Ytring:

Blir det bedre forskning og utdanning etter reformen?

Det var spørsmålet som ble stilt i en paneldebatt jeg deltok i på Strukturkonferansen 11. februar.
- Fusjonen har skapt et økt trykk på at ansatte skal ha forskerkompetanse. Det vil nødvendigvis svekke de andre hensynene, skriver Ronny Kjelsberg i denne ytringen 
        
            (Foto: KRISTOFFER FURBERG)

- Fusjonen har skapt et økt trykk på at ansatte skal ha forskerkompetanse. Det vil nødvendigvis svekke de andre hensynene, skriver Ronny Kjelsberg i denne ytringen  Foto: KRISTOFFER FURBERG

Svaret mitt er at spørsmålet er feil stilt. Spørsmålet er om det blir bedre forskning og utdanning på grunn av reformen. Det er selvsagt også vanskelig å svare på, siden det vil innebære en grad av kontrafaktisk historieskriving, hvor alternativet til reformen er uvisst.

Man valgte organisatoriske løsninger for å løse det som i hvert fall ble presentert som faglige problemer. Spørsmålet er om det ikke fra departementet sin del ble opplevd som organisatoriske problemer - mange institusjoner av varierende størrelse og med varierende interesser å forholde seg til. Hadde det vært enklere å ha litt færre?

Faglige samarbeid på tvers av institusjonsgrenser har man hatt så lenge forskning og høyere utdanning har eksistert. For mange finnes de viktigste samarbeidspartnerne på forskningssida langt utenfor landets grenser, og det er ikke vanskelig å se for seg flere og mer organiserte faglige samarbeid på tvers i Norge uten den fusjonsrunden vi hadde for et par år siden.

Jeg ser et par klare utfordringer med måten sektoren ser ut etter fusjonen, og konsekvensene det har - særlig på utdanningssida. Jeg kan peke på to eksempler for å synliggjøre dette, som samlet viser noe av bredden i utfordringsbildet. Det ene er ting som kommer fram fra følgeevalueringene etter NTNU-fusjonen. Det andre er diskusjonene som nå kommer opp om Nord Universitet.

Tidligere hadde man betydelig grad av nasjonal arbeidsdeling basert på institusjonstype, hvor regionale høgskoler utdannet profesjonsutøvere til det regionale arbeidslivet og gjerne gjorde mye utviklingsarbeid mot de samme, mens universiteter forsket, utdannet folk til en akademisk karriere sant en del lengre tradisjonelle profesjonsutdanninger (juss, medisin, sivilingeniør). Nå skal alt dette håndteres internt i samme organisasjon.

Den andre følgeevalueringen av NTNU-fusjonen viser at tidligere HiST-ansatte er blitt betydelig mer skeptiske etter fusjonen. Det handler nok om at man har opplevd at ens egne fakulteter er blitt delvis partert og spist av de eksisterende NTNU-strukturene. Jeg kommer fra ingeniørutdanningen og opplever at det helhetsblikket man hadde da det ble styrt under ett fakultet, og da studieprogrammene var knyttet tett opp mot instituttstrukturen, er blitt betydelig svekket. Som en kompensasjon har vi fått et Forvaltningsorgan for ingeniørutdanningen, FUI, men det er en mye svakere struktur og mange opplever nok at det er mye mer på hæla og at avstanden ned til de ansatte er mye lengre. Identiteten som en ingeniørutdanning er blitt svekket.

Dette kan åpenbart få alvorlige negative konsekvenser for det daglige jevne arbeidet med utdanningskvaliteten. Hvis man ser på historien til HiST vil man selvsagt også finne eksempler på enkeltprogrammer hvor man i perioder har slitt med utdanningskvaliteten, heller ikke HiST var den perfekte institusjon (og som tillitsvalgt kranglet jeg mye også med HiST-ledelsen om både det ene og det andre) men hovedbildet har vært en populær utdanning av høy kvalitet, noe tilbakemeldingene både fra studentene og arbeidslivet også viste.

Fusjonen har skapt et økt trykk på at ansatte skal ha forskerkompetanse. Det vil nødvendigvis svekke de andre hensynene - både oppmerksomheten på undervisningskompetanse og rekrutteringen av ansatte med praksiskompetanse, erfaring fra arbeidslivet studentene skal ut i. Det har jo vært mange debatter om det såkalte "praksissjokket" bl.a. lærerstudenter møter når de kommer ut i jobb. Slike effekter forverres når økt forskerkompetanse fortrenger praksiskompetanse i rekrutteringen.

