Gjesteskribenten:

Fatigue meg her og der

Hvorfor snakker vi bare om Zoom-fatigue når det er så mange andre fatiguer? spør Nora Bilalovic Kulset.

Et liv styrt av korona begynner å tære på gjesteskribenten, som skildrer hva som gjør henne utmattet.
Et liv styrt av korona begynner å tære på gjesteskribenten, som skildrer hva som gjør henne utmattet.
Publisert

Zoom fatigue dukket ifølge Googles søketrend opp på den språklige radaren hos oss i Norge i oktober 2020. Det beskriver utmattelsen av å sitte på videomøter hvor vi har andres ansikter tett innpå oss med uvant intens øyekontakt, det faktum at vi kan se oss selv hele tida, det krevende i å skulle tolke andres kroppsspråk kun ved hjelp av et ansikt på en skjerm, samt å selv gjøre oss forstått på tilsvarende vis – kombinert med en fysisk låst posisjon foran skjermen.

Nora B. Kulset

Nora B. Kulset

Nora er en av UAs seks gjesteskribenter.

Utdanning: Doktorgrad i musikkvitenskap.

Nåværende jobb: Instituttleder, Institutt for musikk, NTNU.

Tidligere roller i UH-sektoren: Timelærer i musikkfag ved mange UH-læresteder siden 1997.

Faglige interesser: Betydningen musikk har i menneskets liv, både som kunstform og som hverdagslig samværsform.

Er opptatt av: Forskningsformidling.

Det blir for mye for steinalderhjernen vår. Særlig hvis hele dagen er fylt med digitale møter uke etter uke, måned etter måned. (År etter år...)

(Som en kollega sa: «Jeg har begynt å sperre kalenderen min i løpet av dagen for å få tid til nødvendig personlig hygiene-aktivitet». Teams burde legge inn «toalettet» som eget møterom.)

Men hvorfor så mye snakk om Zoom-fatigue og så lite om alle de andre fatiguene?

Ingenting skjer-fatigue

I august i fjor skrev jeg om hjemmekontorets kleskoder, hvor jeg blant annet uttalte at «Ingen kom og ingen dro og ingen skulle noe sted. Loved it!»

Nå lider jeg i stedet av en «ingen kommer, ingen drar og ingen skal noe sted»-fatigue.

Birkenstock-fatigue

Gi meg et par høyhælte sko, gjerne et par som strammer litt godt så du kjenner at du har dem på, og så skal jeg klikke meg rakrygget avgårde og forstyrre alle jeg går forbi på Dragvoll og i Olavskvartalet.

Klikk klakk klikk klakk!!!

Stikker gjerne innom andre campuser også, hvis det meldes inn behov.

Klikk klakk klikk klakk!!!

Eller forresten, heller med et glass vin i hånda kanskje, noe som gjør balanseutfordringen enda litt større, på en konsert fullpakket av svette folk som jeg alle er på hils med. Jeg skal smile og smalltalke herfra til evigheten, i mine høyhælte sko, og angre meg fryktelig på at jeg ikke tok de flate, gode.

Og nyte det!

Hjemmekontor med ektefelle-fatigue

Jeg er fryktelig glad i mannen min. Ofte faktisk fremdeles forelsket. Men altså. I over ett år har vi vært sammen 24 timer i døgnet. Med SVÆRT små kontorkontor-avbrekk. 24/365 er den nye 24/7. Han sitter på det ene ekstrarommet, jeg på det andre.

Heldige er vi som, på grunn av utflyttede barn, tross alt har to ekstrarom i huset.

Da hører jeg tross alt bare møtene hans gjennom veggen.

(Faktisk hører jeg møtene hans gjennom TO vegger, pluss ET HELT ROM, noe jeg registrerer for meg selv på dager av det mindre sjarmerende slaget).

Jeg har han tross alt ikke sittende i samme rom og ved samme bord som meg.

Og jeg kan tross alt fremdeles rekke et møte kl 08:00, selv om jeg drikker kaffe med mannen min kl 07:55.

