Da campus stengte, ble studentene sendt hjem. Vi har snakket med tre studenter om hvordan digitale praksisperioder, bachelorveiledninger og forelesninger har vært det siste året.
Hjemmekontor har vært realiteten for mange studenter det siste året.Foto: Sigrid Solheim
En litt grå torsdag i mars satt lærerstudent Herman Nesse sammen med venner og jobbet på Kalvskinnet da beskjeden kommer: Campus er stengt, alle må ut. Vennen setter seg først på en kafé for å studere videre, men der er det proppfullt. Retningslinjer om to meters avstand og håndsprit har ennå ikke rukket å bli innført.
- Vi var alle veldig spente. Dette var jo på torsdagen, og mandag var det meningen at vi skulle starte i praksis. Ingen hadde fått noen beskjeder enda om hva vi skulle gjøre om vi ble syke eller om det ble praksis i det hele tatt. Men så kom de nasjonale retningslinjene og vi satt sammen i kollektivet og tenkte bare «hva nå?»
Praksis på skjerm
Lærerstudent Herman Nesse var blant dem som måtte gjennomføre fjorårets praksisperiode digitalt.Foto: Sigrid Solheim
Som førsteårsstudent satt Nesse og medstudentene klare for å gå inn i tre uker med praksis da både universiteter og skoler plutselig ble stengt, men det endte med en nokså annerledes praksisperiode enn planlagt. Blant førsteårsstudentene fikk 370 praksisstudiene avbrutt, mens omkring 400 fikk gjennomført praksis ved å delta i den digitale undervisningen. Nesse var blant dem som fikk gjennomført praksis digitalt, men forteller at det ikke kan sammenlignes med å være fysisk til stede i en skoleklasse.
- Det blir jo litt så som så når du kommer inn i en klasse du ikke kjenner, også skal du sitte digitalt og lage et opplegg. Det blir ikke helt optimalt.
Vanligvis skal lærerstudentene ut i praksis en gang i semesteret, og med tre uker mindre i klasserommet enn det studiet vanligvis legges opp til, ble det merkbart da studiene startet opp igjen i høst. Uten praksisen utdanningen legger opp til, merket Nesse at han lå litt lenger bak enn han hadde håpet.
- Man har gjerne stor progresjon for hver gang man er ute i praksis på skolene – det er noe man vokser veldig på. Jeg var ute i praksis nå i vår, og da merket jeg veldig på at det var et helt år siden sist jeg hadde vært i praksis.
- Nå kommer det
Det første tegnet lektorstudent Lars Ringen Vik-Mo merket av at noe var i gjære, var da han møtte en venn på kafe Sito på Dragvoll. Kompisen hadde møtt opp med munnbind og mente at «nå kommer det».
- Jeg trodde ikke på ham. En uke senere stengte alt, så han fikk dessverre rett, ler Vik-Mo.
Selv skulle han levere bacheloroppgave vårsemesteret, og merket fort at et stengt campus ikke var ideelt for innspurten.
- «Suboptimalt» er et fint ord her. Likevel var jeg ganske heldig i det at kildene mine var digitaliserte. Jeg satt stort sett hjemme på tolv kvadrat og leste aviser fra 1700-tallet.
Ikke alle var like heldige, og blant studievennene kjenner han flere som var avhengige av arkiv for å fullføre oppgavene sine. I tillegg ble alt av veiledning gjort digitalt, og selv om han følte det var god kommunikasjon mellom seg og veileder, ble den endelige vurderingen dårligere enn forventet.
Med digital undervisning på timeplanen de siste to semestrene har han heller ikke oppholdt seg mye på campus, men heller jobbet hjemmefra. Han forteller også at det er vanskeligere å engasjere seg i digital undervisning, noe han ikke tror han er alene om.
Lars Ringen Vik-Mo forteller at han ikke har vært redd for smitte selv, men har merket konsekvensene av pandemien som student.Foto: Sigrid Solheim
- Vanligvis leser jeg pensum på forhånd og er muntlig aktiv, men det å sitte der og se på en skjerm? Det tar mye av gleden ut av det. Det har vært mye bedre de siste ukene når vi har kommet litt tilbake til campus. Jeg kjente liksom at «aha! Det er sånn det føles å studere».
For Nesse på lærerutdanning har det vært noe mer fysisk undervisning i de periodene campus ikke var stengt, og han anslår at de har hatt rundt halvparten av undervisningen fysisk. Nå i vår har de også fått en ny runde med praksis, denne gangen med fysisk undervisning på skolene.
- Det har fungert veldig, veldig bra! Det var som hverdagen ble normal igjen. Å ha et sted å dra hver dag og kunne ha kontakt med andre på en mer eller mindre normal basis. Jeg tror alle kjente på det.
På skolene Nesse og medstudenten har hatt praksis er det også koronarestriksjoner med blant annet kohorter, men han forteller at innad i kohortene går ting omtrent som normalt.
- Den praksisperioden nå i vår har vært en boost for veldig mange, sier han.
Å bli eller reise?
Da det ble klart at nedstengingen kom til å vare, valgte mange studenter å reise hjem. Hverken Nesse eller Vik-Mo valgte å dra, men ble igjen i Trondheim.
Nesse bor i kollektiv med venner, og forteller at det har vært veldig greit det siste året.
- Jeg har aldri følt den ensomheten mange andre har følt på og har vært litt heldig der ved å ha hatt bra folk å bo med. Om bosituasjonen hadde vært annerledes, hadde jeg sikkert kjent med på det.
Vik-Mo bor på sin side i tomannskollektiv, og forteller at den han bor med dro hjem da alt stengte i mars og ble der til august. Han fikk dermed kollektivet for seg selv.
