Ordet elektronisk har glidd inn i dagligtalen, og brukes snart i alle sammenhenger. Det begynte med elektronisk databehandling (edb) på 1950- og 1960-tallet, og nå har vi elektroniske dokumenter, e-post, elektronisk handel (hva koster elektronene nå om dagen, mon tro?), e-læring, elektronisk signatur, elektronisk kunst, og mye mer.
Betegnelsen elektronisk er knyttet til elektron som er en stabil elementærpartikkel med en ladning på omtrent -1.602 × 10-19 coulomb. Elektron er det greske ordet for rav, som viser statisk elektrisitet og tiltrekker seg lette objekter når det blir gnidd. Elektroner i bevegelse danner elektrisk strøm som også var grunnlag for telegraf såvel som telefon, uten at noen av den grunn tenkte på betegnelser som elektronisk tale.
Man lagde navn ut fra funksjon (telefon betyr fjerntale), ikke underliggende (og ofte usynlig) form.
Moderne telekommunikasjonssystemer er bygget opp av optiske komponenter som leder lys ved hjelp av fotoner; kvantiserte energipakker som bl. a. kan skapes ved utsendelse av energi fra bundne elektroner. Følgelig skulle man kanskje snakke om fotonisk handel?
Det er også nå ved århundreskiftet mye snakk om optiske datamaskiner (fotonisk databehandling), ja endog kvantedatamaskiner som skal bygge på prinsipper fra kvantefysikken. Dette forstår jeg ikke helt til bunns, men jeg har hørt at de opererer med qubits (quantum bits) istedet for ”vanlige” bits (binary digits), og at de kan utføre visse typer av databehandling umåtelig mye raskere enn de tradisjonelle datamaskinene basert på Charles Babbages prinsipper fra 1800-tallet.
Et av de få områder der betegnelsen digital er utbredt er digitalfoto. Dette er paradoksalt nok et av de områdene hvor digitalteknikken utnyttes minst mulig; den brukes heller til å imitere analoge fotografier så godt som mulig, men heller ikke mer. Det samme skjer med avfotografert digital informasjon slik som i telefax eller .pdf-formatet. Der forsvinner enhver form for struktur, så kun bildet av informasjonen blir tilbake. Ved NTNU er det til og med ganske vanlig at dokumenter skrives ut på papir (ikke til .pdf), for så å kopiere eller skanne papiret til .pdf. Dermed går alt informasjonsinnhold tapt, men det holder sysselsettingen oppe.
Siden en kvantedatamaskin visstnok også lar seg simulere av en tradisjonell binærdatamaskin, kan vi nok i lang tid velge å forholde oss til sistnevntes funksjon: behandling og lagring av informasjon i digital form.
Når informasjonen er digital, kan den overføres, kopieres og lagres uten forringelse (så lenge mediet er intakt), og den kan presenteres i ulike varianter avhengig av formål og behov. En digital avis kan, for eksempel, bli vist på en skjerm med store typer for svaksynte, eller leses opp med syntetisk tale for helt blinde. Hvis avisens informasjonselementer dessuten blir knyttet sammen i digitale strukturer, kan informasjonen hentes fram etter behov, og i den dybde man måtte ønske. Slik kan kjedelige repriser og uønsket reklame unngås uten at man mister noe annet.
Ved å basere betegnelser på funksjon heller enn form, vil man samtidig måtte legge vekt på hva som skal oppnås, heller enn hvordan det gjøres. Spiller det, for eksempel, noen rolle om man bruker datamaskin og internett, eller er det viktigste at man faktisk lærer noe? Det er dessuten fortsatt tillatt å foreslå praktiske og holdbare navn på nye ting, slik som man gjorde i forrige århundre med bl. a. bil og fly (elektronisk post og datamaskin er like tungvinte uttrykk som automobil og flyvemaskin).
Tenk litt på hvor mange artige uttrykk vi hadde hatt om grekeren i sinne hadde kalt rav for idiot!
La oss derfor holde fast ved det som er kjernen, nemlig DIGITAL informasjon.
Det er måten informasjonen er kodet på som er viktig. Når vi har kommet til at to tegn er tilstrekkelig (0 og 1) er det ikke mulig å forenkle ytterligere. Det kan bare kompliseres ved uforstandig bruk av språk, noe NTNUs informasjonsavdeling er eksperter på!
Tor G. Syvertsen,
Institutt for konstruksjonsteknikk og den norske digitalmisjon
