Gjesteskribenten:

Dilemma knyttet til kritisk og konstruktiv forskning

Hvor langt har vi kommet ved NTNU i å diskutere spenninger som kan ligge i å være kritiske og konstruktive i våre partnersamarbeid? Hva gjør man hvis for eksempel forskningspartnere mener de har blitt fremstilt feil? Hva kan man tillate seg å si og ikke si?
Noe av det mest givende, men også krevende med aksjonsforskning er det tette samarbeidet man har med forskningsdeltagere. Dette tette samarbeidet gir mange muligheter, men tydeliggjør også noen dilemmaer, skriver Hilde Refstie. 
        
            (Foto: Helene Mariussen)

Noe av det mest givende, men også krevende med aksjonsforskning er det tette samarbeidet man har med forskningsdeltagere. Dette tette samarbeidet gir mange muligheter, men tydeliggjør også noen dilemmaer, skriver Hilde Refstie.  Foto: Helene Mariussen

Det er flere summeord som går igjen på NTNU for tiden. Bærekraft, internasjonalisering og innovasjon er tre av dem. Et fjerde er arbeidslivsrelevans og samarbeid som er et stadig hett tema, særlig for disiplinfagene. Diskusjonen kommer denne gangen i kjølvannet av at Nokut har fått i oppgave å evaluere i hvilken grad fag som statsvitenskap, sosiologi, historie, geografi og biologi er relevante for arbeidslivet. Evalueringen blir del av en stortingsmelding om arbeidslivsrelevans som skal legges frem våren 2021.

«Produserer vi det arbeidslivet vil ha», og «får studentene seg jobb» er spørsmål som går igjen på undervisningssiden. Når det gjelder forskning diskuteres det hvordan man får til økt samarbeid med privat og offentlig sektor. Det vises til næringslivsringer, klyngesamarbeid, og storsatsninger som Universitetskommunen Trondheim 3.0.

Tett samarbeid - dilemma og muligheter

Fokuset på samforskning, innovasjon, og «impact» gir gode tider for aksjonsforskningsfeltet som jeg kommer ifra.  I aksjonsforskning skal forskere og forskningsdeltakere møtes i et ideelt sett, likeverdig samarbeid. Praksis og teori knyttes sammen, og ulike tilnærminger settes ut i livet i en sirkel av utprøving, læring og justering. (For en oversikt over aksjonsforskning i Norge se her.)

Noe av det mest givende, men også krevende med aksjonsforskning er det tette samarbeidet man har med forskningsdeltagere. Deltagerne er med på å definere problemstillinger og å utforme prosjekter. De jobber også aktivt inn i selve forskningsprosessen. Dette tette samarbeidet gir mange muligheter, men tydeliggjør også noen dilemmaer.

For hvor lett er det egentlig å jobbe kritisk i felles prosjekter? Hvem har siste ordet i forskningen, og hva gjør man når man er uenige? Hvordan får man til forskning som er godt forankret, forklarende, har umiddelbar nytteverdi og er kritisk på en og samme tid? Hva er de forskjellige aktørenes rolle i en slik prosess? Dette er noen av spørsmålene jeg har jobbet med i min relativt korte forskerkarriere.

Forskeren som kritisk partner

Det finnes flere typer samforskning. Aksjonsforskning har gjerne som mål å utvikle kunnskap som skal bidra inn i deltagernes endringsstrategier. Dette kan minne om anvendt forskning, og i noen tilfeller oppdragsforskning. Forskjellen er at forskeren ikke bare skal tilrettelegge for kunnskap, hen skal også være en kritisk partner. Det innebærer å stille spørsmål rundt maktrelasjoner og gitte sannheter, inkludert de som er internalisert av deltagerne og forskerne selv.

Det har over tid vokst frem en betydelig litteratur som diskuterer samforskning. På tidlig 2000 tallet kom for eksempel boken Deltagelse: Det nye tyranniet ut. Boken, som var lokalisert innen utviklingsfeltet utfordret forskere og fagfolk til å reflektere over sin egen rolle i å fremme et sett med praksiser som i beste fall fremstod naive når det gjaldt maktrelasjoner, og i verste fall systematisk forsterket eksisterende ulikheter. Boka førte til en mengde diskusjoner rundt hvordan man som forsker forholder seg til makt og politikk i forsknings og utviklingssamarbeid. Representasjon, interessekonflikter og eierskap til prosessene var noen av stikkordene i denne debatten.

Mitt spørsmål er; hvor langt har vi kommet ved NTNU i å diskutere spenninger som kan ligge i å være kritiske og konstruktive i våre partnersamarbeid? Det å være kritisk og konstruktiv er ikke nødvendigvis en motsetning, tvert imot. Men hva gjør man hvis for eksempel forskningspartnere mener de har blitt fremstilt feil? Hva kan man tillate seg å si og ikke si? Og hvordan navigerer man i tilfeller der det ikke kan settes likhetstegn mellom arbeidslivsrelevans og samfunnsrelevans? Dette er spørsmål som er viktige å diskutere når vi setter i gang storsatsinger som for eksempel universitetskommunesamarbeidet.

Hilde Refstie
Førsteamanuensis Hilde Refstie er en av UAs seks gjesteskribenter. 
        
            (Foto: Helene Mariussen)

Førsteamanuensis Hilde Refstie er en av UAs seks gjesteskribenter.  Foto: Helene Mariussen

  • Utdanning: PhD, Institutt for geografi, NTNU
  • Nåværende jobb: Førsteamanuensis ved Institutt for geografi, NTNU
  • Tidligere roller i UH-sektoren: Initiativtaker til New University Norway og Protestpub
  • Faglige interesser: Sosiale endringsprosesser, medvirkning, globalisering og bærekraftig samfunnsutvikling
  •  Er opptatt av: Universitetet som maktkritisk samfunnsinstitusjon
UA vil gjerne ha dine kommentarer. Kommentarer fra anonymiserte brukere og kommentarer med personangrep vil bli slettet. Kommentarer som inneholder lenker må godkjennes manuelt. Det kan derfor ta noe tid før slike kommentarer dukker opp i kommentarfeltet.
comments powered by Disqus
Siste fra forsiden

Ytring:

Ap, Sp og FrPs lek med spåkula

Vi stiller oss spørrende til hvem som skal ha denne definisjonsmakten på hva som er arbeidsrelevant, og hvordan man kan vite hva arbeidslivet har behov for i de kommende årene?

Dette er medisin mot frafall i videregående

Gjennom solidaritetskorpset kan ungdom mellom 18 og 30 år jobbe frivillig i et annet land i Europa. Det ga meg tryggheten jeg trengte, skriver Sondre Hansen.

Gjesteskribenten:

Hvordan har vi klart oss på NTNU under pandemien?

Hvordan har vi klart oss på NTNU så langt? spør Helge Holden. Her diskuterer han noen av erfaringene med å holde det gående under en pandemi.

NTNU etterlyser mindre styring i innspill til ny styringspolitikk

NTNU advarer mot for mange lover og regler i innspillene til ny UH-lov og ny styringspolitikk.