Hva lærer de egentlig på skolen i dag?

«Hva lærer de egentlig på skolen i dag…» slik innledet den eldre foreleser sin første forelesning til bachelorstudentene. Jeg satt der i auditoriet og nikket til meg selv. Det var et retorisk spørsmål også jeg hadde tatt meg i stille. I dag er fokuset mange andre steder enn på dannelse. Examen philosophicum, som jo er ment som et akademisk dannende fag, har aldri vært en hit blant det store flertallet av mine medstudenter. Den senere tiden har utdanningsminister Isaksen erklært at han vil Bali-(eller bade-)ex.phil til livs. Og jeg har forståelse for den som stiller spørsmål ved hvorfor unge skal få støtte til å ligge på en strand å studere det som er et obligatorisk emne for de fleste tradisjonelle universitets disipliner. For hva er vel egentlig dannelse i dag?

Dannelse har gjerne blitt, dels med rette, sett på som en litt snobbete form for selvrealisering. Noen onde tunger vil i alle fall ha det til å virke slik. Igjen er jeg ikke sikker. Jeg vet at det er et privilegium for sønner av adelen tilbake på 1700-tallet å reise på sin dannelsesreise gjennom Europas historiske steder. Den gang var det også forbeholdt de få med penger eller et sterkt kall (og litt penger) å ta utdannelse. På 1800-tallet dukket nye klasser opp, de hadde også dannelse, men her med mer romantisk tilsnitt. Det store skiftet kommer når utdanning blir en del av de offentlige goder for massene, vi er da på 1950-60-tallet i Norge. Med årene har utdanningssystemet beveget seg videre – formålet i dag synes klarere enn noen gang å være å utdanne dyktige, selvstendige og hardt arbeidende (men kanskje ikke superkritiske?) profesjonsarbeidere på en økonomisk effektiv måte. I dette bildet kan dannelse spesielt og de tidvis (slik tror jeg nok inntrykket er hos mange) litt virkelighetsfjerne (eller teoretiske) humanistiske fagene generelt få et stempel som mer sand enn smurning i maskineriet.

Og i den moderne hektiske verden, kan jeg godt forstå dem som mener klassisk dannelse er noe utdatert. Verden har blitt global, og det er naivt og ikke så rent lite uærbødig og blott rette fokuset på vår egen sivilisatoriske og akademiske vugge i Europa. Samtidig står vi i en tradisjon. Vi hviler på noen pilarer bygget opp av erfaringene og tankene til dem som har gått foran oss. Kunnskap som vi neppe har skade av å lære. Dannelse sees av mange på som lite matnyttig, hva skal en egentlig med noe som ikke er direkte relevant for jobb eller videre akademisk fordypning? Som et apropos er det interessant å se hvem som la det faglige fundamentet for mange av de disiplinene vi har i dag – ofte var det folk som hadde studert emner vi i dag ville ha sett på som helt adskilt fra de respektive disiplinene. Som for eksempel Darwin, som var veldig nær å ende opp som prest, hvilken påvirking dette hadde på hans senere virke skal jeg ikke inn på her. Er løsningen da å kutte ned på dannelsen eller burde den omstruktureres?

De unge adelige reiste Europa rundt, og lærte mye av det. Noen få fikk reise videre omkring og bidro sterkt til de mange gjennombruddene på 1800-tallet. I dagens globale verden kommer en ikke utenom at ved siden av den klassiske dannelsen trenger vi en global dannelse. Vi burde alle ha lest Konfucius i Kina, og Lenin på et tog gjennom Sibir… Og hva vet vi egentlig om kulturer og årtusener med åndsliv på det eneste kontinentet hvor nesten alle piler peker mot himmelen. Afrika?

Kanskje er bade-ex.phil litt lite motivert, men med litt restrukturering kan det bli utgangspunktet for et moderne og nyttig dannelsesår? Et år til nytte for langt flere enn dem som reiser ut. Selv må jeg innrømme at jeg i alt for stor grad har sentrert meg rundt mitt eget kontinent – ikke desto mindre som den dannede student møter jeg hver torsdag morgen opp til perspektivforelesning i retorikk kl. 8:15, kanskje fordi jeg tror at det bringer verden fremover. Men hva lærer vi egentlig på universitetet i dag…?