Motstanden mot å være akademiker

Jeg forsøker i denne kommentaren å skissere livet som PhD-student med egne fargeblyanter. I god akademisk ånd har jeg selvsagt lånt litt andres gode tanker også.

En gryende tanke

I bilen på vei til helsestasjonen med vår yngste datter ringte telefonen; det var fra Universitetsavisa – de spør om jeg vil forsøke meg som gjestekommentator. Etterpå fortalte jeg om samtalen til min mann. «Hva er Universitetsavisa?» spurte han. Jeg forklarte kort etter beste evne, hvorpå min mann mente dette måtte passe akademikeren ypperlig. Akademiker? Jeg? Smått indignert forklarer jeg tydelig at jeg aldeles ikke er noen akademiker. Han smiler og forklarer rolig, at joda, det opplever han hver eneste dag at jeg er; litt mer hver dag.

I bilturen tilbake til jobb og utover på dagen har jeg reflektert rundt denne reisen – hva er egentlig en akademiker? Hvorfor reagerer jeg med avvisning til den merkelappen? Vel, for å få litt klarhet i dette må jeg komme opp i fugleperspektiv og ta en titt utover landskapet.

Hittil har livet i akademia bydd på hardt arbeid, en stupbratt læringskurve, en omfangsrik emosjonell reise og ikke minst frihet. Artikler å lese, sammendrag og kursartikler å skrive, én ukes samling i Orkdal hver måned. Da vi fikk vår eldste datter for tre år siden, var forskerskolen, som jeg er en del av, i full gang. Da hun var åtte måneder gammel hadde hun (og faren) 80 reisedøgn og var dus med en god håndfull professorer i verdensklasse.

Et par år ut i doktorgraden var jeg på strategisamling sammen med gode kolleger. Det var da jeg innså det. Jeg skal ikke «redde verden». Det høres kanskje banalt ut, men skulle jeg virkelig ikke det? I overført betydning; fire års hardt arbeid er det godt mulig ingen andre enn komiteen din kommer til å lese. Bildet var et blankt A3-ark, med en liten blå prikk som illustrerte mitt bidrag. Hva var egentlig poenget? Nedturen var et faktum.

De gode forbildene

Hvem er det som definerer innholdet på merkelappen akademiker? Jeg ser meg rundt etter forbilder på hva det kan bety. Men hvor skal man lete?

I juni snakket Edvard Moser under konferansen Næringsdriv i Ålesund. Han fortalte om det han beskrev som sin ustrukturerte reise frem mot Nobels pris. Det var umåtelig motiverende at han engasjert, men ydmykt, delte sine erfaringer - ikledd Converse-sko og lun humor. Det er hardt arbeid, men det trengs ikke nødvendigvis en krystallklar plan i bunn.

Én av mine tre veiledere mener at i hvert fall det ene året av et doktorgradsløp nærmer seg mer en «midlertidig diagnose» enn en forskerutdannelse. Samme mann har et klart bilde av «NTNU 2.0» hvor han har ståltro på oss unge håpefulles bidrag. Nummer to i rekken har utallige prosjekter med industri og internasjonale forskningsmiljøer – i tillegg til å være både dekan, SFI-leder og veileder til flere enn meg. Jeg mistenker han temmelig sterkt for å ha hvert fall dobbelt så mange timer i døgnet som oss andre. Min hovedveileder har et imponerende internasjonalt nettverk få forunt, som på mange måter var frøet for forskerskolen jeg tar del i. Han er mer som et vandrende bibliotek og har på magisk vis alltid lest både det siste og det første i de fleste faglige forespørsler jeg kommer med.

Av ikke-akademiske forbilder velger jeg å trekke frem Anita Krohn Traaseth. Hun velger å være annerledes gjennom å utfordre det etablerte bildet på hva det vil si å være toppleder. Hun utfordrer rammene for hva en toppleder skal være i samfunnsliv- og debatt.

Fordommer mot akademikere

Så hvorfor kjenner jeg på denne motstanden til å bli ansett som en akademiker? Her kan jeg jo vise til flere gode måter å føre et liv som akademiker på, og likevel finner jeg det vanskelig. Jeg tror motstanden ligger mye i fordommene mange har til hva det vil si å være akademiker. At man utforsker teori for teoriens skyld. At det ikke er så farlig om det har praktisk nytte – hverken på kort eller lang sikt. At vi bruker tøfler på jobb og skynder oss sakte. Jeg blir stadig konfrontert med at jeg må få meg en jobb i «den virkelige verden» etter phd-utdannelsen.

Jeg får en ekkel følelse. Drives jeg av behovet for anerkjennelse? Er det rett og slett så banalt? At jeg frykter at noen ikke skal synes jeg er «flink» nok? At jeg ikke har valgt en spennende karrierevei? Jeg grøsser av tanken på at det skal være så enkelt, at jeg skal være så forfengelig.

Slik kan det ikke jo ikke være. Livet som akademiker tegner seg jo tross alt til å bli et liv som kritisk, optimistisk og aktiv samfunnsaktør. Jeg kan ikke akseptere mine egne fordommer – og jeg innser at jeg må ta utfordringen. Vise at det er mer nyansert å være akademiker enn publikasjoner, undervisning og rom for den frie tanken. Vise hva som skal til for å gjøre forskningen relevant. Alltid ha en åpen dør. Være på tilbudssiden. Tenke korte og lange tanker samtidig. Åpen for nye ideer. Sene kvelder. Tidlige morgener. Sene morgener. Arbeidsøkter på kafé, kaffebrenneri eller andre uvante steder. Vise oss frem. Hegne om friheten som kommer med det harde arbeidet. Debatter om innovasjon, likestilling, pappapermisjon, damer i toppledelse, bærekraft, utdanning, barneoppdragelse, faddertid og jantelov.

Nå, et par år etter den tidligere omtalte strategisamlingen har jeg akseptert at jeg ikke kommer til å redde verden med å ta en doktorgrad, men jeg skal prøve så godt jeg kan – en liten blå prikk av gangen.