Men jeg gleder meg – tross alt – til at vi skal komme hjem fra hver vår jobb, ikke engang samtidig, kanskje ha litt ubehagelig stress på hjemreisen, full buss for eksempel, måtte stå helt fra Dragvoll til sentrum, hjelp! - Måtte du virkelig! Og ha med oss luft og lukt og opplevelser fra et annet arbeidssted.

Småstresse litt med middagen, liksom. Fordi én av oss skal noe etter middag. Sammen med noen helt andre.

Fastmonterte stoler-fatigue

(Heldigvis etter hvert endret til «faste tilviste plasser». Levebrødet til mange i kulturbransjen, mens IKEA har åpent. Helt uten faste tilviste plasser. Fatiguen er så enorm at jeg ikke engang orker gi en beskrivelse av den.)

Smittevernregelendring-fatigue

Ti personer kan møtes hjemme hos alle med gråmalte hus, dersom hver person holder to meter avstand til den på venstre hånd, og kun de som tilhører samme husstand kan spise mat, men bare fram til kl 22:00. Nei, vent, nå er det bare besøk av to personer, og bare ti personer på konserter, mens alle som bor i Malvik nå kan lette på reglene. Og tre kohorter med to hundre personer i hver kan samles på to meters avstand mellom kohortene. Dér ble det lov med tjue stykker på konserter, joho! Nei, glem det, nå er det bare ti igjen. Oj, der ble det hundre! Rekker vi å legge ut flere billetter?!

(For ordens skyld: Jeg er både tro mot smittevernreglene, jeg holder meg oppdatert (derav fatiguen) og jeg forstår at de må være der.)

Ansiktsmaske-fatigue

Éngangmaske, hvorfor må de være selvlysende blå, Idar Vollvik-maske, eller tøymaske? Tøymaske med eller uten filter? Hvor skaffer man et slikt filter? Og heter det ansiktmaske eller munnbind? Hvor klimavennlig er det egentlig at vi vasker de ansiktsmaskene på 60 grader. Men sammenliknet med éngangsmaskene som nå visstnok utgjør den nye havbunnen på Jorda, så må det da være bedre å bruke mer strøm? Er det? Hvem vet? Skal vi bare blåse i det, det er jo tross alt bekjempelsen av et pandemivirus vi snakker om her. Dessuten har jo alle fått to tøymunnbind av NTNU, i en kledelig Koronahjemmekontorhud-hudfarge (i alle fall for oss melaninfattige), så nå er jo problemet uansett løst.

Vaksinedebatt-fatigue

Det var nesten så jeg gråt på meg kronisk oppgitthet da Astra Zeneca først ble relatert til blodpropp og antivaksinefolket eksploderte i en kombinasjon av lykkerus og bedrevitenhet.

(Mannen min sa: «drit i dem». Og dermed unngikk jeg med en hårsbredd diagnosen kronisk oppgitthet.)

Håndsprit-fatigue

Vil hendene mine noensinne gå tilbake fra 88 til 48 år?

Lyden av spriten som er på vei ut av automaten og (den ubehagelige) spenningen knyttet til hva det er som kommer ut. En fin liten dusj, som man ærlig talt tenker at sannsynligvis vaporiserer fem sekund senere, eller en real dæsj med skum som man ikke blir kvitt samme hvor lenge man lar hendene tørke – eller typen som faktisk lukter sprit (også kjent som heimert), altså det de fleste av oss forbandt med ordet «sprit» før 12. mars 2020?

Noen av de mest sjarmerende automatene har fotpumper. De er som de gamle Star Wars-filmene. Analoge, likevel framtidsrettet.

Henrik Asheim-fatigue

Men den største fatiguen jeg har akkurat nå, er likevel Henrik Asheim-fatigue. Som mener at vi skal ha to sensorer på alle eksamener, bekostet av oss selv, og på toppen av det hele foreslår at vi skal forlenge vårsemesteret og starte høstsemesteret tidligere. Bekostet av oss selv. Vi kan like gjerne bare gå hjem.

Nei vent, jeg er jo allerede hjemme.

God helg!

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Les flere ytringer her.

Powered by Labrador CMS