Er det på tide å bygge en ny felles multikulturell kulturarv?

For en ateist er det vanskelig å forstå hvordan noen kan ha en religionstilhørighet som kan skape et menneskesyn hvor enkeltindivider som ikke deler samme syn er en trussel, noe underlegent og noe verdiløst.

Jeg tror på meg selv, min egen eksistens, min familie, mine venner og mine medmennesker. Noen ganger blir denne troen svekket, men jeg mister den aldri. I perioder har det vært vanskelig å finne mening og svar, men jeg har akseptert uvissheten og støttet meg på troen og håpet mine medmennesker gir meg.

Noen i min nærmeste familie ble rammet av kreft og trengte en beinmargsdonor for å overleve. Jeg ba ikke til Gud, men jeg ba til mine medmennesker. Det meldte seg et skred av medmennesker for å bli blodgivere. Det kom leger og sykepleiere med en kompetanse som reddet liv. Det var mennesker som stilte opp – det var et menneskelig ”mirakel”. Jeg har sett det, følt det og kjent det.

I mine øyne er troen på enkeltmennesket stort nok i seg selv – hvert enkelt menneske har en verdi. Denne er det verdt å tro på. Fine ord som åpenhet og inkludering er ikke tilstrekkelig. Vi må handle aktivt for å skape åpenhet og inkludering. Vi må tro på våre medmennesker for å kunne skape åpenhet og inkludering.

Sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen forklarer i sin blogg “gettoene på internett" om dannelse av smale subkulturer som en oppskrift på fragmentering og tunnelsyn, som en trussel mot det nasjonale fellesskap.Det er ikke bare på nett vi danner grupper som organiserer sitt menneskesyn i ideologiske rammer. Min sønn går i en kommunal barnehage og lurer på når morfar skal stå opp av graven, slik Jesus gjorde. Når jeg sier at jeg ikke tror det er mulig å stå opp av en grav, skaper dette forvirring. Det kom til og med en kateket til barnehagen for å fortelle om dette sier min sønn, lettere oppgitt. Når jeg spurte hva humanetikeren, rabbineren eller Imamen mente, kunne han selvsagt ikke forstå hva jeg snakket om – de hadde trolig ikke vært i den kommunale barnehagen

Religiøse grupperinger dannes med en felles fortolkning av hva som er den sanne kunnskap og den sanne overordnede meningen med livet. Dette er ikke en trussel mot det nasjonale fellesskap – det er en trussel mot enkeltmenneskets verdi og fellesskap generelt.

Skal vi fortsette å leve i et inkluderende multikulturelt samfunn, må vi være kritiske til bruken av kirkens representanter til å holde oss samlet. I dag er de fleste medlemmene av statskirken sentimentale ”god gammel vane” medlemmer, de kommer ved fødsel, dåp og gravferd. De færreste er aktivt troende. Enkelte går i kirken av gammel vane og blir støtt av at kirken samler kollekt og snakker om den hellige treenighet. Kirken har måttet beklage dette som en glipp. Kirkens representanter har ikke lenger lov til å snakke om den hellige treenighet i kirkens rom, men statskirke det skal vi ha. I tillegg til åpenhet og inkludering.

Enkelte hevder at statskirken skal bringe oss ut av sorg og inn i fellesskap. Mange hevder at forutsetningen for å leve et harmonisk og moralsk godt liv ligger i troen på noe som er større enn oss selv. Jeg tror det er nettopp det som setter enkelte mennesker i stand til å ofre seg selv og andres liv for noe de definerer som større enn menneskets egenverdi.

Tiltross for vårt lands avdabbende tilknytning til kirken er det heldigvis mange som handler både etisk og moralsk ovenfor sine medmennesker. Kan det skyldes menneskets iboende evne til å handle godt basert på fornuft og erfaring, rasjonell og kritisk tenkning? Kan det skyldes at enkelte mennesker står opp om morgenen og tar selvstendige valg, som de selv står ansvarlige for?

Enkelte hevder at kristendommen og statskirken har patent på gode verdier. Noen hevder også at vi må opprettholde statskirken fordi den ga oss den ”kristne kulturarven”. Men hvor lenge skal vi leve på en arv og hvilken arv skal vår tids flerkulturelle generasjon etterlate seg?

Noen hevder også at kristendommen bygget landet vårt. Kall meg gjerne overtroisk når jeg hevder at det var mennesker som bygget landet, demokratiet, fellesskapet og den kunnskapen vi besitter i dag. Men den kristne troen skapte fellesskap i Norge som blant annet ga oss unike kulturskatter. Jeg var selv i Nidarosdomen 23.juli for å tenne lys for tapet av unge engasjerte ungdommer og for foreldre og søsken som lider av savn. Nidarosdomen er en fantastisk kulturskatt bygget av mennesker som hadde en felles tro – den er selve symbolet på hva mennesker kan skape sammen - hvis de har en felles overbevisning.

Vårt land burde skape rom for inkludering, åpenhet og mangfold. Koblingen mellom stat og kirke er i denne sammenhengen et problem for vårt ønske om å skape et åpent og inkluderende samfunn. I et land og i en verden med økende livssynsmangfold, vil en statsautorisert religion alltid sette andre livssyn i andre rekke. En statskirke har ikke plass til fellesskap, åpenhet og inkludering. Vi må skape en bærekraftig utvikling for vår viktigste ressurs; våre gamle, unge, nye og kommende landsmenn. Hvis staten ønsker å tro på fellesskap, mangfold og inkludering, burde troen på enkeltmennesket være et godt alternativ til statskirken.

Vi må fortsette opplysningsarbeidet, demokratiet og vi må åpne for å bygge en ny kulturarv som kan holde et flerkulturelt samfunn sammen, i det som bør bli den livssynsnøytrale staten Norge.