På den andre siden - dersom man tar behovet for praksiskompetanse på alvor kan man ikke samtidig forvente å øke på indikatorer som publikasjoner per vitenskapelig ansatt. Det må man akseptere, fordi man har flere andre hensyn å ta enn før fusjonene. Det er en erkjennelse jeg opplever er smertefull for mange universitetsledere. Alle undersøkelser, både AFI-rapporten fra 2012, samt jevnlige NTNU-arbeidsmiljøundersøkelser viser at vitenskapelig ansatte i praksis jobber langt over arbeidsmiljølovens grenser - i gjennomsnitt. Det betyr at vi ikke bør forvente at folk skal gjøre mer av alt. (Og ikke få meg til å begynne å snakke om at vi nå også skal bedrive "innovasjon".)

Så noen ord om situasjonen nord for Trondheim. Ordet universitetsstatus består av to deler - "universitet" og "status", og det er ikke tilfeldig. Å få lov til å hete "universitet" gir nemlig status. Kvaliteten er derimot ikke nødvendigvis bedre. Noen ganger tvert imot. Som tillitsvalgt besøkte jeg Universitetet i Nordland etter at gamle Høgskolen i Bodø fikk universitetsstatus, men før fusjonen. Allerede da var tilbakemeldingen fra ansatte og tillitsvalgte at universitetsstatusen ble holdt kunstig i live av PhD-program som fikk kunstig åndedrett gjennom kapitaltilførsler fra grunnutdanningene. Det bidro ikke til bedre kvalitet på utdanningene. Å tro at dette skulle bedre seg ved å fusjonere med andre høgskoler som også slet på ulike områder vil jeg påstå nærmer seg en grenseløs naivitet. Et fagmiljø på Steinkjer blir ikke mer "robust" i det daglige - det som virkelig betyr noe for utdanningen - ved å fusjonere med et fagmiljø i Bodø. Et mer overordnet faglig samarbeid på tvers er jo et godt eksempel på noe som gjerne kunne blitt organisert uten fusjoner.

Konsekvensen av situasjonen ved Nord Universitet er noe bl.a. vi i NTL advarte mot i forkant av fusjonsbølgen. Der vanskelige avgjørelser om nedlegging av studietilbud eller endog hele høgskoler tidligere måtte tas av politikere som både har ansvar for å ha et helhetsblikk, og som kan holdes demokratisk ansvarlig i etterkant. Nå kan ansvaret skyves ned til et universitetsstyre som kanskje er aller mest opptatt av å beholde "statusen".

Vil "kvaliteten" bli bedre av å legge ned en rekke utdanninger på en rekke campuser? Dersom det å ha tilgang til kvalifisert arbeidskraft over hele landet - lærere, iingeniører, sykepleiere etc. er en kvalitet, mener jeg det er åpenbart at den blir dårligere.

I sum er det vanskelig å se at utdanningskvaliteten på de kortere profesjonsutdanningene er bedret ved fusjonen. De positive sidene (mer samarbeid mellom tilgrensende fagmiljø) kunne blitt gjennomført uten fusjon. De negative sidene - et svekket helhetlig blikk på kvaliteten på de korte profesjonsutdanningene og på det regionale samfunnsperspektivet, kommer som en direkte konsekvens av et perspektiv som springer ut av universitetsrollen.

Dersom dette skal løses på en god måte, må universitetene ta innover seg at de nå skal fylle andre roller enn de gjorde tidligere, på en helt annen måte enn de har gjort så langt. Samtidig må politikerne slutte å abdisere, og ta sitt ansvar for de regionale samfunnene som avhenger av utdanningene fra de tidligere høgskolene.

UA vil gjerne ha dine kommentarer. Kommentarer fra anonymiserte brukere og kommentarer med personangrep vil bli slettet. Kommentarer som inneholder lenker må godkjennes manuelt. Det kan derfor ta noe tid før slike kommentarer dukker opp i kommentarfeltet.
comments powered by Disqus
Siste fra forsiden

UA-kommentaren:

En debatt på nippet til å gå bananas

Det nærmer seg politisk behandling av NTNUs store campusprosjekt. Det er nå det gjelder. Da er det fristende for aktørene å ty til retoriske virkemidler.

To nye meritterte undervisere ved NTNU

Førsteamanuensis Paula Rice og professor Arne Krokan er tildelt stats som meritterte undervisere.

Bevar ironien?

«Utbygging av Vestskråningen og ivaretakelse av grøntarealer er ikke gjensidig utelukkende. En utadrettet utbygging av Vestskråningen vil sannsynligvis føre til større bruk av den minst brukte delen av Høyskoleparken.» skriver styret ved Studentersamfundet i denne ytringen.

The big challenge: Ein festival for folk flest?

«Store og flotte ord, men handlingar talar som kjend høgare enn ord, og det å setje ein skyhøg pris på billettane gjer festivalen utilgjengeleg for mange studentar. Kven er neste generasjon som skal forsøke å løyse framtidas utfordringar viss ikkje studentane?» skriv studentleiaren i denne ytringa.