Dikteren i lederstolen: Stephen Dobson vil åpne NTNU Gjøvik
Stephen Dobson er født i Zambia, vokst opp i en engelsk gruveby og har ledet universiteter i Australia og New Zealand. Han bruker dikt for å samle historier og er klar for et nytt kapittel ved NTNU i Gjøvik.
Stephen Roderick Dobson bærer en stein fra Māori-kulturen rundt halsen med en form som et øksehode. Det er ikke noe du kan kjøpe, men noe som må bli gitt av de rundt deg.Foto: Benedikt Erikstad Javorovic
Når Stephen Roderick Dobson møter nye mennesker, pleier han ikke å stille spørsmålet «Hva gjør du?». I stedet spør han: «Hvem er du?».
- Det lærte jeg i New Zealand. Der handler det om å møte folk på et dypere plan, ikke bare titler og roller, sier han.
Uvanlig nok når Universitetsavisa møter den nye viserektoren ved NTNU i Gjøvik er det altså intervjuobjektet som stiller det første spørsmålet.
Flere spørsmål stiller han også. For eksempel hvilke aviser han burde lese for å holde seg oppdatert. Dobson har vært elleve år i Australia og New Zealand før han tok jobben ved NTNU. Før det har han riktignok både studert og jobbet i Norge, men det er mye å oppdatere seg på.
Vi nøyer oss her med å skrive at han selvsagt burde lese Universitetsavisa, men andre publikasjoner er også tilgjengelige.
Dobson ønsket studentene ved NTNU i Gjøvik velkommen under immatrikukuleringen 11. august.Foto: Mads Wang-Svendsen
Fra Zambia, via England til Innlandet
Dobson ble født i Zambia. Mens han var liten flyttet foreldrene tilbake til England. Han vokste opp i et lite industrisamfunn i nærheten av Leicester.
- Hele livet har jeg hovedsakelig bodd ute i regionene, sjelden i de aller største byene, forteller han.
Unntaket var studier i London. Etter å ha møtt en norsk kvinne flyttet han til Norge. Siden den gang har han bodd flere steder i Innlandet, fra midten av 1980-tallet og til 2014.
Han bodde i Elverum, Moelv og Lillehammer og jobbet på det som da var Høyskolen i Innlandet. To av Dobsons barn er født på Gjøvik og familien har slekt både på Vestlandet og Østlandet.
De siste elleve årene har han altså vært dekan ved tre ulike universiteter i Australia og New Zealand. Der har han hatt ansvar for humaniora, lærerutdanning og utøvende kunst.
Doktorgrad i vurdering
Hans eget fagfelt er utdanning. Spesielt er han opptatt av vurdering og det har han skrevet den ene av hans to doktorgrader om.
Interessen for vurdering som læring er kanskje ikke overraskende når han gjerne møter studentene med å spørre hvem de er. For Dobson handler universitetslivet ikke bare om utdanning og karriere, men om å utvikle seg som menneske.
- Det er ikke hvem du skal bli som er viktigst, men hvem du er, sier han.
Det var også budskapet da han ønsket studenter, som knapt er nyere enn han, velkommen på immatrikuleringen.
I tillegg til den akademiske karrieren har Dobson en spesiell ting som opptar ham: Han skriver dikt.
- Når jeg møter mennesker, tenker jeg ofte: Hva ville jeg skrevet hvis jeg skulle lage et dikt om deg? Jeg skriver det sjelden ned, men det er en måte å samle historier på, forteller han.
Selv om han ikke skriver ned dikt om hver eneste person han møter, er han utgitt som dikter i Norge. I 1991 med samlingen Flukt. Den åpner med diktet Røtter:
Jeg kom til verden i Luanshya byen med koppergruvene. De gamle fortalte at navnet betydde dødsdalen.
- Det er noe frigjørende i å dele hvem du er
Han innrømmer at å snakke om indre liv og skrive dikt kanskje ikke er det vanligste for kollegaene i landet han har flyttet til.
- Nordmenn deler ikke så lett. Mange holder kortene tett til brystet, og er forsiktige med å åpne seg for fremmede. Å snakke om seg selv på et personlig nivå kan føles ukomfortabelt. Samtidig så tror jeg det er noe frigjørende i å stoppe opp og dele hvem du er, ikke bare hva du gjør, sier han.
- Det er ikke sånn at jeg går rundt å deklamerer dikt om alle jeg møter altså, legger han til med et smil.
Har hentet fra mange kulturer
Dobson trekker også fram noe han verdsetter høyt ved Norge.
Den nye viserektoren sier campusen i Gjøvik framstår kompakt, men anbefaler at man tar seg tiden til å virkelig utforske den. Da finner du raskt mye mer enn du tror.Foto: Benedikt Erikstad Javorovic
- Jeg opplever at nordmenn har en unik evne til å gripe årstidene og balansere arbeid og fritid. I mange land jobber folk for hardt og mister blikket for det som skjer rundt dem. I Norge står man på ski om vinteren, nyter lange sommerkvelder, og tar naturen på alvor, sier han.
