Jeg vet ikke hva som er mest absurd med dette

Det er noe herlig absurd med det, men jeg vet ikke helt hva det er som er merkeligst.

Det er nå et år siden jeg gikk ut i foreldrepermisjon. Et helt år siden sist jeg hadde en full arbeidsuke på kontoret på Gløshaugen. Da jeg kom tilbake etter permisjonen var det rett i hjemmekontor. «Det varer nok bare noen uker». «Vi er nok tilbake igjen over påske». Det var sånt en kunne si i slutten av mars og starten av april. Nå har vi levd med smitteverntiltak så lenge at det plutselig blir ekstremt tydelig om et TV-program er nytt eller går i reprise fra fjoråret. Dunker med håndsprit og folk som skyr hverandre som pesten er dagligdags. Korona er blitt så normalt at en glemmer å skrive at det er pandemien som er årsaken når nye avgjørelser tas.

Det som i starten var noe nytt og annerledes har blitt dagligdags, og hverdagene har blitt mer hverdag. Alt glir over i hverandre, og det blir etter hvert umulig å huske hva en har gjort. I hvert fall på jobb. Når alle saker løses per telefon foran datamaskinen på hjemmekontoret, og lunsjens store utskeielse er runden fra kontoret og ned til kjøkkenet for å sette på mer kaffe, da sier det seg selv at arbeidsdagene etter hvert blir lite minneverdige.

Til og med min kone har påpekt at jeg stadig oftere svarer «helt på det jevne» når spørsmålet om hvordan arbeidsdagen har vært, kommer.

Men innimellom skjer det noe. I hvert fall da sommerferien var over og det lå en form for optimisme i luften. Det var fadderuker. Det var liv på campus igjen. Sammenlignet med høsten 2019 var det ingenting, men sammenlignet med våren 2020 var det som natt og dag. Og ikke bare det: Vi ble invitert til en avduking. Av en stein, eller et monument som de selv kalte det - begge er rett forsåvidt rett - til ære for mikroorganismene. Utenfor Kjemiblokk 3. Midt på dagen en torsdag i slutten av august.

«Siden jeg må ta hensyn til smittereglene ber jeg om at du sier fra om du kommer eller ikke (Ja eller Nei).» sto det å lese i invitasjonen. En rask titt på bildene fra avdukingen sier meg at vi var snaut 20 som takket ja. Snaut 20 voksne mennesker spredt utover plenen i en halvsirkel. Med hvert sitt stettglass i hånden. Fylt til randen med Mozell.

Det ble riktignok spøkt om at NTNU har blitt mer tilbakeholdne med alkoholen, like før det kom noen vitser om at håndspriten også inneholdt alkohol, men det er litt absurd at det ikke går an å høre noen velvalgte ord og se noen trekke en duk av en stein uten å stå med en champagnesubstitutt i hånden. Lunken var den også.

Når det er sagt synes jeg også det er litt absurd å få beskjed om at jeg må melde meg på avdukingen av en stein. Men det får være en annen sak.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.