden. Ironisk? Kanskje. Tragisk? Definitivt.

Ja, dette er kanskje en forferdelig forenkling av en kompleks historie. Men det er likevel den oppfatting man sitter igjen med. Jeg vil poengtere at jeg personlig har ingenting imot jøder til tross for hva som skjer idag. 

Ei heller har jeg noe imot tyskere for deres nasjonale historie. I bresjen av det som har utfoldet seg både nå, men også historisk er statsledere. Statsledere som manipulerer, vrir om på virkeligheten for å passe narrative de selv vil, og flere år med skuddsikker propaganda. 

Å få med eget folk på forferdelige forbrytelse, er overraskende enkelt. Vi har sett det før og vi ser det igjen – også i den vestlige verden. Hvem skulle tro at det å få fortsette med slike forbrytelser, uten konsekvens, selv om hele verden ser på, også skulle være like enkelt?

Arnulf Øverland skriver «Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer dig selv». Likevel klarer ikke verdenssamfunnet å stoppe krigsforbrytelsene, sulten, og den humanitære katastrofen som skjer i Gaza. 

Kanskje for første gang i historien blir vi vitne til hva som skjer time for time, som en dystopisk livestream hentet ut fra en episode av Black Mirror. Daglig kommer det bilder av døde spebarn. 

Spebarn som er skutt ihjel av Israels droner etter at teltet de har søkt tilflukt i er blitt bombet. Daglig kommer det bilder av spebarn som har sultet i hjel mens foreldrene desperat prøver å få tak i mat, med risiko for å bli skutt av israelske droner i matkøen. 

Daglig kommer det bilder av foreldreløse barn som mangler 1-2-3 lemmer i en sykehusseng. En sykehusseng som ikke lenger eksisterer siden Israel har bombet så og si alle sykehus i Gaza sønder og sammen. 

Man trenger ikke lengre å se på nyhetene, eller søke etter hva som faktisk skjer. For det livestreames to tastetrykk vekk på alles telefon. Om ikke sensuren fra Meta klarer å slette de digitale sporene.

«Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer dig selv». Jeg tåler det ikke.

Jeg er rasende. Jeg er fysisk uvel. Og jeg er føler på en enorm hjelpeløshet. For hele verden skriker. Mennesker og intuisjoner man trodde hadde makt, statsoverhoder, verdens hjelpeorganisasjon, representanter i FN skriker. 

Fortvilende nok, virker det som de er like hjelpeløse som meg? For det virker enda som man diskuterer om hvorvidt det er begått krigsforbrytelser, selv om bevisene er overveldende. 

Det diskuteres om Israel har rett til å fortsette, selv om alle skriker «STOPP». De tiltak man iverksatte etter 2. verdenskrig for at dette aldri skulle skje igjen, for at vi aldri skulle glemme, er tydelig totalt ineffektive. 

De har kollapset under egen vekt. For hele verden står og ser på, med tilsynelatende hendene bunnet på ryggen. 

Vi har kommet til en tid i verdenshistorien hvor ord som «folkemord», «krigsforbrytelser» og «okkupasjon» har mistet egen betydning. Blitt vannet ut. For hvorfor skal de ha betydning, når de ikke bekjempes?

Jeg føler meg hjelpeløs, men også jeg føler meg også redd. Redd for det samfunn vi har skapt. For hvilket samfunn har vi egentlig skapt når døde spebarn ikke skaper flere tårer? Når drepte spebarn ikke skaper raseri? Når sultede spebarn ikke skaper krusninger gjennom hele den geopolitiske verden? Når barn blir brukt som målskytetrening og konsekvensen kun er tomme ord, fra tomme intuisjoner?

Det tok ikke mer enn én mannsalder. Og vi glemte. Det tok ikke mer enn én mannsalder og vi lar det skje igjen. Men jeg håper, slik som Arnulf Øverland også håpte:

Jeg roper med siste pust av min stemme: Du har ikke lov til å gå der og glemme!