- Jeg hadde en kompis som bodde 200 meter borti gata som jeg møtte hver dag, så jeg var jo ikke alene sånn sett, poengter han.
Sammenlignet med venner i andre studiebyer, har han inntrykk av at trondheimsstudentene tross alt har fått ha mer sosial kontakt enn andre steder i landet. Selv har han også jobb som svømmetrener, og selv om denne treninga til tider har vært flyttet ut og opp på land, gir det også en mulighet til å møte andre tre dager i uka.
Marita Aarhus har vært mindre hjemme på besøk enn hun helst skulle likt. Reiseveien hjem til Telemark går blant annet gjennom Oslo, hvor smittetrykket har vært høyt.Foto: Sigrid Solheim
Marita Aarhus studerer nordisk og var også blant dem som valgte å bli i byen da pandemien inntraff. Hun innrømmer hun at hun til tider er sjalu på vennene i hjembygda i Telemark, hvor smittetrykket har vært lavere enn i Trondheim.
- Før var det gjerne sånn at de var litt sjalu på oss som bodde i byen, men nå har den snudd.
Smittesituasjonen har også gjort at hun har vært langt mindre hjemme i Telemark det siste året enn hun egentlig hadde ønsket. Med familiemedlemmer i risikogruppa har hun prøvd å begrense risikoen så mye som mulig, men det blir fort vanskelig på en 14-timers togtur som også skal gjennom Oslo.
- Jeg vil jo ikke være den som kommer fra byen og tar med seg smitte til hjembygda!
For nye studenter er fadderuka en anledning til å møte nye venner, bli kjent med byen, universitetet og eget studie. Aarhus deltok i fadderuka, men forteller at hun stort sett deltok på arrangementer utendørs hvor det var god mulighet til å holde avstand, men sier hun synes mer synd på de av medstudentene som hadde flyttet til byen for første gang. Selv hadde hun vært student et år da campus stengte, men forteller at hun vet mange bare kjenner en eller to andre i byen - eller har vært nødt til å basere seg på venner fra videregående for å få et sosialt miljø dette året.
Mo-Vik deltok også i fadderuka og forteller at selv om det ikke er helt uvanlig at det ikke skjer så mye som man kanskje forventer i fadderuka, var det en vesentlig forskjell i år sammenlignet med tidligere.
- Man merket at folk gikk rundt med skyldfølelse for å ha lyst til å møte nye mennesker. Det var tilfeller hvor folk nesten var redde for hverandre.
Han var også blant dem som merket seg også at mye av medieomtalen av fadderuka var av det lite hyggelige slaget.
- Det var et frustrasjonsmoment uten like! Jeg var hjemme hos familien rett før fadderuka starter, og fikk med med alle nyhetene om alle som hadde reist til utlandet - også blir vi fortalt at det er viktig at vi tar ansvar. Det er få ting som har gjort meg så sint som det narrativet der!
Digital undervisning senker terskelen
Selv om digitalundervisning ikke alltid er ideelt, har overgangen til nettundervisning hatt sine positive sider for Aarhus. Hun sliter med sosial angst og opplever at den digitale settingen gjør det mye lettere å delta i undervisningen og gjør det lettere å by på seg selv.
- Da det var fysisk undervisning rakk jeg aldri opp hånda, jeg kommenterte aldri noen ting i timene eller spurte om ting jeg lurte på fordi jeg var redd for andre skulle tenke jeg var dum og fordi det ville gjøre at jeg fikk alle blikk mot meg. Men når det er digitalt er det bare å skrive i chatten.
Aarhus forteller at da hun turte å stille spørsmål i chatten første gang fikk hun også rask tilbakemelding fra medstudenter om at hun ikke var alene om å lure på det hun hadde spurt om.
- Det er det å få den tilbakemeldingen om «enig med deg» eller «det lurte jeg også på» som gir meg selvtillit til å stille flere spørsmål og delta mer.
For Marita har digital undervisning ikke bare vært negativt. Nå sitter hun også på campus og jobber noen dager i uka.Foto: Sigrid Solheim
I tillegg til å senke terskelen for spørsmål, gjorde bruken av chattefunksjonen det også lettere å bidra med eksempler og innspill i undervisningen. Aarhus mener også at for dem som sliter med psykiske eller fysiske utfordringer, er det også mye enklere å få med seg undervisningen når den kan følges fra senga. Uten reisevei og andre mennesker rundt, er det rett og slett mer energi igjen å bruke på selve undervisningen, forteller hun.
Nå som det har blitt åpnet mer for fysisk undervisning er hun derfor glad for at forelesningene fremdeles strømmes, og begrenser deltakelse i fysisk undervisning til gruppetimer på campus.
Usikkerheten verst
Det alle tre peker på som noe av det verste med det siste året er usikkerheten. Vik-Mo håper på sin side at man kan slutte å fronte narrativet om at det er «bare litt til».
- Det har blitt sagt så lenge at det føles som en loop. Av alle konsekvensene av pandemien er det usikkerheten som har rammet meg verst, selv om jeg har vært heldig.
Nesse har lignende erfaringer.
- Det har vært vanskelig når ting har åpnet opp igjen, men så stenger på nytt. Det har kanskje vært det tyngste, forteller Nesse.
Han forteller at det har vært greit nok å skulle tilpasse seg få kontakter og et noe stagnert sosialt liv, men at trangen til å møte andre øker i de periodene hvor dette har vært lov.
- Jeg foreslår at når alt dette er over, gjør vi 12. mars til nasjonal klemmedag! avslutter han.
Fredag 12. mars publiserer vi en årskavalkade som har dette til felles: Full forvirring!
