- Siden fusjonen har det rådet en enorm ansettelsesoptimisme ved instituttet 

Dyster lesing. For mange ansatte. Oppsigelser. Satt under administrasjon, rett og slett. For oss som begynner å bli gamle og var ved NTNU i mange år før NTNU-fusjonen i 2016 er det nesten fristende å si «hva var det vi sa»? Men det skal jeg ikke gjøre. Likevel vil jeg rette oppmerksomheten mot historikken bak Norges største lærerutdanning ved NTNU. Når man står i kriser er det alltid lett å finne eksterne forklaringer på hva som kan være årsaken til den ekstreme situasjonen instituttet nå står overfor. Etter min mening er ikke det spesielt fruktbart. 

Bes om å spare enda mer: - Kan også bli aktuelt å si opp ansatte

Jeg mener det er på tide å vende blikket innover og se på hva vi har gjort, og kan gjøre, i den situasjonen vi har havnet i. Hva kan vi lære av historien?

Før vi går til den konkrete NTNU-historien, kan det være lurt å minne om at lærerutdanning tradisjonelt har vært et fagfelt med mange iboende spenninger mellom disiplinfaglig kompetanse og profesjonskompetanse. Disse to kompetanseområdene har lenge vært kjernen i en tautrekning innen pedagogisk utdanning. 

På den ene siden står universitetenes tilnærming med den akademiske og teoretiske skoleringen, basert på forskningsbasert kunnskap og fagkunnskaper. På den andre siden står de gamle høyskolene der profesjonsutdanningene tradisjonelt har lagt større vekt på praktisk skolering og erfaringsbasert kunnskap. Denne dualiteten er ikke unikt for Norge, men et globalt fenomen i lærerutdanningen.

I NTNU-fusjonen ble disse to tradisjonene forent under én institusjonell paraply i Institutt for lærerutdanning. Jeg satt i ledelsen ved Program for lærerutdanning da vi fusjonerte, og jeg husker godt situasjonen fra den gang. NTNU og HiST (Høgskolen i Sør-Trøndelag) fusjonerte med to ulike mannskap, og med to ulike tilnærminger til lærerutdanning.

Mens NTNUs lærerutdanning hadde lange tradisjoner med tverrfaglig og tverrfakultært samarbeid i lektorudanningene, bygde HiST sin lærerutdanning på den gamle seminartradisjonen med mye undervisning. I tillegg kom GLU-reformen. Fra mitt perspektiv var dette en unik mulighet til å bygge bro mellom teori og praksis, og mellom disiplinfaglig og profesjonsrettet utdanning. Og mye godt har skjedd – internt på instituttet.

Siden fusjonen har det rådet en enorm ansettelsesoptimisme ved instituttet, til tross for usikkerhet knyttet til finansieringen av GLU-utdanningens femte år. Det har, slik jeg ser det, vært liten interesse i å prøve ut nye måter å designe grunnskolelærerutdanningen på, utover å utvide til det femte året, utvikle forskningskompetanse internt og ansette flere mennesker ved instituttet. 

Jeg har sittet i styret ved instituttet siden fusjonen, og har regelmessig utfordret til å utforske samarbeid med andre fakulteter ved NTNU, i stedet for å bygge opp et universitet i universitetet. Dette har gjennomgående vært en uttalt bekymring blant flere medlemmer i styret ved ILU.

Selv om det blir tøffe tak for oss alle ved ILU i tiden framover, må vi se den alvorlige situasjonen som en gyllen mulighet til å utvikle bærekraftige lærerutdanninger på tvers av institutter og fakulteter ved NTNU. Jeg mener det er essensielt at NTNU anerkjenner og bruker sin institusjonelle historie etter fusjonen til å informere fremtidens strategier. Dette innebærer å lære fra både suksessene og utfordringene som har oppstått i overgangen fra en høyskolemodell til en universitetsmodell.

Jeg er oppriktig bekymret for at vi fortsetter å flikke med små praktiske og organisatoriske justeringer internt i programmene og ved instituttet, i stedet for å bruke forskningsbasert kunnskap om hva vi vet skaper bærekraftige lærerutdanninger for å gjøre nødvendige faglige revideringer som vil styrke profesjonsutdanningene våre på lang sikt. Og som vil være bærekraftig også i den økonomiske situasjonen vi vil stå overfor i mange år framover. Her er noen forslag:

• Ha en gjennomgående forskningsbasert revisjon av grunnskolelærerutdanningene ved NTNU. Utforsk mulighetene for en lærerutdanning 5 – 10 som kan inspireres av modellen for lektorutdanningen, som kjennetegnes ved en utbredt tverrfakultær arbeidsdeling.

• Videreutvikle samarbeidet med andre deler av NTNU. Det kan handle blant annet om masterveiledning og om valgfrie emner i lærerutdanningene på tvers av institutter og fakulteter.

• Utnytt ressursene til praksis annerledes: Styrke veilederutdanningen av lærere, slik at de er kvalifiserte til å veilede og til å vurdere studenter i praksis. Her finnes flere veldokumenterte og utprøvde modeller som blant annet skolebaserte videreutdanninger og fleksible digitale videreutdanningstilbud som kan skaleres opp.

• Involver studentene i arbeidet med å skape faglig sterke og økonomisk bærekraftige lærerutdanninger ved NTNU.

Innlegget ble publisert i Khrono først