Hva er livet – sett fra NTNU, gjennom et liv av bøker og mennesker

I min bok Le parole che restano forsøker jeg å nærme meg dette spørsmålet ved å skrive om familien min, om barndommens språk, om reisen fra Pisa til Trondheim og om menneskene som formet meg. I dag – som professor ved NTNU – ser jeg at deler av svaret også finnes her: i korridorene, i auditoriene, i samtalene, i de små møtene mellom mennesker som lærer sammen.

Fakta

Letizia Jaccheri

• Letizia Jaccheri har sin utdannelse fra Italia, med en mastergrad i informatikk fra Università di Pisa i 1988, og en ph.d. i programvareutvikling fra Politecnico di Torino i 1995.
• Etter doktorgraden arbeidet Jaccheri som forsker ved Politecnico di Torino til 1997. 
• Da ble hun ansatt ved NTNU, i første omgang som førsteamanuensis, og i 2002 som professor ved Institutt for datateknikk og informasjonsvitenskap (senere Institutt for datateknologi og informatikk) ved NTNU.
  

Livet er språk. Som i Familie Leksikon av Natalia Ginzburg består livet av hverdagslige uttrykk som bærer historiene våre. For meg begynte språket hjemme i Italia – «pentolin delle montagne» når jeg lo og gråt samtidig, eller «Scalza Ciccia?» når jeg gikk barbeint. Men også ved NTNU, der jeg misforstod de første «ha det bra» og «takk for alt», og hvor jeg lærte et nytt akademisk og kulturelt språk. Livet er ordene vi får, og ordene vi velger å ta vare på.

Livet er reisen. Jeg leste Hesses Knulp av Herman Hesse på min første tur til Trondheim og kjente meg igjen i hans lette, nesten rotløse vandring. Et universitet er et sted for kunnskap, men også et sted der vi kommer gående med vår egen usynlige bagasje: noen av oss langt hjemmefra, noen med savn, noen på jakt etter et nytt sted å høre til.

Livet er latter. Barndommens humor – litt som hos Collodis Pinocchio, impulsiv og tøysete – følger meg også her på NTNU: en student som stiller et overraskende spørsmål, en kollega som løser opp stemningen i et møte, eller et forskningsresultat som går galt og ender i felles latter.

Livet er sorg. Jeg har erfart den direkte og ubarmhjertig. I Le parole che restano skriver jeg om tap jeg aldri kunne forestilt meg. Da blir spørsmålet for universitetet: Hva gjør vi når et menneske i fellesskapet sørger? Noen ganger er det ikke riktig å spørre etter CV, prosjektkode eller timebudsjett – men heller: Hvordan har du det? Hva trenger du? Et universitet bør ikke bare produsere forskning og undervisning, men også menneskelighet. Som ansatte ved NTNU kjenner vi dette: studenten som blir sett, kollegaen som blir fulgt opp i sykdom, forskeren som mister motet og løftes av fellesskapet. Omsorg er en nødvendig reaksjon på sorg. Da jeg leste Knausgårds Min kamp, festet jeg meg ved setningen: «Døden både gjør livet meningsløst og meningsfylt på samme tid.» Det gjelder også forskerlivet. Vi strever som om kunnskapen skal vare evig, mens vi vet at vårt bidrag bare er en dråpe og at vi ikke kommer til å være her for evig. Nettopp derfor betyr hvert øyeblikk noe: hver student vi møter, hvert samarbeid, hver klar tanke som plutselig oppstår.

Flere bidrag fra gjesteskribentene her

Livet er vennskap. Min briljante venninne av Ferrante vekket savnet etter mine egne venninner – både dem som ble igjen i Italia, og dem som har reist videre fra Trondheim. Men også takknemlighet: for alt jeg har lært av mine briljante venner og kolleger, selv når relasjoner – som hos Elena og Lila – rommer både beundring og vanskelige følelser. Ingen er bare, og alltid, positiv.

Når jeg ser tilbake på livet og arbeidet ved NTNU, forstår jeg at livet ikke kan måles i publikasjonspoeng, studiepoeng eller forskningsrådsbudsjett. Det kan ikke engang måles i tid. Det måles i relasjoner, i oppmerksomhet, og i de ordene vi lar stå igjen hos andre – le parole che restano.

Så hva er livet?

Livet er språk, og alle ordene som blir sagt og som blir igjen mellom oss – på tvers av språk, kulturer og generasjoner. Livet er reisen vi gjør sammen. Det er latteren som bærer oss. Det er sorgen som viser hva vi aldri vil miste. Det er vennskap, nysgjerrighet, håp – og et fagmiljø som ser deg.

Et universitet er et godt sted å stille dette spørsmålet: Hva er livet? For mellom undervisning og forskning lærer vi ikke bare om kunstig intelligens, humaniora og vitenskap – vi lærer hva det betyr å være mennesker.