Han har samlet litt fra de ulike kulturene han har møtt.
Rundt halsen bærer han en grønnsteinsamulett fra Māori-kulturen på New Zealand, en pounamu.
- Den kan du ikke kjøpe, den må gis til deg av noen rundt deg. Det kan være venner, familie eller kollegaer. En pounamu er noe som på en måte symboliserer din ånd, sier han.
Fra New Zealand har han også med seg en sterk bevissthet om minoritetskulturer.
- En av fire innbyggere i New Zealand er enten Māori eller Pasifika, fra Stillehavsøyene. Det gjør at du hele tiden må tenke på mangfold. I Norge er det naturlig å trekke fram den samiske urfolkskulturen, men også alle de andre kulturene som finnes på et sted som Gjøvik, sier han.
For ham handler det om å gjøre mangfoldet synlig, ikke bare i festtaler, men i hverdagen.
NTNU skriver selv at viserektorene blant skal annet representere og posisjonere universitetet som institusjon overfor arbeidslivet i regionen, koordinere intern faglig virksomhet og utvikle tverrfaglig samarbeid.Foto: Mads Wang-Svendsen
Søkte seg til NTNU tidligere
Han har søkt seg til NTNU tidligere, uten å nå opp. I 2020 snakket UA med daværende dekan Dobson ved Victoria University of Wellington. Den gangen ønsket han å bli NTNUs prorektor for utdanning.
- Jeg har lenge hatt et ønske om å jobbe ved NTNU. Nå føler jeg meg mer moden som leder enn jeg gjorde den gang. Det er et privilegium å få denne muligheten som viserektor, sier han.
Han sier erfaringen som dekan kommer godt med, men at det er to veldig ulike roller. Som dekan handler mye om å være tett på studentene og de ansatte.
- Som viserektor er rollen litt annerledes: Du skal støtte fagmiljøene, men også være utadrettet, bygge relasjoner og se helheten, sier han.
Stephen Roderick Dobson åpnet studieåret med ledere fra både NTNU og regionen. Han vil gjøre NTNU i Gjøvik mer tilgjengelig.Foto: Mads Wang-Svendsen
- En avtale uten aktivitet er verdiløs
Det betyr blant annet å tenke på hvordan universitetet forholder seg til omgivelsene. Et åpent campus og levende avtaler: Det er blant Dobsons hjertesaker.
- Jeg vil at campus skal oppleves som en del av byen, ikke som en lukket borg. Folk i Gjøvik skal kunne benytte seg av universitetet som sitt eget, sier han.
Å være tilgjengelig for omverdenen betyr også at samarbeidsavtaler som universitetet inngår må være mer enn pene underskrifter.
- Altfor mange avtaler havner i en skuff. For meg er det viktig at de lever, at de har konkret aktivitet. Noen må blåses liv i, noen må startes på nytt, og noen må vi faktisk avslutte, sier han.
- De må være gjensidige og forpliktende. Og viktigst av alt: De må være levende. En avtale uten aktivitet er verdiløs, slår han fast.
Fra Australia har han også fått erfaring med å jobbe i universitetet spredt over et geografisk område, som NTNU. Det skal sies at i likheten med insektene, er avstanden enda større «down under».
Dobson var dekan ved School of Education and the Arts ved Central Queensland University før han tok jobben ved NTNU i Gjøvik.Foto: Privat
- Der jeg kom fra hadde universitetet ni campuser, spredt over 2800 kilometer, og i tillegg tolv mindre studiesteder. Til sammen var det over 20 enheter. Spørsmålet var alltid: Kan man klare å være både regional og sentral samtidig? Svaret er ja, men det krever tilstedeværelse i de store møtene, sier han.
- Må være et reelt regionalt universitet
Som Universitetsavisa tidligere har skrevet har viserektorene på NTNUs sattelittcampus ikke alltid opplevd å alltid bli tatt med på råd. Det prøver NTNU nå å gjøre noe med, blant annet med at de er tettere på den sentrale ledelsen i Trondheim,
- For meg er det en styrke at viserektorene i Gjøvik og Ålesund nå er inkludert i rektoratet ved NTNU. Skal vi være en nasjonal institusjon med internasjonale ambisjoner, må vi også fungere som et reelt regionalt universitet, konkluderer Dobson.
The Shoreline
Once we walked the shoreline of our thoughts listening to the tales of mariners, hidden in the waves – driftwood signs washed up. This is what we kicked with our plimsoles, ours, the first footprints of the day, before the joggers, before the surfers, we looked to the gulls, rising in our wake.
Whether clocks moved on, or moved back, it played no role. The wind of time, the time of wind, it blew us to dust, to sand, rolled us along this shoreline, cartwheeling darting towards the firmness of the earth.
